• Hvor enhetlig er Libya?
• Hvilke forutsetninger har Libya for at maktskiftet skal lykkes?
• Hva skjedde med FN-resolusjon 1973?
• Hvilke problemer haster det mest med å gripe tak i for de nye lederne i Libya?

Det fragmenterte Libya

Alle land har sin historie. Libya har flere. I det ottomanske riket ble landet administrert som tre ulike provinser:

• Tripolitania i vest,
• Kyrenaika (med Benghazi) i øst,  
• Fezzan i sørvest.

Da italienerne inntok landet i 1911, beholdt de den samme inndelingen, men gikk over til en femdeling før andre verdenskrig: Tripoli, Misurata, Benghazi, Derna (en kyststripe) og libysk Sahara. Da britene og franskmennene okkuperte området i 1943, gikk de tilbake til den gamle tredelingen med britisk styre i Kyrenaika og Tripolitania og fransk herredømme over Fezzan. Etter at landet ble uavhengig i 1951, ble den samme inndelingen lagt til grunn. Libya ble da et konstitusjonelt (bestemt i grunnlov) monarki organisert som en føderasjonmed tre hovedsteder: Tripoli, Benghazi og Sabha.

Denne administrative strukturen var likevel bare en grovmasket inndeling. Under den lå det et nettverk av drøyt 20 større stammer, og fortsatt bestemmer stammetilhørigheten i høy grad folks identitet. Det store flertallet av de 5,6 millioner innbyggerne er arabere, mens mindretallet består av berbere (det vestlige navnet på urbefolkningen i Nord-Afrika) i vest og sør og de nomadiske Tuareg- og Toubou-folkene i sør.

Til forskjell fra Tunisia og Egypt, hvor den arabiske våren startet, har folket i Libya derfor ingen felles historie på sitt territorium, men mange forskjellige fortellinger. I Tunisia og Egypt betydde den arabiske våren at folk fikk en sjanse til å «gjenvinne» sine land etter årtier med diktatorisk styre. I det fragmenterte Libya er denne oppgaven annerledes og vanskeligere, for her er følelsen av historisk fellesskap mye svakere.

Opprøret mot Gaddafi

I 1969 ble kong Idris styrtet av en gruppe underoffiserer. Muammar Gaddafi ble landets nye leder i en alder av 27 år. På det tidspunktet hadde Libya begynt å eksportere olje, og da oljeprisen hoppet i været på 1970-tallet, fikk landet store inntekter. Libya ble etter hvert det rikeste landet i Nord-Afrika, men misnøyen var likevel betydelig fordi inntektene ble skjevt fordelt.

Internasjonalt skapte Gaddafis radikale ideologi og særegne lederstil uro og misnøye. Han støttet internasjonal terrorisme og pådro seg sanksjoner for det. Han søkte aksept og «hjemstavn» både i Midtøsten, Afrika og Vesten, men ble avvist − med ett viktig unntak: De vestlige stormaktene viste ham respekt da han i 2003 forpliktet seg til å stanse all støtte til internasjonal terrorisme og alle forsøk på å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Men som krigen i 2011 viste, lå det ingen dypere forståelse eller enighet til grunn for dette.

Innad brukte Gaddafi mye penger på å sikre oppslutningen om regimet. Kvaliteten på helsevesenet og utdanningssystemet var høyere enn i nabolandene. Men samtidig spilte han på det heterogene (uensartete) Libya og fordelte og forfordelte etter politisk forgodtbefinnende. Det skapte mye irritasjon og sinne og ble en del av bakteppet for opprøret mot ham.

Gaddafi holdt de militære på sparebluss samtidig som han politiserte dem. Slik trygget han sin egen posisjon. Omfattende bruk av utenlandske leiesoldater sikret også hans grep om makten.  Kampkraften var større hos de halvmilitære, som var nært knyttet til etterretningstjenestene hvor sønnene hadde viktige posisjoner. Gaddafi kom til makten ved et militærkupp, og reduserte på denne måten faren for selv å bli offer for et nytt kupp.

