• Hvem sto bak angrepet på In Aménas i 2013? Hva har skjedd med dem siden?
• Hva er situasjonen i Mali og Sahel et år etter angrepet på In Aménas?
• Hvordan har levekårene i Sahel endret seg i de siste årene?
• Hvilke veier fører ut av uføret?

Terroristene var en broket gruppe av radikale islamister. De kom fra Egypt, Niger, Mauritania, Tunisia, Mali, Algerie og til og med Canada. Lederen var Mokthar Belmokthar – opprinnelig fra Algerie. Men angrepet på In Aménas ble planlagt og iverksatt fra Nord-Mali. Alle gisseltakerne ble drept, men ikke Belmokthar, som ikke var med på selve aksjonen. Han er fortsatt på frifot et eller annet sted der Saharaørkenen går over i Sahelbeltet.

Navnet Sahel stammer fra det arabiske sahil som betyr grense eller bredd. Området utgjør det tørre savannebeltet som strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet fra vest til øst, fra Senegal og Mauritania i vest til Etiopia og Somalia i øst.

Historien bak In Aménas

I forkant av angrepet på In Aménas hadde ulike islamistiske opprørsgrupper fått kontroll over store deler av Nord-Mali. Konflikten i Nord-Mali er en av mange lokale konflikter i Sahel. Den har pågått i flere tiår og er knyttet til det spente forholdet mellom den maliske staten og tuaregene, som er en minoritet i nord.

I 2012 blusset opprøret i Nord-Mali opp igjen da tuareger vendte hjem fra Libya etter Gaddafi-regimets fall  og startet en ny opprørsbevegelse – Bevegelsen for nasjonal frigjøring av Azawad  (MNLA). De hadde vært soldater i Gaddafis hær og vendte hjem godt våpentrente og med våpen i hånd. Gruppen klarte å jage den maliske hæren på flukt, men ganske snart mistet MNLA kontrollen.

Da dukket det nemlig opp en ny og mer islamistisk orientert tuaregbevegelse  – Ansar ed-Dine – som allierte seg med regionale islamistiske grupperinger. Disse hadde allerede tilhold i dette området. Sammen med Ansar ed-Dine hadde derfor islamistene i al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) og Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika  (MUJAO) kontroll over hele Nord-Mali i nesten ett år. De ble først jaget på flukt da de i overmot rykket sør for Niger-elven og panikkslagne ledere i Malis hovedstad Bamako tryglet den tidligere kolonimakten Frankrike om å intervenere.

Angrepet mot In Aménas ble gjennomført like i etterkant av den franske intervensjonen. Belmokthar hevdet at det ble utført av hans menn som svar på den franske intervensjonen. Dette er ikke riktig da anslaget mot In Aménas hadde blitt planlagt i flere måneder, altså før det ble klart at Frankrike kom til å blande seg inn i konflikten i Mali.

Mali og Sahel etter In Aménas

De islamistiske opprørerne kontrollerer ikke lenger noen av de større byene i Nord-Mali. De franske styrkene jaget dem i tur og orden bort fra Gao, Timbuktu og Kidal. Nå er også en større FN-styrke  (MINUSMA) på plass, som Norge også bidrar med noe mannskap til.

Men dette betyr ikke at islamistene er slått. På et unntak nær har alle lederne sluppet unna, og det samme gjelder brorparten av de islamistiske krigerne. Unntaket er AQIM-lederen Abou Zeid som ble drept i harde kamper med styrker fra Tsjad, som støttet den franske intervensjonen i Mali. Noen har blitt igjen i Nord-Mali. Noen av dem befinner seg langt ute i ørkenen, mens andre skjuler seg i lokalbefolkningen.

Det er flere årsaker til at dette er mulig. En grunn er at islamistene ikke oppførte seg fullt så ille som det ofte sies. I det kaoset som oppsto da MNLA angrep og den maliske hæren rømte, var det islamistene som gjenopprettet noe som lignet på orden. Ja, det var en streng orden, men deres strenge orden var nok for mange bedre enn det voldelige kaoset som MNLA skapte. Islamistene har derfor noen lokale sympatisører i området.

