• Hva står på spill når amerikanerne går til valgurnene?
• Hvilken rolle spiller lobbyister og penger i amerikansk politikk?
• Hva betyr USAs valg for oss her i Norge?
• Og videre, hva betyr det for verden om Donald Trump fortsetter eller kastes som president?

Det er ikke overraskende at det amerikanske valget engasjerer stort utenfor landegrensene. Det er tross alt en lang valgprosess som resulterer i at noen får jobben som verdens mektigste mann.

Også i år er det to menn som konkurrerer om jobben, men vi har gode muligheter til å se USAs første kvinnelige visepresident, ettersom Joe Biden og Kamala Harris leder på meningsmålingene og i innsamlede valgkampmidler.

Hvert eneste presidentvalg fremstilles som tidenes viktigste. Men i år er det kanskje sant, fordi president Trump har vært usedvanlig kontroversiell både internasjonalt og internt i USA.

Trump har styrt på en uvanlig måte, som har skapt mye frustrasjon. Det ligger mange forventninger til hvordan en president skal snakke og oppføre seg, og hva slags avgjørelser han kan treffe. Trump har levd opp til få av disse og har heller vært opptatt av å stake ut sin egen kurs. Så får kritikken hagle så mye den vil fra ulike hold. På Trump preller dette bare av.

Pengene rår

Politisk sett er Trump sin egen herre, noe som er grunnen til at han vant valget i 2016. Han påvirkes mindre enn normalt av lobbyister.

Amerikansk politikk er sterkt pengedominert. De to politiske duellantene må sanke inn penger for å nå ut med sitt budskap. Politisk reklame er dyrt, og pengestøtte er nærmest en forutsetning for de som stiller til valg. Dette slår voldsomt ut i et topartisystem der vinneren tar «alt» og taperen får intet.

Kandidater låser nemlig fast sine standpunkter på enkeltsaker fordi de får pengestøtte fra lobbygrupper, som i retur får støtte for sine hjertesaker og særinteresser. Valgkampdonasjoner legger dermed føringer for hva de fleste amerikanske politikere kan ytre.

Tre av de sterkeste lobbygruppene i USA er oljelobbyen, Israel-Lobbyen og våpenlobbyen. National Rifle Association (NRA) gir for eksempel profilerte politikere karakterer på deres forsvar av borgernes rett til å eie og bære våpen, nedfelt i USAs andre grunnlovstillegg. Får du en F av NRA, og motstanderen i din valgkrets får A+, svekkes vinnersjansene dine trolig, ettersom motparten da kan høste store pengebidrag fra NRA.

Hva vil vi huske Trump for?

Trump er en slags mytisk skikkelse i amerikansk offentlighet. Han har i årevis stukket fram den særegne luggen sin og stjålet showet.

Trumps plusser oppveies mye av minusene hans som politiker. Trump er en populist som opponerer mot etablerte i politiske miljøer. Han beskriver Washington, D.C. som en sump av lobbyisme og politisk korrupsjon. Rent faktisk er det mer rett i det enn en del av hans andre uttalelser. Dette fordi District of Columbia (D.C.) er anlagt på et sumpområde mellom elvene Potomac og Anacostia. Men her nærmer vi oss noe av det mest problematiske ved Trumps presidentskap, nemlig forholdet til fakta og vitenskap.

Les også: Fake News!

I august 2020 forlot Trumps rådgiver Kellyanne Conway Trump-administrasjonen. Hun blir nok best husket for sitt utsagn to dager inn i presidentperioden om at hun ville fremme alternative fakta. Trump har ofte kalt ganske normal – og viktig – politisk kritikk for «falske nyheter», og han beskylder jevnlig nyhetsmediene for å være en folkefiende. Han har kunnet komme unna med mye kontroversiell retorikk, men i møte med en pandemi, en konkret virkelig og dødelig sykdom, møtte Trumps utsagn veggen.    

Trump snakket lenge ned utfordringen viruset kunne få for det amerikanske samfunnet, noe han innrømmet overfor den kjente amerikanske journalisten Bob Woodward. Det finnes gode grunner til å forholde seg rolig i mange krisesituasjoner, inkludert de økonomiske, som ofte Trump styrer etter. Men om befolkningen gis en falsk trygghet, og deretter motsetter seg grunnleggende smittevern, kan konsekvensene bli voldsomme. Vi nærmer oss nå en kvart million korona-dødsfall i USA.

