• Hvem er flyktningene? Hvor flykter de til?
• Hvilke rettigheter har mennesker på flukt?
• Hvor går grensen mellom dem som flykter fra krigshandlinger og andre på flukt?
• Hva kan det internasjonale samfunnet bidra med?

Det globale konfliktbildet tilsier at antallet mennesker på flukt vil fortsette å øke i året som kommer. Væpnete konflikter rammer sivilbefolkningen hardt. Den verste fluktkrisen er i og rundt Syria, men det blir også flere konflikter i Afrika. I verdens nyeste stat, Sør-Sudan, er det brutt ut en katastrofal borgerkrig. Konfliktene i Sahel-området fortsetter, og Den sentralafrikanske republikk forblir verdens mest underrapporterte kriseområde, sammen med Den demokratiske republikken Kongo.

Antall mennesker på flukt i eget land (internt fordrevne) er dobbelt så stort som antallet som har flyktet over en landegrense (flyktninger). Dette reflekterer det globale konfliktbildet. De fleste kriger foregår mellom aktører internt i stater ( Borgerkrig ), og ikke mellom stater. Et eksempel på dette er borgerkrigen i Syria, som har ført til en massiv fluktkrise. 2,6 millioner syrere er blitt flyktninger og mer enn 6,5 millioner er  internt fordrevet.

Hvem er flyktningene?

Av de 45,2 millioner menneskene som er  Migrasjon eller internt fordrevne på grunn av krig og Konflikt - stridens kjerne , er noen nylig blitt drevet på flukt. Andre har vært på flukt i lang tid eller blitt drevet på flukt gjentatte ganger. Enkelte grupper har levd som flyktninger i flere tiår.

Mens du leser dette, flykter folk – menn, kvinner og barn – fra konfliktområder i Syria, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. De beveger seg til fots, med bil eller buss. Krigshandlinger og generell usikkerhet gjør at de ikke lenger kan oppholde seg der de kommer fra. Noen beveger seg med et klart mål om hvor de skal, mens andre reiser mot en usikker destinasjon. Noen kommer til å ende opp i flyktningleirer, mens andre må slå seg ned i uformelle bosettinger (under trær, i hjemmelagde telt eller forlatte bygninger) eller i byer de kommer til.

Hvem er flyktningene? Det anslås at 80 prosent av flyktninger er kvinner og barn. Mange har hatt traumatiske opplevelser og reiser kun med de få eiendelene de kan bære med seg. Der stopper også likhetene. Flyktninger kommer fra alle typer bakgrunner: Noen har levd lenge i ekstrem fattigdom og krig, mens andre kommer fra relativt velstående liv.

Til tross for at fluktsituasjonen sjelden er ment å være langvarig, er det likevel mange grupper som har bodd i flyktningleir i årevis. Det fremste eksempelet på dette er palestinere. En stor gruppe palestinere har levd som flyktninger i Palestina, Jordan, Libanon og Syria etter at flere hundre tusen palestinere ble fordrevet fra Israel i 1948. I de palestinske flyktningleirene fødes og dør mennesker som flyktninger. Tallet på palestinske flyktninger er i dag anslått til 5 millioner.

Ny flukt og tilbakevending pågår ofte parallelt. I Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan og Afghanistan blir mange fordrevet på ny etter at de har vendt hjem. I Kongo anslås minst to av tre å ha flyktet mer enn én gang. Landet er bare ett av flere afrikanske land med langvarig konflikt hvor internt fordrevne befinner seg i en like fastlåst situasjon som konflikten selv. Der synes en varig løsning urealistisk i nær framtid.

Flere steder har store grupper levd på flukt i flere tiår. Disse situasjonene bærer sjelden på samme nyhetsverdi som situasjoner preget av dramatiske og raske endringer. Vest-Sahara er et eksempel på dette. Halvparten av Vest-Saharas befolkning har bodd som flyktninger i Algerie siden den tidligere spanske kolonien ble invadert av Marokko i 1975. Det finnes liten politisk vilje internasjonalt til å løse denne konflikten, og saharawiene vil sannsynligvis være flyktninger i lang tid framover.

