• Hvordan har Pakistan havnet i en tilstand som likner på borgerkrig?
• Hvem står mot hvem – hvor og når?
• Hvilken regional betydning har Pakistan?
• Hvilket forhold har Pakistan til Kina og USA?

Pakistan med over 176 millioner innbyggere blir av enkelte utenlandske observatører sett på som en høyst ustabil stat – en stat med kjernevåpen, en stat der prestene (mullaene) og militæret flere ganger har inngått «hellige allianser» og der det politiske lederskapet ikke synes å ha kontroll.

En vaklende, militær koloss

En vaklende stat, politisk ustabilitet og atomvåpen er ingen god kombinasjon, og tanken på at landets atomvåpen skal komme i hendene på såkalte islamistiske terrorister skremmer. Den militære opprustningen – i hovedsak rettet mot landets erkefiende, nabolandet India – har gjort militærapparatet (2006) til det sjuende største i verden.

USA og president Obama med sin nye Af-Pak-strategi levner ingen tvil: Pakistan er minst like viktig som Afghanistan. I Afghanistan er både sentralmyndighetene og allierte styrker bekymret for hva som skjer i Pakistan. Både Taliban og al-Qaida har i løpet av de siste årene etablert sterke baser i Pakistan. Herfra opererer de også i Afghanistan. Fra stammeområdene (se kart) planlegges terroraksjoner også i Vesten, ifølge europeiske sikkerhetstjenester.

Stat nær sammenbrudd

Et svakt politisk lederskap preget av interne konflikter, maktkamp, korrupsjon og inkompetanse teller heller ikke positivt for staten. Frykten for at Pakistan er i ferd med å bli en «mislykket stat» er stor (en stat på randen av sammenbrudd). Presset kommer i økende grad fra egen befolkning etter at militante krefter ses å ha både vilje og evne til å slå til mot enhver og overalt. Men presset kommer også fra internasjonalt hold, med USA i spissen. I den mye omtalte amerikanske Kerry–Lugar-loven som ble ratifisert i Senatet 24. september 2009, inngikk flere av kravene fra det internasjonale samfunnet. Loven ble møtt med sterke protester fra pakistanske ledere, og flere er kritiske til amerikansk innblanding i indre pakistanske forhold.

Ideen om Pakistan

Da Storbritannia i 1947 trakk seg ut av India, ble området delt i to. Pakistan – de rettroendes land, ledet av grunnleggeren Mohammad Ali Jinnah – var en skjør konstruk-sjon fra starten av. Én del ble liggende øst for India (Øst-Bengal), en annen og større del i vest, dagens Pakistan. Et østbengalsk opprør ledet av Sheikh Mujibur Rahman og støttet av India førte til den nye og uavhengige staten Bangladesh i 1971.

I tillegg var ideen at Pakistan skulle være «et hjem for muslimer». Limet som skulle binde det oppsplittete landet sammen var religion. Mange millioner mennesker krysset grensen i 1947, muslimer til Pakistan, hinduer til India. Dette førte til både opptøyer og enorme lidelser på begge sider av den nye grensen. Sårene etter delingen er fortsatt ikke leget og kan forklare noe av det vanskelige forholdet som rår mellom de to landene den dag i dag.

Til tross for flere forsøk på forhandlinger er India og Pakistan fortsatt erkefiender. Tre kriger er utkjempet mellom de to landene (1948, 1971, 1999). Sentralt i konflikten står landområdet Kashmir (se kart) som er delt i to. Pakistansk militær oppbygging og tenkning er først og fremst fokusert på India som hovedfiende.

Pakistan et føydalsamfunn. Det vil si at både politisk og økonomisk ligger mye av makten i landet hos noen få familier. Måten disse driver landet på, har ført til store og grunnleggende klasseskiller i samfunnet, noe som har vist seg vanskelig å endre på.

