• Hvor riktige er våre bilder av dagens Afrika?
• Hvilke afrikanske land opplever vekst?
• Hvilke faktorer kan forklare veksten i Afrika?
• Hvilke utfordringer står Afrika overfor?

I denne artikkelen vil vi derfor fokusere på et Afrika på opptur. Vi presenterer en oversikt over positive tendenser på kontinentet. Selv om Afrika er et kontinent med enorme variasjoner (se kart) og i alt 54 forskjellige land, vil vi se på verdensdelen under ett. Parallelt peker vi på tendenser ved hjelp av glimt fra de ulike landene. Nyere utvikling blir belyst på fem områder: vekst, teknologi, helse, krig og voldelige konflikter og styresett.

Økonomisk vekst

Sju av verdens ti raskest voksende økonomier det siste tiåret ligger i Afrika. Fra 2000 til 2008 vokste  Bruttonasjonalprodukt (BNP) (BNP) på kontinentet med 4,9 prosent per år − mer enn dobbelt så hurtig som på 1980- og 1990-tallet. Selv om veksten i Kina, India og Brasil i stor grad dominerer mediebildet i Vesten, var det Angola som opplevde de høyeste veksttallene i denne perioden − 11 prosent årlig vekst. Veksten var høy også i andre afrikanske land så forskjellige som Etiopia, Ghana, Sør-Afrika, Botswana, Namibia og Marokko.

Den høye veksten i Afrika er ikke et resultat av at noen få land drar opp snittet, eller at olje og mineraler driver vekst. Nesten alle landene har solid vekst, også de som ikke har olje eller andre sentrale ressurser.

Fagfolk i Det internasjonale pengefondet (IMF) og rådgivningsselskapet McKinsey Global Institute virker ganske overbevist om at pilene vil fortsette å peke oppover. Når de forklarer veksten, peker de på høye råvarepriser,  kinesiske investeringer, men også en sunnere økonomi i mange land. IMF, som er kjent for å være veldig kritisk til de fleste lands styresett, virker nesten begeistret over endringene i den økonomiske politikken i Afrika.

De aller fleste landene har kontroll på inflasjonen, og mange har vedtatt ganske ambisiøs næringspolitikk. En raskt voksende middelklasse gir økt vekst i etterspørselen og dermed flere jobber. Forbrukermarkedet vokser faktisk 2−3 ganger raskere i Afrika enn i OECD-landene.  Afrika har også kommet relativt raskt og bra ut av finanskrisen, bedre enn andre regioner.

Det er selvsagt forskjeller mellom land – også mellom afrikanske land. Oljelandene skiller seg ut ved å ha mye vekst, men det er  et «smalt» og derfor usikkert grunnlag for vekst. Dessuten har vi de såkalte sårbare stater (fragile states), som har veldig dårlig styresett og indre konflikter. Vi regner ca. 12 land som «sårbare», litt avhengig av definisjon. Men selv de fleste av disse landene opplever vekst.

Teknologi og infrastruktur

Mange afrikanske land gjør voldsomme sprang og hopper rett inn i trådløs telefoni. På den måten slipper de kostnadene og anstrengelsene med å legge ut nett av dyre kobberkabler. Utviklingen bekreftes av tall fra FN: sju av ti i Ghana, seks av ti i Kenya samt fire av ti i Uganda og Angola har mobiltelefonabonnement. Samtidig som disse tallene forteller om vekst i Afrika, bidrar økningen i mobiltelefoni også til ytterligere vekst.

Når en eier av et lite foretak i Kenya kan motta og overføre penger på en sikker måte uten fare for å bli ranet, blir det lettere å drive butikk. Ved raskt å kunne sjekke prisene på ulike markeder til forskjellige tidspunkt, kan bønder eller håndverkere få bedre priser. Teknologien er også blitt brukt til å styrke samholdet internt i blant annet Kenya. Der har gaver samlet inn over mobil og på sosiale medier resultert i store beløp til sultkatastrofer i nordøstlige deler av landet. En slik intern mobilisering ville vært utenkelig for bare få år siden.

