Når nye EU-rettsakter skal tas inn i EØS-avtalen, skjer det ved enstemmig vedtak i EØS. Det betyr at Norge (og de to andre EFTA-statene) må stemme for og samtykke hver gang en ny EU-rettsakt skal inn i EØS.

Man kan i prinsippet la være å stemme for, og da vil rettsakten ikke bli del av EØS (men den kan ikke stanses i EU-landene). Det er dette som gjerne kalles «reservasjonsretten » (vetoretten). Varsel om reservasjon utløser en forhandlingsprosess. Selv om EFTA-statene formelt står fri til å reservere seg mot nye rettsakter, vil det gå ut over prinsippet om ensartet utvikling, og vil som hovedregel føre til at den berørte delen av avtalen settes ut av kraft.

Ikke-EØS-saker:
 Heller ikke her har Norge formelt overført lovgivningskompetanse og må derfor eksplisitt stemme for en hver ny rettsakt. På sammen måte som i EØS kan Norge formelt nekte å slutte seg til, men her det ingen «reservasjonsrett». I stedet er det en «giljotinklausul
». Dersom Norge sier nei til en ny rettsakt, ryker hele avtalen for vår del.

Per 0102.2012 har samtlige EFTA-stater akseptert samtlige av de 6462 nye rettsaktene. Bare i 17 av dem har det for alvor vært politisk debatt om reservasjon, men uten at det har munnet ut i bruk av reservasjonsretten.
Utdrag fra Europautredningen