• Hvor mange er på flukt og hvortil flykter de?
• Hvorfor flykter folk?
• Hvilke virkninger har den tiltakende strømmen av flyktninger?
• Hva kan vi gjøre?

De som får belastningen med å huse Migrant – flyktning , er lokalsamfunn som har veldig lite fra før. Selv om den flyktningkrisen som utspiller seg ved Europas grenser er alvorlig, er det klart at den globale krisen er mye, mye større. Brorparten av  2014: Verdens flyktningsituasjon er ikke på vei til Europa. Det har de knapt muligheter til. De er istedenfor flyktninger i naboland eller intern fordrevne i eget land.

Både Libanon, Jordan og Tyrkia har tatt imot millioner av flyktninger fra Syria og Irak. I Afrika er det store flyktningleirer i Tsjad, Liberia, Kenya, Niger, Uganda og flere andre land. I tillegg kommer alle de internt fordrevne i eget land. I Den demokratiske republikken Kongo har krig og konflikt i den østlige delen medført at folk har levd som flyktninger i eget land i flere ti år. Disse hører vi lite til siden de ikke står og banker på Europas porter. De har mer enn nok med å prøve å overleve. En reise mot Europa er helt utelukket for flertallet av disse flyktningene.

Årsaker – Hvorfor flykter de?

Det er mange og sammensatte  Migrasjon – hvem, hva, hvorfor? til at mennesker forlater sine hjem og begir seg ut på flukt. Noen hovedårsaker er:

KRIG OG KONFLIKT: Fra land som Irak og  Syria: på vei mot hva? flykter mange fra krig og konflikt. Boko Haram-konflikten nord i  Nigeria – eit land fylt av motsetnader skaper også store strømmer av flyktninger – både internt i Nigeria og til nabolandet Niger. Det samme gjelder konflikten i Den sentralafrikanske republikk. Flyktninger derfra har strømmet over grensene til flere naboland, blant dem Tsjad. Også konflikten i Somalia skaper store strømmer av flyktninger, og Dadaab i nabolandet Kenya er den største flyktningleiren i Afrika. Konsekvensen av dette er at kapasiteten til å motta flyktninger i alle disse landene er helt på bristepunktet og i Libanon er den helt sprengt. I dette landet, som ikke er større enn Rogaland fylke og har en befolkning på 4,4 millioner mennesker, oppholder det seg nå minst 1,5 millioner syriske flyktninger.

NATURKATASTROFER: Jordskjelv, flom og tørke sender folk på flukt, og i sårbare områder som Sahel i Afrika fører dessuten klimaendringer til at tradisjonelt landbruk ikke lenger er mulig å drive på samme måte som tidligere. Når naturhendingene faller sammen med befolkningsvekst og det er mindre dyrkbar mark tilgjengelig, bidrar dette til å sende folk ut på vandring.

UNDERTRYKKING: Mange flykter også fra regimer som systematisk bryter menneskerettighetene og som derfor oppleves som svært undertrykkende. Eritrea er et slikt land; blant annet er pliktig militærtjeneste ekstremt lang.

MAGNETISK TILTREKNINGSKRAFT: En god del velger å dra rett og slett fordi de ser små muligheter for et anstendig liv og jobb med fast inntekt der de bor. Derfor er de villige til å risikere mye for å forbedre levekårene sine et annet sted. Drømmen om Europa som et mulighetenes kontinent står sterkt blant mange ungdommer i Afrika og Midtøsten. Denne drømmen får hele tiden ny næring av globale medier med bilder fra det rike nord. Selv om elendige levekår ikke gir dem rett til opphold i Europa, så er det lett å forstå at folk vil prøve å flytte på seg hvis livet føles som et ikke-liv der de bor.

Flere veier til Europa

Brorparten av verdens flyktninger er ikke på vei mot Europa; de oppholder seg enten i fattige naboland eller i andre regioner i eget land. Men hvilke ruter bruker flyktninger for å komme seg til Europa, og hvordan reiser de?
I all hovedsak kan vi snakke om tre ruter inn i Europa: To av dem går direkte fra Nord-Afrika over Middelhavet til Europa. Den eldste av disse er med båt fra Marokko til Spania. Fortsatt kommer det noen få flyktninger denne veien. Årsaken til den kraftige reduksjonen langs denne veien er at Marokko ikke tillater spesielt stor trafikk her. Den marokkanske staten har dessuten tilstrekkelig styrke og kapasitet til å forhindre overfart av flyktninger – i samarbeid med spanske myndigheter.