Kampen mot terrorisme

Rundt 1980 – i kjølvannet av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan og den islamske revolusjonen i Iran – ble Pakistan en viktig aktør i regionen. Saudi-Arabia (sunnimuslimsk) og Iran (sjiamuslimsk) konkurrerte om innflytelse og støttet oppbyggingen av en rekke militante grupperinger, både med penger og våpen.

Videre var 1980-tallet preget av Vestens støtte til mujahedin, hellige krigere – islamister, jihadister, som skulle slåss mot den sovjetiske røde armé. Dessuten gjennomførte general og president Zia ul-Haq i denne perioden en islamisering som kom til å prege mye av det pakistanske samfunnet i årtiene etter.

Pakistan har lenge vært en nær alliert av USA i Sør-Asia. Og landets innsats og støtte til motstandsbevegelsen (mujahedin) mot sovjeterne var ett av flere bidrag til sovjeternes tilbaketrekking fra Afghanistan i 1989 og til Sovjet-unionens fall i 1991. Deretter var Pakistan lenge ett av bare tre land som anerkjente Taliban-regimet i Kabul. Den vestlige oppmerksomheten om Pakistan og Afghanistan ble dessuten atskillig mindre.

Dette forandret seg brått høsten 2001 (etter 11. september). Landet ble igjen en nær alliert av USA i kampen mot terrorisme og slo hardt ned på en rekke militante grupper. Pakistanske myndigheter har derimot hatt problemer med å slå ned på den økende radikaliseringen (talibaniseringen) i grenseområdene mot Afghanistan. Etter Talibans fall og de alliertes jakt på Osama bin Laden i Sør-Afghanistan høsten 2001 flyktet mange al-Qaida-medlemmer inn i stammeområdene (se kart s. 2) i Pakistan. Der omgrupperte og konsoliderte de seg. Også afghanske talibaner og andre utenlandske islamister søkte tilflukt der, og sammen påvirket de de lokale stammesamfunnene.

De pakistanske myndighetene ble satt under sterkt press fra USA for å drepe eller arrestere al-Qaida-medlemmer i Pakistan. Som ledd i dette gikk pakistanske myndigheter i 2004–2005 også inn med militære styrker i de vestlige stammeområdene. Styrkene møtte sterk motstand fra folk og stammer som ønsket å beholde sin «autonomi» (nærmest et slags selvbestaltet indre selvstyre) med liten innblanding fra sentralregjeringen i Islamabad. Den pakistanske hæren befant seg dermed etter hvert i en omfattende krig med egne innbyggere (borgerkrig), hovedsakelig pasjtunere.

Inkompetanse og manglende kapasitet førte myndighetene på defensiven. Et kompliserende element har vært at den pakistanske etterretningstjenesten (ISI ) lenge har sett seg tjent med ulike militante grupper – som et kort de kunne bruke i striden med India. Det virker imidlertid som om dette er et spill som nå slår tilbake mot myndighetene. Terroraksjoner er nå blitt et utbredt fenomen og utføres over hele Pakistan. Noen frykter at Pakistan kan ende i kaos eller bli overtatt av religiøse ekstremister.

Kraftig forverring

Både i stammeområdene og i nordvestprovinsen har situasjonen bare forverret seg de siste årene. Etter en rekke større angrep høsten 2008 og våren 2009 prøvde lokale myndigheter å forhindre en videre spred-ning av militante krefter ved å undertegne en avtale om at sharialover  kunne innføres i Swat-distriktet. Resultatet var det motsatte av ro. De militante gruppene holdt ikke sin del av avtalen og fortsatte å «rykke fram», og regjeringsstyrkene åpnet da en storoffensiv i Malakand-distriktet (i Swat). Store ødeleggelser og mer enn to millioner mennesker på flukt i eget land (internfordrevne) er en sentral del av bildet.

En rekke terroraksjoner mot politi og mili-tære, men også mot sivile på markeder, FN-kontor og hoteller den siste tiden tyder på at Taliban-gruppene ikke akter å gi seg. Høsten 2009 har regjeringsstyrkene så fortsatt offensiven og gått inn i deler av stammeområdene – Waziristan.