Flyktningers rettigheter

Flyktningretten, menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett består i stor grad av internasjonalt, juridisk bindende regelverk. De består av både globale og regionale bestemmelser.

Flyktningkonvensjonen av 1951 inneholder følgende definisjon av en flyktning: «enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av, på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe.» Grunnsteinen i all flyktningbeskyttelse er også nedfelt i non-refoulement-prinsippet i Flyktningkonvensjonen: Dette prinsippet innebærer at ingen må sendes tilbake til et område der liv og sikkerhet er i fare.

Asyl nevnes ikke i konvensjonen, men ifølge FNs menneskerettighetserklæring av 1948 har alle rett til å søke asyl. Nøyaktig hva denne retten innebærer, er gjenstand for diskusjon. De som utformet Flyktningkonvensjonen, oppfordret imidlertid stater til å samarbeide og ta imot flyktninger og sørge for at disse får asyl. 

Et annet fenomen som har fått økt oppmerksomhet og som ofte er tilknyttet interne problemer og borgerkrig, er mennesker på flukt i eget land. Det er til enhver tid omtrent dobbelt så mange på flukt i eget land som det er mennesker som flykter over grenser til andre land. Ettersom de er på flukt i sitt eget land, regnes de ikke som flyktninger, ifølge flyktningkonvensjonen. De er imidlertid ofte i en svært vanskelig situasjon med lignende behov som andre på flukt. Det er også ofte vanskelig for hjelpeorganisasjoner å nå fram til internt fordrevne i en borgerkrig, hvor det å hindre visse deler av befolkningen i å få tilgang til nødhjelp blir en krigsstrategi.

Etter aktivt påvirkningsarbeid fra både enkeltstater og humanitære organisasjoner ble FNs retningslinjer for internt fordrevne personer vedtatt i 1998. Disse bygger blant annet på rettigheter som identifiseres i Flyktningkonvensjonen og internasjonal rett for øvrig. Retningslinjene er gruppert i fire hovedtema: ikke-diskriminering, bevegelsesfrihet, fysisk sikkerhet og humanitær hjelp.

Den såkalte Kampala-konvensjonen er underskrevet av 39 afrikanske land og trådte i kraft i 2012. Avtalen er den første rettslig bindende regionale avtalen i verden som pålegger stater å beskytte og hjelpe internt fordrevne mennesker. Om lag en tredel av alle mennesker som er på flukt i sitt eget land som et resultat av konflikt eller vold, bor i Afrika. Afrika er hjem for 10 millioner mennesker som er drevet på flukt fra konflikt og vold, men som ikke har krysset noen internasjonalt anerkjent grense. Dermed er de ikke
beskyttet av Flyktningkonvensjonen. Kampala-konvensjonen skal sikre disse internt fordrevne menneskene og de lokalsamfunnene som tar imot dem.

Naturkatastrofer og flukt

Juridisk er en  Migrasjon definert som et menneske som har krysset en landegrense på grunn av en frykt for forfølgelse. Denne definisjonen inkluderer altså ikke mennesker som flykter innenfor eget land. Den inkluderer  heller ikke mennesker som er drevet på flukt av andre grunner enn krig og politisk forfølgelse. Årsaker til at folk drives på flukt blir imidlertid stadig mer sammensatte. Ofte er de en kombinasjon av flere faktorer.

Mellom 2008 og 2012 ble mer enn 144 millioner mennesker fra 125 land fordrevet av naturkatastrofer som flom, stormer og jordskjelv. 98 prosent av disse naturkatastrofene er relatert til ekstremvær. Tallene inkluderer ikke de «langsomme» naturkatastrofene som tørke, jorderosjon, stigende havnivå, mangel på ferskvann og dyrkbar mark, som ødelegger livsgrunnlag over tid og fordriver millioner av mennesker uten at dette blir synlig i statistikkene.

