• Hvor lang tid går det før vi passerer den neste milliarden?
• Hvordan fordeler befolkningsveksten seg på ulike landgrupper?
• Hva er de viktigste faktorene for å få befolkningsveksten under kontroll?
• Hvilke utfordringer stiller befolkningsveksten menneskeheten overfor?

Befolkningsvekst gir bekymringer

Mange er bekymret for at verdens befolkning vokser så raskt. De peker på at mange sulter (ca. 2,7 mrd. mennesker lever på under 2$ per dag, ifølge FN, 2006) og mangler grunnleggende goder. Det store og stigende folketallet fører dessuten til miljøproblemer som utslipp av Klimagassar , global oppvarming og andre klimaendringer. Hvor skal det ende – tenker mange – om alle innbyggere i verden får et like høyt forbruk av ressurser som en gjennomsnittsinnbygger i i-land?

Det er imidlertid et faktum at befolkningsveksten i verden er på vei nedover. Målt i prosent var veksten på topp rundt 1970 med 2,1 prosent økning per år. Vekstprosenten er nå nesten halvert og er kommet ned 1,1 prosent per år. Hva har skjedd? Hvorfor er endringene så store?

Rask demografisk overgang isør

Befolkningsutvikling  kan beskrives med begrepet Demografisk overgang . Overgangen fra fase 1 til 2 begynte i Norge og de fleste andre europeiske land tidlig på 1800-tallet. Da forsvant de store dødelighetskrisene pga. uår, epidemier og kriger, og levealderen begynte å øke. I de fleste land i sør begynte overgangen først på 1950-tallet, bl.a. som følge av moderne medisin, mer utdanning og teknologisk utvikling.

Dette førte til rask nedgang i dødeligheten (i fase 2) og høy befolkningsvekst, som altså toppet seg rundt 1970. Den høye veksten førte til dommedagsprofetier om hungersnød og andre katastrofer. Det tok nemlig ganske mange år før den tredje fasen i den demografiske overgangen begynte i sør, dvs. nedgang i fødselsraten.

I 1974 var fruktbarheten høy i nesten alle u-land, gjennomsnittlig 5,4 barn per kvinne. Siden har denne gått ned i de fleste land i sør, til 2,7 barn per kvinne. Dette er ikke mye over reproduksjonsnivået på 2,1 barn. 

Men fortsatt har mange land svært høy fruktbarhet, især de minst utviklede land (fig. 4). Der er gjennomsnittet nå  4,4 barn per kvinne (ned fra 6,7 barn på begynnelsen av 1970-tallet). Særlig Afrika sør for Sahara har høy fruktbarhet – 5,1 barn per kvinne. I Uganda og Niger får kvinnene fortsatt godt over 6 barn i gjennomsnitt. En annen utfordring er at den nedgangen i fødselsraten som begynte på 1980-tallet i noen land, ser ut til å ha stoppet nesten helt opp, på tross av en viss økonomisk utvikling (bl.a. Kenya og Ghana).

Lavere vekst i prosent

Selv om den prosentvise veksten i folketallet er nesten halvert siden 1970-tallet, er den absolutte tilveksten fortsatt stor − 78 millioner i 2011 (fig. 8). Dette kan se ut som en liten endring fra toppen på 90 mill. i 1989. Men tilveksten er altså på vei nedover. Ifølge av FNs siste befolkningsframskrivninger (2010–2100) vil den årlige befolkningsøkningen synke til 37 mill. i 2050 og 5 mill. i 2100.

Denne utviklingen bygger på en hypotese om at den demografiske overgangen etter hvert blir fullført i alle land i verden, men til ulik tid. Dermed vil folketallet stabiliseres på litt over 10 mrd., litt ut i neste århundre – ifølge hypotesen. Milliard nr. 8 vil passeres i 2024, 13 år etter den forrige. Men deretter vil vi bruke stadig lenger tid på hver milliard: Nr. 9 vil passeres 18 år seinere i 2042 og nr. 10 i 2082. Det blir kanskje den siste milliardpasseringen i menneskehetens historie, i alle fall på vei oppover!