Da opprøret startet i februar−mars 2011, gjorde dette veien til Tripoli lettere. Men uten NATOs bombekampanje og støtte på bakken fra flere land, fra Qatar ikke minst, hadde det neppe lyktes.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 av 17. mars 2011 ble brukt som begrunnelse for intervensjonen i Libya. Innledningsvis sier denne at et forbud mot all flytrafikk over libysk territorium er et vesentlig bidrag til beskyttelse av sivilbe/folkningen, og oppretter en flyforbudssone over området. Videre krevde Sikkerhetsrådet våpenhvile umiddelbart. To dager senere startet en gruppe NATO-land (blant dem Norge) den mest intense flytrafikken som noen gang har funnet sted i libysk luftrom.

Og i månedene som fulgte, motsatte de vestlige stormaktene seg alle forsøk på våpenhvile. Siktemålet var tydeligvis regimeskifte – det hadde Sarkozy (Frankrike) og Cameron (Storbritannia) gjort klart i forkant. Men hadde resolusjonen sagt at hensikten var regimeskifte med militær makt, ville den aldri blitt vedtatt.

Måten resolusjonen ble brukt på, fikk imidlertid et etterspill i tilfellet Syria. Med den vestlige vridningen av Libya-mandatet friskt i minne skjerpet Russland og Kina sin motstand mot å blande seg inn i konflikten. Klok av skade sa de et bestemt nei til enhver tanke på å få Sikkerhetsrådet til å legitimere utenlandsk innblanding i den.

I Libya står de nye lederne naturlig nok i en viss takknemlighetsgjeld til landene som hjalp dem med å fjerne Gaddafi. Og ikke bare lederne: Drapet på den amerikanske ambassadøren Christopher Stevens − drept i Benghazi av en radikal milits − førte til en sterk folkelig reaksjon. Folk krevde at militsene må bringes under kontroll – i praksis et rop om lov og orden.  

Libya i et sammenliknende perspektiv

I Libya liksom i Afghanistan, Bosnia, Irak og Kosovo seiret de vestlige stormaktene militært i den forstand at de eksisterende regimene ble fjernet. Men den påfølgende fasen – stabilisering og demokratisering – viste seg å være mye vanskeligere. Hva er utsiktene for stabilisering og demokratisering i Libya? Hva kan vi lese ut av erfaringene som er høstet i de andre landene?

Nasjonsbygging er kostbart. Landenes størrelse sier noe om prislappen. Befolkningen i Libya er to-tre ganger så stor som i Kosovo og Bosnia, men knapt en tredel av Irak og Afghanistans. Libya er dessuten rikere enn de andre landene, med en årlig inntekt per innbygger på over 14000 dollar før krigen startet. Krigen og sanksjonene før den var dessuten mindre ødeleggende. Det økonomiske fundamentet for nasjonsbyggingen er derfor relativt godt.

 

Geografien er også gunstig. Libya har en lang kyst som åpner for eksport og import, mens de andre landene knapt har kystlinje (Irak har adgang til Persiagulfen, men ligger innklemt og avhengig av andres velvilje). Libyas naboer mangler både motiv og styrke til å hindre gjenreisingen av landet; de andre landene har krevende naboskap. Den strategiske betydningen er liten og påkaller ikke konkurranse mellom stormaktene om innflytelse i landet. Alt dette teller til fordel for Libya.

Imidlertid er landet politisk umodent. Bare Afghanistan kan sammenlignes med Libya i så måte. Arven fra Gaddafi var tung. Hans oppskrift var splitt og hersk: I tillegg til de historiske, regionale og etniske forskjellene satte han stammene opp mot hverandre. Det nasjonale overgangsrådet arvet et land med lange tradisjoner for lokalt selvstyre og svake departementer som manglet tillit og legitimitet i befolkningen. De statlige institusjonene var dårlig utbygd eller rett og slett fraværende.