De store naturkatastrofene, som fordriver mennesker, oppstår hovedsakelig i utviklingsland, men de rammer også rike land. Likevel er det de fattige landene som bærer de største byrdene. Hovedgrunnen til dette er at de rikere landene investerer mer i forebyggende tiltak. De menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene av naturfenomenene kan i mange tilfeller reduseres dramatisk med bedre systemer for varsling og evakuering, opprustning av bygningsmasse og infrastruktur i utsatte områder, samt koordinering og håndtering når ekstremhendelser inntreffer.

Forskning viser at klimaendringer i økende grad vil føre til flukt og fordrivelse. FNs klimapanel spår at klimaendringene vil føre til at flere mennesker blir drevet på flukt i det kommende århundret. Det ser med andre ord ut som om klimaendringer og migrasjon
henger sammen, og at klimaendringer kan være en årsak til flukt. Effekten av klimaendringer som for eksempel endringer i regntidmønstre og økende temperaturer, kombinert med en rask befolkningsvekst, tyder på at flere og flere mennesker kan komme til å bli fordrevet fra sine hjem i framtiden.

Nabolandene tar imot flest flyktninger

De fleste mennesker som flykter, reiser ikke veldig langt. Dette henger sammen med hvilken transport de bruker; de fleste flykter til fots eller med bil eller buss. Mange som flykter, ser også for seg at de skal reise tilbake til sine hjemsteder så snart sikkerhetssituasjonen tillater det. Det er derfor som regel nabolandene som tar i mot det største antallet flyktninger, og som dermed bærer den største byrden med å huse og forpleie flyktninger. 80 prosent av alle flyktninger bor i utviklingsland.

Borgerkrigen i Syria er det fremste eksempelet på dette mønsteret. Nabolandene Jordan, Libanon, Tyrkia og Irak har tatt i mot over 2,6 millioner flyktninger; bare et relativt lite antall bor i utviklede land. Den store strømmen av flyktninger fører til en ekstrem belastning, både politisk og økonomisk, for nabolandene. Libanon, et land på størrelse med Rogaland fylke og med færre innbyggere enn Norge, har åpnet sine grenser for én million syriske flyktninger.

Fra før er Libanon mottaksland for palestinske og irakiske flyktninger. Et annet mottaksland, Jordan, har tatt imot nærmere 600 000 syriske flyktninger. De fleste syriske flyktningene i Jordan bor privat og leier bolig, eller de får bo hos familie eller venner. Men mange bor også i leirer. Zaatari-leiren, som ble satt opp i juli 2012, huser rundt 100 000 flyktninger.

Kenya er et av verdens mest generøse land når det gjelder å ta i mot flyktninger. Over 600 000 flyktninger har søkt tilflukt i landet på grunn av konflikter i naboland som Somalia, Sør-Sudan og Sudan. Mange av dem lever i flyktningleirer, og i Kenya finner du verdens største flyktningleir, Dadaab, som huser over 400 000 mennesker.

Det internasjonale hjelpeapparatet

Landene som tar i mot flyktninger står heldigvis ikke alene om å ta ansvar for mennesker som flyktet fra konflikt og usikkerhet i nabolandene. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har som mandat å lede og koordinere den internasjonale innsatsen for å beskytte flyktninger og løse flyktningproblemer internasjonalt. Dets fremste mål er å sikre at flyktningers rettigheter oppfylles og at de mottar grunnleggende hjelp. UNHCR jobber i tillegg for å sikre retten til å søke asyl og få beskyttelse i andre stater. UNHCRs arbeid støttes av FNs medlemsland, deriblant Norge.

I tillegg finnes det en rekke  Ikke-statlige organisasjoner som tilbyr hjelp og beskyttelse til flyktninger og internt fordrevne, både i flyktningleirer og i byer der flyktninger bosetter seg. Statene som tar i mot flyktninger, gjør som regel også en stor innsats for å ta i mot flyktninger og tilby dem husly og grunnleggende tjenester.