Men det kan gå annerledes

Men avvik fra forutsetningene kan få store utslag. Dersom barnetallet for kvinner blir ½ barn høyere enn forutsatt i mellomalternativet, vil folketallet i 2100 bli på hele 16 mrd mennesker og fortsatt vokse raskt. På den annen side: Dersom barnetallet blir ½ barn lavere enn i mellomalternativet, vil folketallet nå en topp på litt over 8 mrd rundt 2040 og deretter synke, til 6 mrd. i 2100 (fig. 2).

Størst blir imidlertid utslaget dersom fruktbarheten og dødeligheten fortsetter på dagens nivå, som i konstantalternativet. Da vil folketallet vokse til hele 27 mrd. i 2100 og ikke lenge etter nå et nærmest astronomisk – og totalt urealistisk – nivå. En fortsettelse av dagens nivå vil med andre ord føre galt av sted. Poenget er imidlertid at den demografiske overgangen er godt i gang i nesten alle land i verden.

Det finnes likevel noen skjær i sjøen som gjør at verdenssamfunnet må fortsette og helst øke innsatsen på felt som har med befolkningsutvikling å gjøre, spesielt innen reproduktiv helse (især omsorg for gravide, fødselshjelp, kvinner i barsel og nyfødte). Bekjempelse av fattigdom og styrking av kvinners status, især gjennom utdanning, er også svært viktig. Kvinner – langt mer enn menn – er ofte nøkkelen til bedre familieøkonomi, bedre helse og utdanning for barn.

Folketallet i verden vil altså trolig vokse fra dagens 7 mrd. til litt over 10 mrd. Størstedelen av denne veksten vil komme i Afrika sør for Sahara, med over 1 mrd. (fig. 5). Også i Asia vil befolkningen vokse mye, men der har veksttakten allerede sunket mye. I Europa vil folketallet synke fra 739 til 675 mill. i dette århundret, men det vil vokse litt i i-landene som gruppe, fra litt over 1,2 mrd i dag til litt over 1,3 mrd. i 2100.

De to mest folkerike landene

I verdens mest folkerike land, Kina, vil folketallet nå en topp på 1,4 mrd rundt 2025 og deretter avta, ifølge FNs mellomalternativ. Det nest folkerikeste landet, India, vil ta igjen Kina i 2020, men også i India vil folketallet etter gå ned. Det vil imidlertid først skje etter 2060 og fra et betydelig høyere nivå, 1,7 mrd. I 2100 vil derfor India ha om lag 50 prosent flere innbyggere enn Kina. I 1950 var forholdet omvendt (fig.6).

Kinas ettbarnspolitikk har vært viktig for nedgangen i fødselsraten og befolkningsveksten, men også andre faktorer har bidratt sterkt, som bedre helsetjeneste, bedre utdanning og ikke minst sterk økonomisk vekst. I dag ville det trolig ha liten innvirkning på fødselsraten om ettbarnspolitikken i Kina ble opphevet.

Befolkningseksplosjonen er avblåst

Den globale befolkningsveksten har avtatt betydelig de siste tiårene. Det blir ikke lenger snakket om noen befolkningseksplosjon eller -bombe, slik det ble på 1960- og 1970-tallet. Likevel vokser folketallet raskt, og i mange regioner er befolkningsveksten så sterk at den bremser  sosial  og  økonomisk utvikling. Dette gjelder særlig Afrika sør for Sahara, der det er mange land hvor fruktbarhetsovergangen ennå ikke har begynt. Fattigdom er både en årsak til og en følge av høy befolkningsvekst. Det er derfor all grunn til å vie befolkningsspørsmål stor oppmerksomhet i årene som kommer.

