Terror i Europa: IS-effekten
Personer
- Hva menes med IS-effekten? Hvorfor skjer den?
- Hvordan har IS blitt en større trussel mot Europa enn Al Qaida?
- Hvor stor og farlig er den europeiske jihadisttrusselen?
- Hva skiller jihadisttrusselen fra andre europeiske terrortrender?
Europa har levd med en terrortrussel fra Al Qaida-tilknyttede nettverk siden midten av 1990-tallet – en trussel som tiltok utover 2000-tallet. Terrorisme fant sted mot tog i Madrid (2004) og T-banesystemet i London (2005). I tillegg har det vært mange mindre angrep og en rekke angrepsplaner er blitt avdekket og avverget, blant annet forsøk på å drepe karikaturtegneren som tegnet profeten Mohammed i Danmark i 2005. Fra og med 2014 knyttes nesten alle terrorangrep til IS og nesten ingen til Al Qaida . Det har vært en klar «IS-effekt» på terrorbildet, og trusselen har nådd et nytt nivå.
- Aldri har det vært flere terrorplott i Europa. I 2017 har det vært cirka ett terrorplott i uka. Al Qaida har aldri vært i nærheten av tilsvarende høye tall.
- Aldri før har flere terrorangrep blitt gjennomført i Europa.
- Aldri før har flere blitt drept av jihadister i Europa. Flere er drept siden framveksten av IS i 2014 enn i de foregående 20 årene.
Hva skaper IS-effekten på europeisk terror?
Det råder tre sentrale forklaringer på den økte trusselen, og de må ses i sammenheng med hverandre: for det første har det på kort tid blitt mange flere potensielle terrorister å følge med på i Europa. Dette henger sammen med det høye antallet europeere, kanskje 4–5000, som reiste som fremmedkrigere til konfliktene som raser i Midtøsten. For det andre opererer terroristene på mer skjulte måter som gjør det vanskeligere å avverge angrep. For det tredje har ikke sikkerhetstjenestene kapasitet til å følge alle som kan komme til å utgjøre en trussel.
Hvorfor har det blitt flere terrorister?
Dette kan langt på vei tilskrives den spesielle situasjonen etter den arabiske våren og krigen i Syria. Krigen i Syria ble en vitamininnsprøytning for europeiske jihadistnettverk som var svekket ved tida rundt Bin Ladens død i 2011. De europeiske jihadistene, som da støttet Al Qaida, rekrutterte tusenvis av unge europeere til å kjempe mot Assad-regimet. De kanaliserte frivillige via Tyrkia inn i Syria til Al Qaida-tilknyttede militser.
Etter hvert tok den irakiske lokalavdelingen til Al Qaida seg inn i Syria og fikk territoriell kontroll over deler av landet. Gruppa havnet i konflikt med toppledelsen i Al Qaida og erklærte seg som en selvstendig organisasjon under navnet «Den islamske staten» (IS).
Gjennom å være den mest brutale, sterkeste og rikeste gruppa, attpåtil med territoriell kontroll, vant IS konkurransen med Al Qaida om de europeiske fremmedkrigerne. Dette er en hovedforklaring på at IS dominerer terrorbildet i Europa i dag. Fremmedkrigerne representerer en viktig kapasitet for IS i bygging av angrepsnettverk og celler i Europa. Akkurat som Al Qaida tidligere bruker IS personer med botid i Europa, lokal- og språkkunnskap til å gjennomføre angrep i regionen. Angripere rekrutteres blant fremmedkrigerne eller deres nettverk i Europa. En hovedforklaring på det økte antallet angrep og den høye dødeligheten er derfor at europeiske jihadistnettverk har vokst mye på kort tid. De har en sterk organisasjon i ryggen, og IS har dessuten fått brohoder i Europa gjennom fremmedkrigerne.
Hvorfor er fremmedkrigerne så viktige for terrortrusselen?
Fremmedkrigerne står helt sentralt i å skape en IS-effekt i Europa. Men ikke alle fremmedkrigere utgjør en trussel. Forskning tyder på at bare et mindretall blant muslimer som reiser til konfliktsoner som fremmedkrigere, ender som internasjonale terrorister. Når såpass få blir terrorister, skyldes det blant annet at det er ideologisk omstridt blant jihadister hvorvidt de skal drive med internasjonal terror istedenfor å krige mot regimer i muslimske land.
Det finnes regler i jihadistenes teologi som sier at de ikke har lov å angripe land som gir dem politisk asyl. Al Qaida ble kritisert av andre jihadister for 9/11 (11.09.2001) fordi angriperne hadde visum og var for gjester å regne. Dette kan virke merkelig, men det er faktisk betydelig uenighet blant jihadistene om å angripe vestlige land som muslimer har en «sikkerhetspakt» med siden de er borgere eller asylanter der. De mest ekstreme mener imidlertid at sånne sikkerhetspakter er ugyldige så lenge vestlige land invaderer muslimske land, hindrer religionsutøvelsen til muslimer (jf. forbud mot slør) eller fornærmer profeten Mohammed. Invasjoner og fornærmelser mot islam er de viktigste beveggrunnene jihadistene oppgir for angrep i Europa.