Pakistans Taliban

Det pakistanske Taliban (TTP), som antas å stå bak en stor del av disse angrepene, er en paraplyorganisasjon med mer enn 13 ulike grupper. Gruppene har forskjellige ledere og ulikt rekrutteringsgrunnlag. De er aktive først og fremst i grenseområdene opp mot Afghanistan, men sies også å ha bånd til andre grupper ellers i landet. Beveggrunnene deres er forskjellige, og det har vært uenighet mellom dem i en rekke spørsmål.

Det som samler dem, er målet om å innføre

i stammeområdene og få ut pakistanske styrker fra stammeområdene. Samtidig slåss de for å kaste alle utenlandske styrker ut av Afghanistan. Konfliktene mellom gruppene har blant annet dreid seg om synet på forhandlinger med pakistanske myndigheter og utenlandske jihadister i de samme områdene. Noen er mer forhandlingsvennlige enn andre; noen ser mer positivt på utenlandske jihadister enn andre.

Men hvor sterkt står egentlig Taliban? Dette er vanskelig å måle. For pakistanske ledere har det vært lettere å gå etter al-Qaida (utenlandske jihadister). Taliban blir mer sett på som deres egne. Viktig her er det å forstå hvorfor Taliban vinner fotfeste. På den ene siden har Taliban fått makt gjennom bruk av trusler og skremselspropaganda. På den andre siden har de også kunnet tilby tjenester (sikkerhet, rettsapparat) der staten ikke evner å være til stede. Interessant er det å se at en meningsmåling gjort av nyhets-kanalen Al-Jazeera i august 2009 viser at 59 prosent av pakistanerne ser USA som den største sikkerhetstrusselen mot Pakistan. Bare 11 % ser Taliban som den største. 18 % ser India som den største trusselen. Av den samme målingen framgikk det at 43 % støtter en dialog med Taliban.

Pakistan etter Musharraf

I over halvdelen av landets unge historie (1947–) har militære styrt Pakistan. Den siste perioden var med general Musharraf. Han kom til makten ved et kupp 12. oktober 1999 og ble presset til å gå i 2008. Perioden under Musharraf var preget av mye turbulens, både internt i Pakistan og regionalt. General Musharraf ønsket lenge å fortsette som president i uniform: forbli landets militærsjef, samt bli gjenvalgt av det nye parlamentet som president for fem nye år.

Hans periode var preget av økte internasjonale investeringer, men også perioder med økonomiske kriser der elektrisitets- og matvarepriser gikk kraftig opp. I tillegg oppsto økt spenning mellom militante krefter på den ene siden og sterke sivile politiske partier i opposisjonen på den andre. Perioden var også preget av en langvarig konflikt etter avsettelsen av lederen for landets høyesterett, Iftikhar Chaudhry, og en rekke andre dommere.

I desember 2007 ble tidligere statsminister Benazir Bhutto drept i et selvmordsangrep mens hun forberedte seg på valgkamp i Pakistan. Det pakistanske Taliban beskyldes for å ha stått bak attentatet. Da valget ble holdt i februar 2008, vant de to partiene Pakistan People’s Party (PPP) og Pakistan Muslim League (PML-N). De to partiene gikk sammen om å danne regjering, som ble ledet av Yousuf Raza Gilani fra PPP. Etter hardt press og mistillitsforslag mot seg valgte president Musharraf å gå av i august 2008. Benazir Bhuttos enkemann Asif Ali Zardari ble valgt til president.

Pakistansk politikk har de siste tiårene vært preget av korrupsjon, inkompetanse og maktkamp mellom ulike personer og institu-sjoner. Lange perioder med vekselvis sivile og militære ledere har heller ikke gjort styringen enklere. I dag sitter en svak president Zardari, med en liten men kompromissløs opposisjon, etter at Nawaz Sharif trakk seg fra koalisjonen tidligere i år. Det har vært flere mislykte forsøk på politiske samtaler mellom de to lederne. Økte strøm- og matvarepriser, samt et utrygt sikkerhetsbilde, er grunnleggende bekymringer for den pakistanske befolkningen, og lederne har ikke kommet med gode løsninger på disse problemene.