Også arven fra borgerkrigen var tung. Opprørsledelsen i Benghazi ba om støtte fra væpnete grupper vest i landet − ikke bare for å knekke Gaddafi, men også for unngå at krigen tok form av kamp mellom øst og vest. Mange væpnete grupper fikk en andel i seieren, og da krigen tok slutt fløt det over med våpen. Over 125 000 libyere bar våpen og var medlemmer av godt over 100 militsgrupper. Mange våpen og leiesoldater forsvant imidlertid sørover der de destabiliserte Mali. Libya led under mangelen på landsdekkende politi, og rettsvesenet var dårlig utbygd og overbelastet.

Libya ett år etter krigen

I juli 2012 ble det holdt parlamentsvalg− for andre gang i Libyas historie. Første gang var i 1952, kort tid etter uavhengigheten (Det ble holdt et valg i 1965 også, men da var ingen politiske partier tillatt). Ifølge EUs observatører gikk valget fredelig og greit for seg, skjønt tekniske problemer og voldelig uro forstyrret stemmegivningen ved noen av valglokalene.

Til et parlament med 200 plasser ble

• 80 valgt på partilister
• 120 som uavhengige kandidater.

Parlamentet, som skal sitte i ett år, har lovgivende myndighet og skal avgjøre hvordan arbeidet med ny grunnlov skal skje.
En allianse av partier ledet av tidligere (interim-)statsminister Mahmoud Jibril fikk 39 av de 80 partimandatene, mens Brorskapets parti fikk 17. Dette ble tolket som en seier for liberale krefter i landet og som en framgang for kvinners deltakelse i politikken. Jibrils kampanje oppmuntret hele tiden til dette. Blant de uavhengige kandidatene var det mange som hadde en uklar plassering i det politiske landskapet, men Brorskapet ventet å finne mye støtte der. Alt i alt var valget et stort steg framover for Libya.

Muhamed Magariaf ble valgt til president i Nasjonalforsamlingen og er landets de facto statssjef. Han var tidlig ute med krav om demokratiske reformer, og i 1984 prøvde han å ta livet av Gaddafi. Siden tilbrakte han mesteparten av tiden i USA før han kom tilbake til Libya i 2011. Ny statsminister ble Mustafa Abu Shagour, som vant knepent over Mahmoud Jibril. Shagour er ingeniør og har en akademisk karriere bak seg, også han med langvarig opphold i USA. Men da han i oktober la fram sin regjeringsliste, ble han kastet av nasjonalforsamlingen. At landet er ustabilt i denne fasen, bør ikke overraske noen.
Et nytt politisk system tar altså form, og det skjer raskere enn forventet. Valget, den folkelige reaksjonen på stormingen av det amerikanske konsulatet i Benghazi og regjeringens påfølgende integrering av tre viktige Benghazi-militser i den libyske hæren gir grunn til optimisme. Demonstrantene – anslagsvis 30 000 – raidet flere av basene til Ansar al-Sharia, en militant islamistisk gruppe som mistenkes for å ha deltatt i angrepet på konsulatet. USA støtter oppbyggingen av hæren og andre deler av det gryende libyske sikkerhetsapparatet økonomisk og/eller gjennom opplæring.

Problemene

Fortsettelsen er likevel uviss. Når kamphandlingene stilnet så fort, skyldtes det i høy grad at lokale ledere og sivile og militære grupper engasjerte seg for å få en slutt på ødeleggelsene. Men dette lappeteppet av sikkerhetsaktører er skjørt. Avtalene og ordningene er tids- og stedsbestemte og kan bryte sammen nær sagt når som helst.

De regionale motsetningene, stammetilhørighetene, de mange forskjellige militsgruppene og den store tilgangen på våpen kan i det lange løp bli en oppskrift på taktiske manøvre uten ende og vedvarende konflikter og sammenstøt. I et slikt landskap er det lite som peker framover.