Følger for Norge

For Norges del er det nok en fordel med et presidentskifte. Dette til tross for at statsminister Erna Solberg og Trump later til å komme godt overens. Forholdet mellom USA og Norge er godt ivaretatt og er på et godartet spor, særlig etter det vellykkede toppmøtet i Det hvite hus januar 2018.

Det er derimot forholdet til NATO, og Trumps utenrikspolitikk, som ikke gagner Norge.

Trump engasjerer ikke NATO på alliansens egne premisser. Han kommer til toppmøtene med egne agendaer, krumspring og innfall. Han har videre skapt usikkerhet rundt NATO-paktens artikkel 5, der medlemmene forplikter seg til å forsvare hverandre dersom noen blir angrepet.

Norges forsvar er medlem i NATO, og er helt avhengig av alliansens støtte. Så når Trump undergraver samholdet i NATO, blir konsekvensen usikkerhet rundt Norges forsvar og sikkerhet.

President Trump er svært personlig i alt han foretar seg. Dette kan bli krevende for småstater, som Norge, som jevnlig utsettes for press i én-mot-én møter med Trump. Mest berømt av disse mange krumspringene var kanskje da Trump avlyste et møte med sin nære allierte Danmark. Dette fordi statsministeren ikke var innstilt på å diskutere et salg av Grønland.

Verden har ikke hatt godt av Trumps lederskap. Usikkerhet rundt trusler og forpliktelser internasjonalt er på mange måter mer krevende enn konkrete trusler. Som illustrasjon er det alltid viktig for Norge å vite hvor Russland står. Man kan si at Trumps bidrag til internasjonal usikkerhet skyldes mer hva han ikke har gjort, enn hva han har gjort.

USA har nemlig en lang tradisjon som garantist for en liberal verdensorden der ikke makt gir rett, men internasjonal handel og menneskerettigheter råder. Med Trump har USA i praksis abdisert fra denne rollen, og dette har gitt økt spillerom for andre mektige stater, som Russland og Kina. Det blir dermed ubalanse i det internasjonale systemet slik vi kjenner det. En konsekvens er at både cyberangrep og likvideringer er i betydelig økning, med datatangrepet mot Stortinget, og forgiftningen av den russiske opposisjonslederen Alexej Navalnyj som to ferske eksempler.

Hva kan Biden tilby Norge?

I et forverret sikkerhetslandskap rundt Norge, kunne vi trenge noe stabilt og trygt å lene oss på. Foreløpig fremstår den bestefar-aktige Biden som et godt alternativ. Den tidligere visepresidentens utenrikspolitiske visjoner kan bedre imøtekomme Europas behov.

Bidens mest kjente utenrikspolitiske trekk var da han på sikkerhetskonferansen i München i 2009 sa vi måtte finne «reset-knappen» på forholdet til Russland. Men da Trump ville bedre relasjonene med Putin, vakte det mer skepsis. Blant annet fordi Russland forsøkte å påvirke 2016-valget i Trumps favør.

Men er slik forsoning med Russland rette medisin? Kun fem år etter Bidens utstrakte hånd trykket Putin på «av-knappen» i forholdet til Vesten da han annekterte Krim-halvøya i 2014. Så Putin tolket – rettmessig – Bidens uttalelse som et svakhetstegn, og forstod at han kunne ta Krim uten at Vestens motreaksjoner ville være sterke nok til å stanse ham.

Les også: Forholdet Russland-USA: Forakt og fascinasjon

Biden satt 36 år i USAs senat, der mye av utenrikspolitikken legges. Han har ledet utenrikskomiteen der også, i perioden før han ble Obamas visepresident. Så Biden behersker tradisjonell amerikansk utenrikspolitikk, inkludert alliansediplomatiet i NATO, til fingerspissene. Skulle Biden vinne, vil nok Europas NATO-land stimle til Washington, D.C. for å revitalisere NATO-samarbeidet. Dette ville være en klar fordel for Norge.

Normalisering eller forverring?

Så får vi snart svaret på om det er Biden eller Trump som blir eller forblir president fra 2021 til 2025. Med Biden har vi en forhåpning om en normalisering av allianseforholdene, der USA igjen tar et aktivt lederskap i NATO, og styrer mer til beste for de vestlige demokratier.

Med Trump kan vi forvente mer av det samme som vi har sett de siste fire årene. Som hans utenrikspolitiske doktrine mer enn antyder, er det USAs interesser ene og alene han vil ivareta: «America First!». Skulle så skje, kan vi frykte at de neste fire årene blir en utrivelig mørk ørkenvandring i europeisk sikkerhet, og vi må for alvor tenke gjennom hvilke andre kilder til sikkerhet Norge kan finne, i tillegg til NATO.