Militærets rolle i samfunnet er både tydelig og omdiskutert. Det har stor innflytelse og makt. Det eier store eiendommer, flere utdanningsinstitusjoner og driver storstilt forretningsvirksomhet. De militære har store fordeler og høy status i samfunnet. Deres innblanding i politikken er omstridt. Dette gjelder blant annet den mektige pakistanske etterretningstjenesten ISI (Inter-Services Intelligence), som lenge har hatt tette bånd til Taliban. ISI blir sett på som en stat i staten som fortsatt kjører sitt eget løp.

Pakistan i regionen

Den amerikanske presidenten la i mars 2009 fram sin nye strategi for Afghanistan. Her står det regionale perspektivet svært sentralt. Utviklingen i Pakistan blir sett på som avgjørende, også for utviklingen i Afghanistan. Relasjonene mellom Afghanistan og Pakistan har vært svært skiftende. Samtidig er de to landenes framtid flettet sammen. Grensen mellom dem er lang (2400 km) og i praksis umulig å kontrollere. Det bor pasjtunere på begge sider av grensen, og disse er smeltet sammen både kulturelt og økonomisk bl.a. gjennom utstrakt samhandel.

For Pakistan har det historisk vært viktig å ha et godt forhold til styresmaktene i Kabul. Dette hadde de under hele Taliban-perioden. Under president Karzai har forholdet vært vanskeligere. Pakistanske og afghanske ledere har kommet med kraftige beskyldninger mot hverandre for ikke å ta sikkerhetssituasjonen alvorlig nok, og Pakistan ser med bekymring på Indias investeringer og gode forhold til Afghanistan.

India er og blir Pakistans storebror. Det vanskelige forholdet mellom dem går tilbake til selvstendighetsdagene i 1947 og har siden gått i bølger. Perioder med forsøk på tøvær og konstruktiv dialog er avløst av istid – ikke minst på grunn av hendelser som terrorangrepene i Mumbai høsten 2008. Sterke beskyldninger fra indiske myndigheter om pakistansk delaktighet i disse aksjonene har gjort samarbeidet mellom de to landene vanskelig.

To viktige stormakter

To stormakter har vært viktige partnere, på ulikt vis: Kina og USA.

Kina og Pakistan har hatt gode relasjoner lenge. Kina blir sett på som «the all weather friend», et forhold som tåler alt slags vær. Landet er økonomisk tungt i Pakistan og står blant annet bak storinvesteringer i Gwadar-havnen sør i landet. Målet er at denne skal bli en av de største havnene i Asia. Både militært og økonomisk har de to landene lenge hatt gode relasjoner.

USA og Pakistan har derimot lenge hatt et vanskelig og omskiftelig forhold. Amerikanerne har tidvis sett på Pakistan som en svært nær alliert (1980-tallet, oppbyggingen av mujahedin, i kampen mot terrorisme), for så å glemme landet i årene etter den kalde krigens slutt. Dette har preget Pakistans forhold til stormaktene. Presset på myndighetene fra det internasjonale samfunnet har vært en utfordring på godt og vondt. Både politiske og militære ledere så vel som store deler av befolkningen er kritiske til amerikansk innblanding i indre forhold. Og bruken av amerikanske droner (ubemannete fly) i kampen mot islamistene – med betydelige sivile ofre også i Pakistan – gjør det ikke akkurat enklere for styresmaktene å samarbeide med USA.

Nylig lovte imidlertid USA å betale Pakistan 1,5 milliarder dollar per år i fem år for demokratiske, økonomiske og utviklingsprosjekter. Mange håper denne dreiningen mot sivile tiltak skal bedre sikkerhetssituasjonen i landet.