Også Rwanda har kastet seg på informasjonsteknologibølgen. FN har kåret landet til Øst-Afrikas ledende på området, og Rwanda brukte i 2009 like mye penger på IT som et gjennomsnittlig OECD-land. Flere enn 10 prosent av ungdomsskolene i Rwanda har tilgang på trådløst internett, og 70 prosent av befolkningen kan lese og skrive. 

I 2009 ble en 17 000 kilometer lang undersjøisk internettkabel langs kysten av Øst-Afrika ferdigstilt. Denne kabelen forsyner i dag Sudan, Djibouti, Kenya, Tanzania, Mosambik, Sør-Afrika og Madagaskar med høyhastighetsinternett.

Også produksjonen av elektrisitet har steget betydelig i de siste ti årene. Tekeze-demningen i Etiopia og Bujagali vannkraftverk i Uganda er konkrete eksempler på utbyggingen.  Noen land har klart å bruke overskudd i økonomien til å bygge ny infrastruktur. Kinas investeringer i Afrika har satt fart på denne trenden, som igjen stimulerer til økonomisk vekst.

Krig og voldelige konflikter

I 2000 var det ti større kriger i Afrika. I 2011 var det to slike − i Somalia og Sudan/Sør Sudan. I tillegg var det en eller annen form for væpnet konflikt i Mauretania, Algerie, Tsjad, Etiopia, Den sentralafrikanske republikk og Nigeria. For ti år siden var det 19 større og mindre væpnete konflikter. Konfliktene er alvorlige, men i de fleste av disse landene er voldsbruken ganske lokal og utgjør liten sikkerhetsrisiko. Dette står i sterk kontrast til de konfliktfylte 1990-årene som inneholdt de to store krigene i Kongo, også kalt Afrikas første «verdenskrig»  (1996–2003) og krigene i Mano River-deltaet (1989−2003). Afrika er med andre ord langt mer fredelig enn for noen få år siden.

Afrikas første «verdenskrig» startet i Kongo og åtte naboland var innblandet. Det antas at opp til 5,5 millioner mennesker døde som et indirekte eller direkte resultat av krigshandlingene. Mye av konfliktbildet og mønstrene er likevel fortsatt til stede i regionen.

Konflikten er i dag likevel mer avgrenset til konflikter innenfor Kongos landegrenser. Den minner derfor mer om en borgerkrig enn om en storkrig. Til tross for at Kongo stadig har betydelige utfordringer, rapporteres det om færre konflikter, færre tapstall og økt internasjonal innsats.

Nabolandet Rwanda opplevde i 1994 folkemord og var noen år senere blant de åtte landene som var involvert i Afrikas første «verdenskrig». Landet er for tiden inne i en lengre periode med stabilitet og en sterk økonomisk vekst. Målet er å bli et mellominntektsland innen år 2020. 

Liberia, Sierra Leone og Guinea grenser til hverandre i Mano River-deltaet i Vest-Afrika. For ti år siden var de involvert i en overlappende og brutal krig, som ble regnet blant de mest voldelige i verden. Deltaet ble på nittitallet dominert av krig, konflikt, barnesoldater og bloddiamanter. De første ti årene på 2000-tallet har derimot vært preget av fredsavtaler, gjenoppbygging og optimisme. Den positive utviklingen i området er blitt lagt merke til verden over.  Den ble dessuten kronet med Nobels fredspris da Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivisten Leymah Gbowee ble tildelt prisen i 2011.

Verdt å merke seg er det også at det i 2011 var flere kriger i Asia, som har færre land enn Afrika.