Det er altså et mindretall blant fremmedkrigerne som blir internasjonale terrorister. Men de få som blir det, bidrar sterkt til å gjøre trusselen større og farligere. Historien har vist at personer med erfaring som fremmedkrigere, får viktige roller i terrornettverk. De blir entreprenører – veteraner med jihadisterfaring som bygger og instruerer nettverk og angrepsceller. Sterkere nettverk og entreprenører er imidlertid ikke hele forklaringen på den økte trusselen og dødeligheten. En annen viktig grunn er at IS opererer på måter som gjør det svært vanskelig å avverge angrep.
Hvordan bidrar endret taktikk til IS-effekten?
Soloterror er ett av flere taktiske grep IS har tatt i Europa. Angrep utført av personer som har lite eller kryptert kontakt med nettverk, er vanskelig å avverge. Det var Al Qaida som startet trenden med soloterror i Europa, men IS har tatt grepet et steg videre, og i dag er cirka halvparten av angrepene utført av enkeltpersoner.
Et annet taktisk grep er bruk av enkle våpen som kniv eller leiebil. Bomber har historisk vært det våpenet Al Qaida i Europa har foretrukket. Mye tyder på at det samme gjelder IS, så fremt de greier å skaffe ingredienser og bygge bomber. IS-cellen i Barcelona mislyktes som nevnt med sine bombeplaner. Mange Al Qaida-celler i Europa er blitt oppdaget og stoppet når de kjøpte ingredienser til bomber. Mange angrep mislyktes fordi bombene ikke gikk av eller gikk av på feil måte. Angrep med kniv og bil er vanligvis mindre dødelige enn bombeangrep, men nesten umulig å oppdage. Og, som i Nice, Stockholm og Barcelona, kan svært mange liv gå tapt i slike angrep på steder der mange ferdes. Derfor tyr IS i økende grad til denne måten og operere på.
Et tredje taktisk grep er smugling av terrorister blant flyktninger. Det beste eksempelet på dette er nettverket bak angrepet på Bataclan (Paris, 2015) og flyplassen i Brussel (2016), der angriperne tok seg inn i Europa under dekke av å være flyktninger. Tunisieren som kjørte en lastebil inn julemarkedet i Berlin i desember 2016, var en soloangriper med flyktningstatus. Terroristene som blander seg med flyktningstrømmen, har oftest bodd i Europa før de kom til Syria som fremmedkrigere og returnerer med falsk identitet. Dette er i tråd med at Al Qaida bruker terrorister med lokalkunnskap for aksjoner i Vesten.
En fjerde taktikk bak IS-effekten er at terroristene utnytter nye krypterte kommunikasjonsapper som WhatsApp og Telegram til å kommunisere seg imellom og med entreprenører i Syria eller andre konfliktsoner. Entreprenørene er gjerne fremmedkrigere fra Europa som jobber for IS sin avdeling for internasjonale operasjoner. Angriperen som rammet julemarkedet i Berlin, skal ha fått instruksjoner via kryptert app fra IS på denne måten. Et annet eksempel er terroristen av libysk opprinnelse som bombet Ariana Grande-konserten i Manchester i mai 2017. Han var i kontakt med et medlem av IS i Syria via en kryptert app. Han spurte kontakten, som han omtalte som en religiøs mentor (Sheikh), om angrepet var legitimt, og fikk beskjed om å gjennomføre det.
Sikkerhetstjenestenes utfordringer
Stilt overfor mer robuste nettverk og nye taktikker er det åpenbart at europeiske sikkerhetstjenester står overfor en formidabel utfordring. Når flere tusen europeere fra ulike land har kjempet med IS og opererer i nettverk som krysser landegrenser, sier det seg selv at sikkerhetsapparatet ikke har kapasitet til å følge alle tett.
Det store antallet flyktninger som har kommet til Europa de senere årene, har gjort det vanskeligere å identifisere potensielle trusler. Det samme gjelder den raske teknologiske utviklingen. Den gjør at terrorister kan kommunisere kryptert ved hjelp av billige eller gratis apper som det er krevende for sikkerhetstjenestene å overvåke.
Det største dilemmaet for de som skal forebygge angrep, er å avgjøre hvem som utgjør en trussel og hvem som ikke gjør det. Blant fremmedkrigere som har returnert til Europa, er det forskjellige kategorier: Noen har blitt rettsforfulgt for forbrytelser i konfliktområdet eller for planer om internasjonal terror. Andre er desillusjonerte og har lagt ekstremismen bak seg. Andre igjen er fortsatt ekstreme, men har satt væpnet kamp på vent. Blant de som ikke har kommet hjem, er mange rapportert døde, men dette er vanskelig å få bekreftet, og i noen tilfeller kan de «gjenoppstå fra de døde» og operere som terrorister under skjult identitet.