Det er også andre grunner til at deler av lokalbefolkningen velger å beskytte dem. Det dreier seg om å sikre seg for framtiden. Så lenge de franske styrkene fortsatt er til stede sammen med FN, kan folk føle seg relativt trygge på at islamistene ikke igjen skal få kontroll over dette området. Lokalbefolkningen vet likevel utmerket godt at dette nærværet ikke vil vare evig. Frankrike har i lengre tid ønsket å trekke brorparten av sine soldater ut av Mali. Landet har i ettertid også involvert seg i borgerkrigslikende tilstander i Den sentralafrikanske republikken.

FN-styrken som skulle overta, var opprinnelig planlagt til å omfatte nesten 12000 soldater, men nesten et år etter at mandatet ble vedtatt, er det ennå ikke kommet flere enn i overkant av 6000. Det er få som tror at MINUSMA noen gang vil nå sin planlagte størrelse, og den maliske hæren er det få som har spesielt stor tillit til. Sett med lokalbefolkningens øyne, er det derfor ikke utenkelig at islamistene kan komme tilbake. Da må man også være forberedt på denne muligheten og en måte å gjøre dette på er å lukke øyene for at de fortsatt er til stede.

Valg gir mandat, men hva med mindretallets rettigheter?

Situasjonen nord i Mali er derfor fortsatt uoversiktlig og det forekommer sporadiske angrep mot FN, den franske styrken og den maliske hæren. I resten av landet er situasjonen blitt bedre. Mot alle odds klarte landet å gjennomføre presidentvalg sommeren 2013. Dette valget hvor Ibrahim Boubacar Keita vant en overveldende valgseier i andre og siste valgomgang, omtales av maliere flest som det best organiserte valget i landets historie. Det er bra, og valget til ny nasjonalforsamling i november og desember 2013 gikk også rimelig greit. Keitas parti fikk sammen med allierte partier et klart flertall i nasjonalforsamlingen og slik sett har han fått et klart folkelig mandat. Det er også positivt, men det er viktig å være klar over at dette er et mandat som ikke bare gir muligheter, det medfører også klare begrensninger.

En viktig grunn til at så mange maliere fra den svarte flertallsbefolkningen sluttet opp om Keita og hans parti, er at de anses som hardest ovenfor tuaregene og MNLA i nord. Keita har derfor et klart mandat om ikke å vike i forhandlingene med MNLA, som så smått er i gang. Han kan umulig oppfylle særlige mange av deres krav, og her kan det godt ligge en kime til ny konflikt. Det merkes også at holdningene i Mali til Frankrike og den franske intervensjonen er i ferd med å bli mer skeptiske.

Mot slutten av 2013 var det tilløp til flere anti-franske protester. Frankrike ble da anklaget både for å ta parti for tuaregene og MNLA og for å ønske å dele opp Mali i to deler, et nord og et sør. Dette er ikke tilfelle, men hvis slike holdninger brer om seg, kan de også spre seg til å gjelde FN-styrken i landet, og det ville vært meget uheldig. Mali har derfor med valgene i 2013 tatt et lite, dog viktig skritt framover. Fortsatt er det en lang vei å gå før landet har gjenvunnet stabilitet og funnet en trygg økonomisk plattform.

Spredt utover Sahel

De islamistiske opprørerne som stakk fra Mali, er i dag spredt utover store deler av Sahel. Noen har lagt ned våpnene og vendt hjem; andre vil fortsette å kjempe og befinner seg i Niger, Mauritania, sør i Libya og i Tunisia. Enkelte ser nå på konflikten i Den sentral-afrikanske republikken som en mulighet i og med at denne konflikten også har fått religiøse overtoner.

Det er i ferd med å utvikle seg en situasjon hvor den muslimske minoriteten (15–20 prosent) står mot den kristne majoritetsbefolkningen. Uansett har islamistene spredt seg utover et enormt område. Der ligger grensene i stor grad ubevoktet, statene er svake og de lokale konfliktene er mange. De islamistiske opprørerne som har stukket av fra Nord-Mali har derfor gode muligheter ikke bare til å stikke seg unna, men også for å skape nye allianser og kople seg til eksisterende lokale konflikter
 andre steder i Sahel.