Utdanning i krise

Når flyktninger ankommer flyktningleirer, er det de mest grunnleggende behovene som prioriteres først, nemlig behov for mat, vann, helse, skikkelige sanitærforhold og tak over hodet. Utdanning er vanligvis ikke blitt vurdert som en prioritet innenfor nødhjelp, verken i hjelpeorganisasjoner eller blant giverland.

Den internasjonale trenden er at flere og flere barn i verden går på skolen. Barn i konfliktområder  får stort sett ikke ta del i denne positive utviklingen. Mange konflikter varer lenge, ofte i flere tiår, og generasjoner av barn får aldri gå på skole på grunn av manglende satsing på utdanning i konfliktområder. Det gjør dem til tapte generasjoner.

Konflikten i Syria bidrar til at tallet på barn i konfliktområder som mister skolegang, fortsetter å øke. Over én million syriske barn har allerede vært tvunget til å legge på flukt fra borgerkrigen. Mens nesten alle syriske barn gikk på barneskole før krigen, står i dag nærmere tre millioner syriske barn uten skolegang. Det er halvparten av alle syriske barn i skolealder.

Det er en økende erkjennelse at utdanning ikke kan vente til krigen er over. Barn som får utdanning, kan i større grad bidra positivt til samfunnet de lever i. Utdanning er nemlig en av hovedmotorene som driver et samfunn framover – økonomisk, sosialt og politisk. Mange mener også at utdanning er en fredsbyggende kraft i seg selv. Stadig mer forskning viser at barn som vokser opp i konfliktområder, men likevel går på skole, er vanskeligere å rekruttere som barnesoldater. De har dessuten mindre sjanse til å bli utsatt for vold, inkludert seksuell vold. Sjansen er også større for at de holder seg sunne og friske, fordi de tilegner seg kunnskap om god hygiene, trygge vannressurser og hvor det finnes landminer i området. I tillegg styrkes barnas mentale helse.

Alltid flyktninger? Langsiktige tiltak

Mange millioner mennesker er altså på flukt fra krig og konflikt i verden. Alvorlige konflikter i land som Syria, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk tilsier at tallet neppe blir lavere i nærmeste framtid. Vil vi alltid ha flyktninger? Hva kan gjøres internasjonalt for å redusere antallet som tvinges til å flykte fra sine hjem?

Flukt og fordrivelse henger tett sammen med konfliktnivået i verden. Det gir derfor liten mening å diskutere verdens flyktningsituasjon framover uten å se på internasjonal politikk på et høyere nivå. Det fremste tiltaket for å redusere antallet flyktninger og internt fordrevne er å oppnå fred i områder der det er væpnet konflikt. Det er med andre ord avgjørende å unngå at uenigheter om verdier eller interesser trappes opp til voldelige konflikter. Det er derfor også svært viktig å satse på fred og forsoning dersom en vil redusere antallet mennesker som lever på flukt.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) arbeider for å legge til rette for at flyktninger kan vende tilbake til sine hjemsteder når sikkerhetssituasjonen tillater det. I 2013 inngikk UNHCR en avtale med Somalia og Kenya om tilbakevending av somaliske flyktninger til Somalia. Avtalen har allerede ført til at antallet flyktninger i Kenya har gått ned.

I enkelte tilfeller vil det være vanskelig for flyktninger og internt fordrevne å vende tilbake til sine hjemsteder. Det er da fare for at flyktninger blir boende i flyktningleirer eller andre midlertidige bosettinger over lengre tid. Hvis det er lite sannsynlig at tilbakevending er mulig, kan man vurdere andre typer varige løsninger, som integrering i lokalsamfunn og bosetting i tredjeland. Norge tar for eksempel hvert år inn et lite antall kvoteflyktninger som så bosettes i Norge.