Den andre ruten tvers over Middelhavet går fra Libya til Italia og spesielt øya Lampedusa. Fram til månedsskiftet juli–august 2015 var dette den desidert mest brukte ruten. Det antas at så mange som 170 000 flyktninger kan ha prøvd å ta seg over Middelhavet her. Denne ruten er imidlertid svært farlig, og mange har måttet gi opp overfarten eller druknet underveis. Ruten er også kronglete for syriske flyktninger, som er de med størst betalingsevne; den innebærer en lang og farlig reise fra  Syria fra vondt til verre via Egypt til Libya.

Den viktigste ruten for flyktninger til Europa akkurat nå går derfor gjennom Tyrkia –  fram til kysten og ut på havet til nærliggende greske øyer som Lesbos. Der settes de i land for så å begi seg nordover gjennom Balkan, ofte via Ungarn før de kommer inn i Østerrike. For mange av dem er det endelige målet Tyskland eller Sverige. Grunnen til at de gjerne vil dit, er veldig enkel: Disse landene har allerede tatt imot mange flyktninger fra Syria. Mange av flyktningene som nå er på vei, har derfor venner, bekjente eller slektninger i disse landene. Disse kan fungere som brohode og nettverk til hjelp i helt nye omgivelser.

Konsekvenser av den store tilstrømmingen

Det som nå utspiller seg ved Europas grenser, er en flyktningkrise som har kommet ut av kontroll, og dette har flere uheldige konsekvenser. En er at de etablerte EU-reglene som Dublin-protokollen er blitt satt til side uten at nye, felles kjøreregler har blitt etablert. Vi ser derfor at noen EU-land – Tyskland, Østerrike og Sverge – har en liberal innvandringspolitisk tilnærming til flyktningkrisen. Andre som Ungarn og flere andre østeuropeiske EU-land er svært restriktive. Når EU-landene – i hvert fall på kort sikt – ikke ser ut til å finne fram til en felles europeisk politikk, så bidrar det til å forsterke den kaotiske situasjonen. Mange vil etter alt å dømme prøve å komme seg inn til Europa – og helst til sitt foretrukne EU-land – før døren stenges. 

Videre fører den ukontrollerte tilstrømmingen til at illegale nettverk tjener store penger på å frakte flyktninger, ikke bare over havet, men også videre oppover i Europa. I starten var det flere ulike typer av nettverk og aktører involvert. Noen hadde en typisk  Etnisitet karakter; de bisto med transport av folk fra samme folkegruppe. Andre var mer profittorienterte, men de var små, lite profesjonelle og lite voldelige. Dette har endret seg etter hvert som antall flyktninger har økt og profittmulighetene har gått kraftig opp.

Grupperinger og nettverk som tidligere stort sett smuglet sigaretter og narkotika inn i Europa, har gått over til å frakte mennesker. Profitten er minst like stor som i smugling av sigaretter og narkotika. Og sjansen for å bli tatt og strengt straffet er mye lavere. Denne utviklingen er uheldig: Den styrker transnasjonale kriminelle nettverk, noe ingen er tjent med. Videre fører den uvilkårlig til at det ikke er de svakeste flyktningene med størst beskyttelsesbehov som kommer til Europa, men rett og slett de med mest penger.

Det er ikke geografisk nærhet aleine som fører til at så mange flyktninger fra Syria nå ankommer Europa. Også ressurser spiller en rolle, og denne gruppen flyktninger har generelt mer å rutte med enn folk som har flyktet fra konflikten i Den sentralafrikanske republikk eller fra Nord-Nigeria. Disse er heldige hvis de kommer så langt som til en primitiv flyktningleir i et naboland.

Hva kan vi gjøre?

Hva kan vi gjøre med dette? Vi må ta inn over oss at dagens flyktningregime forutsetter at flertallet av verdens flyktninger skal få vern og ly i nærområdene. Bare noen få kan hentes ut for å bli beskyttet i den rike delen av verden. Helt siden 1940-tallet har vi tatt dette regimet for gitt. Sårbare stater og fattige samfunn har da også utvist en imponerende kapasitet og evne til å integrere.

Men i de landene som huser brorparten av verdens 59,5 millioner flyktninger, er konkurransen om lokale ressurser nå blitt hard og den politiske situasjonen ofte ustabil. Når antall mennesker på flukt øker så voldsomt som nå, innebærer det at den evnen og viljen til å ta dem imot – som vi har tatt for gitt – er i ferd med å bli så overbelastet at den kan kollapse.

Inntil nå har den rikeste delen av verden svart på flyktningutfordringen med å sende penger og bidra til å sikre livsgrunnlaget for flyktningene. Dette er ikke lenger nok, og FN får heller ikke på lang nær de ressursene som er lovet til arbeidet for flyktninger. På en konferanse i august 2015 opplyste FNs koordinator for nødhjelp at verdensorganisasjonen kun hadde fått inn omtrent en tredel av de midlene de trengte for 2015. De rike landenes svar forutsetter dermed at flyktningtilværelsen blir kortvarig slik at belastningen ikke blir for stor for fattige stater og vertsbefolkninger.