Et sted de prøver seg på, er Fezzan-regionen sør i Libya, et annet sted er Niger. I Fezzan er det grunn til å tro at AQIM og MUJAO forsøker seg på de samme integrasjonsstrategiene  som de til tider benyttet med stort hell i Nord-Mali. De presenterer seg som hederlige handelsmenn som betaler en god pris for lokale varer. De hjelper de fattigste med penger, mat og medisiner. De gir unge menn mobiltelefoner og telefonkort. Hvis de tar lokale koner, så gifter de seg ikke inn i de mektigste slektene, men med jenter fra fattige familer.

Islamistene har fortsatt godt med midler fra tidligere aksjoner hvor de har tatt gisler for å skaffe løsepenger. Det er videre grunn til å tro at islamistene kan ha fått utbetalt så mye som 20 millioner euro da fire franske gisler ble utlevert via Niger i slutten av oktober i 2013. AQIM og MUJAO-ledere har derfor fortsatt en formidabel krigskasse. Den brukes vel så mye til å kjøpe seg lokal innflytelse som til å anskaffe våpen og annet militært utstyr.

Også i Niger er det lokale konflikter som islamistene kan benytte seg av. Som i Mali utgjør tuareger også der en klar minoritet. De ser annerledes ut (de er hvitere i huden), de har andre skikker, tradisjoner og et annet språk, og som i Mali var de tidligere ørkenens herrefolk som holdt seg med svarte slaver. Niger har derfor opplevd liknende tuaregopprør som Mali. Først på begynnelsen av 1990-tallet og deretter fra 2007 til 2009.

I Niger

Det er derfor ikke uten grunn at Niger opplevde det eneste større  islamistiske anslaget etter angrepet på In Amènas. Den 23. mai 2013 gjennomførte MUJAO to store angrep i Niger. Det ene var et selvmordsangrep mot en militærleir i byen Agadez, mens det andre var rettet mot en urangruve som ble drevet av et fransk selskap like utenfor Arlit, en by nord i landet. Over 20 mennesker ble drept, og i et kommunikè fra MUJAO ble det sagt at Belmokthar hadde planlagt også disse angrepene.

Angrepet vakte både frykt og stor oppsikt, men hvis hensikten med å angripe en urangruve i Nord-Niger var å blåse nytt liv i konflikten mellom tuaregene og majoritets-befolkningen så har det ikke slått til. Fredsavtalen mellom tuaregene og den nigerske staten holder fortsatt.

Årsaken til det er at regjeringen i Niger lærte en lekse fra det siste tuaregopprøret der i landet, konklusjoner som ikke ble trukket i Mali. Regjeringen i Niger inngikk en mer folkelig basert fredsavtale. I tillegg gjennomførte den også store deler av avtalen slik at brorparten av tuaregene i landet fikk nyte godt av den og ikke bare en liten elite. De satset på en bedre integrasjonspolitikk og fulgte opp med økonomiske virkemidler etter at urolighetene startet på nytt i Mali i 2012. Dette er positivt for Niger samtidig som det viser andre hva som faktisk nytter.

Hva er behovet?

Verken FN, Frankrike eller den maliske hæren vil noen gang vinne en endelig seier over islamistene ute i ørkenen. De kan overvinnes midlertidig, de kan jages bort, men de vil komme tilbake så lenge det ikke gjøres noe med de grunnleggende problemene: forringingen av folks levekår. Klimaet og nedbørsmønstre varierer mye mer enn før i et allerede sårbart område. Dette krever mer.

Tørke har det alltid vært her med jevne mellomrom, men nå kommer den mye hyppigere og mer uberegnelig enn før. Det betyr at gamle rutiner for å håndtere tørke ikke lenger fungerer.  Folk og familier får dermed ikke hentet seg inn igjen fra en krise før den neste inntreffer. De gamle leveveiene er derfor ikke så nyttige som de var før, men de har heller ikke blitt ersattet av spesielt mye annet enn å vente på hjelp som kanskje aldri kommer.

Gitt denne situasjonen, er det kanskje ikke så rart at noen blir fristet til å begynne med smugling eller annen illegal aktivitet eller slutter seg til en av de mange islamistisk inspirerte opprørsgruppene i området. Hvis vi virkelig vil hjelpe landene i Sahel med å slå tilbake de islamistiske opprørerne, så trengs noe mer enn en militær tilnærming. Da trengs en utviklingsagenda for Sahel som er folkelig basert og som faktisk hjelper dem som bor der i deres hverdag og ikke slik det ofte har vært tidligere – eliten i de store byene og deres håndlangere.