Fokuseringen på fødselskontroll ble redusert etter den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling i Kairo i 1994. Inn kom isteden en satsing på det bredere begrepet reproduktiv helse, som bl.a. omfatter helsekontroll og sikre fødsler. Dette har vært en viktig kursendring, som har kommet mange kvinner i utviklingsland til gode. Men det er uheldig at bistanden til familieplanlegging har avtatt betydelig siden 1994, både absolutt og relativt.

Fruktbarhet - fødselsrate - fertilitet

Fruktbarheten har sunket i de fleste land i verden (figur 4). Det er likevel ikke alltid opplagt at dette skyldes sosial og økonomisk utvikling. I Bangladesh − som hovedeksempel − har fruktbarheten sunket uten synderlig sosial og økonomisk utvikling. I flere land ser nedgangen i fødselsraten ut til å ha stoppet opp på tross på tross av en viss økonomisk utvikling (bl.a. Kenya, Botswana, Ghana og Tyrkia). Det er særlig i Afrika sør for Sahara at fruktbarheten fortsatt er høy, noe som medfører meget stor befolkningsvekst nå og i årene som kommer.

Utdanning er blant de enkeltfaktorer som har betydd mest for nedgangen i fruktbarhet. FN (2004) rapporterer at det på landnivå er en klar negativ sammenheng mellom samlet fruktbarhets- nivå og gjennomsnittlig utdanningslengde for voksne. Utdanning påvirker fruktbarheten på en rekke forskjellige måter, via hvor mange barn man ønsker, inntekt og lønn, ambisjoner, kunnskap om prevensjonsmetoder, m.m. Ikke bare har kvinners egen utdanning en virkning på fruktbarheten, det er også funnet at omgivelsenes utdanningsnivå har en negativ effekt på barnetallet.

Det er imidlertid et spørsmål om økningen av utdanningsnivået i de fattigste landende skjer raskt nok til at den demografiske overgangen vil bli fullført i dette århundret, slik FN forutsetter.  I Afrika sør for Sahara har prevensjonsbruken økt med ½ prosentpoeng per år siden 1994. Men det er beregnet at dersom afrikanske kvinner skal få et tilfredsstillende nivå på bruk av prevensjon – 60–70 prosent for kvinner – må bruken øke med 1½ prosentpoeng i året. Til dette trengs det økt innsats både fra rike land og de afrikanske landene selv.

Levealder og dødelighet

Fra 1950 til 2010 økte den globale levealderen med hele 20 år, fra 48 (i 1950−1955) år til 68 år (i 2005−2010). Dette er «a remarkable achievement for mankind», slik lederen for FNs befolkningskontor uttrykte det. Dette skyldes bl.a. en kraftig reduksjon av barnedødeligheten (fra 180 til 57 per 1000 fødte siden 1950). Her har både bedre levekår (mat, bolig mm.), bedre offentlige tjenester (vann, søppel, toaletter mm.) og moderne medisin (vaksiner, antibiotika mm.) spilt en stor rolle.

Det er bare noen få unntak der dødeligheten har økt: Etter kommunismens fall sank levealderen for menn i Øst-Europa. Og i det sørlige Afrika gikk levealderen ned på grunn av hiv/aidsepidemien. Men disse tilbakeslagene ser ut til å være midlertidige. For utviklingslandene som helhet, selv for de minst utviklede, regner FN med at levealderen vil fortsette å øke.

Generelt har nedgangen i dødelighet skjedd betydelig raskere i de fleste utviklingsland enn i industrilandene. Norge og Sverige brukte 150 år på å komme fra en levealder på 40–50 år til 80 år. Indonesia og Vietnam  brukte bare 50 år på det samme. Likevel øker levealderen fortsatt betydelig i de rike landene.

Mange demografer og andre har ment at levealderen snart ville nå et maksimum og så stabilisere seg, men det er lite som tyder på det. Noen forskere mener likevel at forventet levealder for kvinner kan passere 100 år i dette århundret. Andre er skeptiske til dette og framholder at det er en rekke tegn på at veksten i levealderen vil kunne avta i årene som kommer og til og med bli negativ, bl.a. på grunn av en mer usunn livsstil, fedme og diabetes.