Problemet er at de konfliktene som i dag «produserer» flest flyktninger, ikke blir løst. De fortsetter over lengre tid samtidig som nye oppstår. Land som Libanon, Jordan, Kenya og Uganda ender dermed opp som permanente oppsamlingsplasser for mennesker på flukt og som ingen vil ha. Vi vil ikke ha dem, hjem kan de ikke dra og i økende grad er også deres nærvær i vertslandene i nabolaget omstridt. Årsaken til det er enkel. En slik situasjon skaper en egen økonomisk dynamikk som produserer vinnere og tapere også i den lokale vertsbefolkningen. Noen vil tjene på flyktningenes nærvær, andre vil tape på den.

I Uganda er det dokumentert (Bøås m. fl.) hvordan bønder med større bananplantasjer inenfor en viss avstand fra en større flyktningleir tjener på tilstrømming av flyktninger. Flyktningene representerer nemlig billig, sesongbasert arbeidskraft. De som taper på denne situasjonen, er småbønder som bor nær den samme leiren. De blir presset ut av lokale markeder fordi matvareproduksjonen i flyktningleiren blir subsidiert av internasjonale humanitære organisasjoner. De kan derfor selge varene sine til lavere priser enn de lokale bøndene. Når en slik skjevfordeling pågår over tid, kan den fattigste delen av vertsbefolkningen betale en høy pris for å huse flyktninger skapt av en konflikt de ikke har noe ansvar for.

Det er derfor ikke bare i Norge og Europa at spørsmål om mottak av flyktninger er kontroversielt. Vi må finne en mer effektiv og legitim måte å hjelpe flyktninger i fattige og sårbare stater på – måter som også støtter opp under de svakeste i de lokale vertsøkonomiene.  Klarer vi ikke dette, vil det også i slike stater komme politiske krav om at nok er nok. Før eller siden vil de da si nei og stenge grensene. Antakelig er tidspunktet for dette nærmere enn vi tror. Kenya har allerede truet med å stenge Dadaab-leiren, en av verdens største flyktningleirer, og land som Uganda, Jordan og Libanon kan følge etter. Vi kan ende opp med en situasjon der millioner av mennesker er på flukt uten å finne tilflukt noe sted.

Global dugnad

Det som må til, er en global dugnad for å håndtere en flyktningkrise som er kommet ut av kontroll. Det finnes ingen enkle løsninger. Men de som bærer brorparten av byrden i nærområdene, trenger å se at vi er villige til mer enn å sende penger via humanitære organisasjoner. Vi må investere kraftigere både politisk og økonomisk i vertsland og spesielt i lokale vertssamfunn, men vi kan ikke bare bidra økonomisk. Vi må også ta en del av byrden ved å gi flyktninger beskyttelse ved å ta noen av dem hit. Vi kan likevel aldri ta imot så store grupper av flyktninger som naboland i nærområdene. Selv om vårt bidrag vil være symbolsk, er det helt nødvendig om vi ønsker at dagens regime for å bistå flyktninger skal bestå.

Dette er ingen ideell løsning – den finnes ikke. Men all erfaring viser at det internasjonale samfunnet ikke har hatt spesielt stor suksess med intervensjoner eller andre former for ekstern, militær konfliktløsning. Da sitter vi igjen med en kombinasjon av disse to virkemidlene: investere i lokalsamfunn som huser flyktninger i nærområdene (utviklingsbistand) og selv ta en noe større byrde ved og hente noen flere ut. Rent økonomisk er det ikke kostnadseffektivt å hente flyktninger ut av nærområdene og sende dem til land som Norge. Dem vi hjelper, vil også i mange tilfeller være de mest ressurssterke og de det er lettest å integrere. Samtidig er disse svært viktige for gjenoppbyggingen av sine hjemland etter ødeleggende konflikt. Dette er helt klart et dilemma.
Men dersom vi kun velger å hjelpe i nærområdene som nå, risikerer vi at verden snart når et punkt hvor lokal kapasitet blir fullstendig overbelastet. Tidligere gjestfrie land kan da komme til å stenge grensene. Hva gjør vi da? Hvordan håndterer vi eventuelt millioner av flyktninger i drift mellom land uten at noen vil ta dem inn? En slik situasjon vil uunngåelig skape mer konflikt og mer radikalisering av ulik karakter. Vi må derfor kombinere effektiv hjelp i nærområdene til lokale vertssamfunn med en politikk basert på en etisk byrdefordeling. Alternativet er at dagens system kollapser, og det vil alle tape på.