Helse

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) bor 11 prosent av befolkningen i verden i Afrika. 60 prosent av alle som er smittet av hiv/aids, bor i Afrika. I mange afrikanske land er ganske store deler av befolkningen syke eller døde. Selv om Afrikas befolkning står overfor de største og mest dramatiske helseutfordringene i verden, skjer det store framskritt også på helsesektoren. Stadig flere hiv-positive mottar nå livreddende behandling − hele 800 prosent flere enn i 2003.

Videre blir langt færre smittet av hiv/aids enn før. UNAIDS viser i rapporten World AIDS Day fra 2011 til en nedgang på 26 prosent i antall hiv-smittede sør for Sahara siden 1997. I  Sør-Afrika − landet med flest hiv/aids-smittede i verden −  har nedgangen vært på over 30 prosent. Mellom 2001 og 2010 har utbredelsen av hiv blant ungdom i Burkina Faso, Kongo, Ghana, Nigeria og Togo sunket med mer enn 25 prosent ifølge den samme rapporten.

Mer enn 90 prosent av de 300−500 millioner menneskene som får malaria hvert år, lever i Afrika, og hovedsakelig er de barn under fem år. Men også for malariamedisin er tilgangen blitt betraktelig bedre de siste årene. Elveblindhet
er så å si blitt fjernet som et folkehelseproblem. Det samme gjelder for guineaorm – antallet tilfeller er blitt redusert med 97 prosent siden 1986.

De fleste land gjør solide  framskritt også når det gjelder å forebygge barnesykdommer. Polio er nesten helt utryddet. 37 afrikanske land vaksinerer nå 60 prosent eller mer av sine barn mot meslinger. At flere blir vaksinert, har bidratt til at færre dør av meslinger – antallet er mer enn halvert siden 1999.

Styresett – mer demokrati

Når det gjelder styresett, gjenstår en del utfordringer. Men Afrika ligger mye bedre an enn store deler av Asia innenfor demokratisering,  åpenhet og frihet −  tross noen tilbakeslag de siste årene. Framskrittet har egentlig vært enormt siden 1990.

De afrikanske byråkratiene sliter med å være effektive. Mange land har et så svakt statsapparat at det innimellom betyr lite at myndighetene vedtar god politikk og gode lover. Vedtakene blir likevel ikke fulgt opp og håndhevet. Ineffektivitet betyr at det tar tid å få gjennomført prosjekter og endringer. Et annet problem er uforutsigbarhet i statsapparatet. Antakelig er det fortsatt et hinder for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Men det tas likevel grep i riktig retning i nesten alle land. 

Afrika sør for Sahara skårer ifølge World Bank Institute (WBI) i gjennomsnitt bedre enn Kina når det gjelder korrupsjon. Blant de 25 prosent mest korrupte landene i verden, er 19 i Afrika (med 54 land) og 23 i Asia (med færre land).

I store trekk - en oppsummering

Til tross for fortsatt store utfordringer innenfor helse og styresett, peker pilene oppover på de fleste områder for Afrika. Kontinentet har gjort et formidabelt sprang det siste tiåret, og optimismen kan spores i de fleste av de 54 landene på kontinentet. Det har vært en kraftig nedgang i kriger og andre voldelige konflikter.

Økonomien vokser hurtigere enn i noen annen verdensdel. Utenlandske investeringer er høyere enn noen gang, og middelklassen øker i samme takt som i Kina og India. Dette bidrar til en raskt voksende etterspørsel av forbruksvarer. Dette er også til nytte for de fattigste – selv om det er all grunn til å mene at de fattige får en alt for liten del av «kaka». Fattigdom, sult og sykdom er fortsatt et problem, men i mye mindre grad enn på 1980- og 1990-tallet. Retningen er med andre ord klart positiv.

Gjennomsnittstallene må likevel ikke få dekke over det faktum at noen land – især de som er rammet av krig eller veldig dårlig styresett – fortsatt har store utfordringer og behov, og at det finnes store fattige befolkninger i alle afrikanske land.