Mye avhenger derfor av at regjeringen i Tripoli greier å etablere en noenlunde effektiv nasjonal sikkerhetssektor. For folk flest  er det ingenting som haster mer for å holde landet sammen og for å bringe det på en demokratisk kurs. Mønsteret med lokale ledere og militser må brytes til fordel for statlig styring og kontroll. Behovet er påtrengende, for Gaddafis splitt-og-hersk-politikk forsterket fragmenteringen ved å sette grupper opp mot hverandre. Noen vant regimets gunst, mens andre led. Da diktatoren falt, startet militante islamistiske grupper, særlig i øst, drapskampanjer mot Gaddafis støttespillere. En rekke væpnete grupper sto da klare til å forsvare sine interesser eller søke en større del av kaka.

I første omgang er mye av konfliktdynamikken blitt holdt i sjakk, men en tryggere framtid avhenger av at militsene oppløses og medlemmene reintegreres, enten i hæren eller i det sivile samfunn, og at våpnene samles inn. Den klassiske definisjonen på en funksjonsdyktig stat er et regjeringsapparat med monopol på fysiske maktmidler. Men oppbyggingen av statsmakten må skje gradvis og blir derfor et møysommelig arbeid.

Etter urolighetene i Benghazi og drapet på Christopher Stevens krevde regjeringen i Tripoli at alle militser som ikke er under dens kontroll, skulle oppløses. En slik ovenfra-og-ned-strategi for avrustning og demobilisering har imidlertid liten sjanse til å lykkes og kan gjøre vondt verre. Regjeringen i Tripoli har verken maktmidler eller legitimitet for en slik framgangsmåte. I påvente av et landsdekkende politi, rettsvesen og fengselsvesen som kan borge for innbyggernes sikkerhet, må våpeninnsamlingen baseres på samforstand med militsene.
På mikroplan står det om makt, ressurser og i mange tilfelle hevn. På makroplan også: opprøret mot Gaddafi ga nytt liv til den historiske konflikten mellom Kyrenaika og Tripolitania, mellom Benghazi og Tripoli. Disse byene ligger nær 1000 kilometer fra hverandre og med Sidragulfen imellom, og har hver sin identitet. Skillet er høyst levende. Regjeringen i Tripoli må finne en balanse mellom utviklingen av en noenlunde enhetlig sikkerhetssektor og en grad av autonomi for Benghazi. Berberne i vest og sør, som spilte en betydelig rolle i erobringen av Tripoli, krever også autonomi(indre selvstyre).

Libyerne er sunnimuslimer
og gjennomgående konservative sådanne. Derfor tok de nye lederne tidlig til orde for sharialover− kanskje mer av respekt for de dominerende religiøse strømningene i landet enn av egen overbevisning. Flere tiår i USA må ha satt spor både hos al-Magariaf og Abu Shagour. Dette er ledere som viste mot i kampen mot Gaddafi og som er godt egnet til å sikre amerikansk og annen vestlig støtte. De kan også spille på takknemligheten i befolkningen for den vestlige støtten i kampen mot diktatoren (selv om den er langt fra unison).

Revolusjoner har imidlertid en tendens til å spise sine egne. Brorskapet kan komme sterkere inn i bildet etter hvert, liksom i andre land som har opplevd den arabiske våren. Mønsteret i Egypt og Tunisia var at relativt liberale og sekulære krefter sparket revolusjonen i gang, mens de islamske bevegelsene anført av Brorskapet kom sterkere med etter hvert og overtok styringen. Det samme i Iran i 1979: I begynnelsen ble revolusjonen frontet av moderate og sekulære ledere (Mehdi Bazargan, Abolhassan Bani Sadr), før Khomeini strammet grepet inn på 1980-tallet. Noe liknende kan skje i Libya etter hvert som oppgjøret med Gaddafi kommer på avstand.