I tillegg er det flere eksempler på at personer som ble forhindret fra å dra til Syria som fremmedkrigere, har tydd til terror. Dette var tilfellet med en avverget plan om å sprenge en bilbombe utenfor Notre Dame i Paris i september 2016. Terrorcellen bak dette plottet besto av kvinner. Det er uvanlig i europeisk jihadisme, men ser ut til å ha blitt noe vanligere med framveksten av IS. Kvinnene var imidlertid koblet til franske jihadistnettverk og kommuniserte med franske IS-krigere i Syria via apper. Så selv om flere angrepsplott i Europa involverer personer som ikke har vært fremmedkrigere selv, har de gjerne kontakt med fremmedkrigere og mottar instruksjoner fra dem.
Terrortrusselen kan ses på som differansen mellom den kapasiteten terroristene har til å sette i gang angrep og kapasiteten sikkerhetstjenestene har til å avverge dem. I dag ligger terroristene et steg foran. Men hvordan skiller jihadisttrusselen seg fra andre terrortrender i Europa?
Overdriver vi trusselen?
Europa har en lang historie med terror. Venstreekstreme terrorister har frontet en kommunistisk verdensorden, høyreekstreme har villet gjenreise fascismen og separatister har brukt terror for å fremme selvstendighet for folkegrupper innad i land. Noen peker på at jihadisttrusselen er mindre enn andre terrortrusler i Europa. Det underbygger de gjerne med tall fra databaser på at separatistiske terrorister topper den europeiske angrepsstatistikken. Slik sammenligning har lite for seg av flere grunner.
Databasene benytter vide definisjoner av terror og tar med sabotasjeaksjoner og hærverk. Slik kan en kinaputt i en søppelkasse på Korsika bli sidestilt med de store jihadistangrepene i Madrid i 2004 som drepte 192 og skadet nær 2000. Korsikanske separatister skal ha stått bak tusenvis av angrep fra bevegelsen oppsto 1975 og fram til den ble oppløst i 2014. I det tidsrommet har 40 personer blitt drept. På tross av det høye antallet angrep vil de færreste tenke på dette som et europeisk problem. Med jihadismen er det annerledes.
Jihadister står (FFI-data) bak mer enn 200 terrorplott over hele Europa. De har gjennomført minst 65 angrep. De har drept over 600 og skadet tusener. Drapstallene er dessuten langt lavere enn de kunne ha vært, fordi sikkerhetstjenestene har hatt sterkt fokus på trusselen fra jihadister gjennom 2000-tallet. De har stoppet mange massedrapsaksjoner, som planene om å sprenge flere fly fra Storbritannia til USA i 2006.
Det er på det rene at europeiske separatistgrupper som Den irske republikanske arme (IRA) og den baskiske frigjøringsgruppa Euskadi Ta Askatasuna (ETA) samlet sett har gjennomført flere angrep og drept flere enn jihadister. Samtidig har den egentlige trusselen fra Al Qaida-jihadister vært langt høyere enn de fleste vet om utover 2000-tallet. Europeiske sikkerhetstjenester har imidlertid ved hjelp av hardt arbeid og en god porsjon flaks greid å avverge mange store og dødelige aksjoner.
Separatistgrupper opererer nasjonalt, mens jihadismen ertransnasjonal og gjelder hele Europa. Separatistgrupper har hovedsakelig rettet våpnene mot styresmaktene og representanter for disse istedenfor massedrap på tilfeldige. Det siste har vært vanligst i europeisk jihadisme. Separatistgrupper kan også sette seg til forhandlingsbordet. De har gjerne krav det går an å forhandle om.
Jihadister har ideologisk baserte ambisjoner og krav på tvers av landegrenser og er involvert i konflikter i mange land. Dette gir lite rom for forhandling. Sammenligningen med venstre- eller høyreekstrem terror passer bedre. Disse er – som jihadismen – mer ideologiske og transnasjonale. Samtidig er det viktige forskjeller. Venstreekstremismen har, i motsetning til jihadistene, i liten grad rettet seg mot tilfeldige ofre og har forholdsvis lav dødelighet sammenlignet med andre europeiske terrortrender. Etter den kalde krigen har den dessuten blitt svekket som følge av at sovjetisk støtte forsvant og likeså det sovjetiske «eksempelet/idealet» og dermed mobiliseringsgrunnlaget.
Når det gjelder høyreekstremismen, har den generelt gode levekår i tider med høy migrasjon. Høyreekstreme står bak mye voldelig hatkriminalitet i Europa. Og med økt polarisering rundt innvandring kan høyreekstremisme bli et enormt samfunnsproblem i regionen. Samtidig viser forskning, noe overraskende, at omfanget av organisert terror utført av høyreekstreme har vært på retur i Europa over tid. Høyreekstreme har gjennomført dødelige terrorangrep i Europa, men sjelden så store som massedrapene i Norge den 22. juli 2011. En forklaring kan være at politisk representasjon av innvandringskritiske partier har fungert som en slags lufteventil og satt volden på vent. En viktigere forklaring er trolig at høyreekstreme i dag ikke er part i væpnete konflikter på samme måte som jihadister. Det meste av terroren i verden springer ut av kriger, og terrorister med krigserfaring er farligere enn de uten.
I lys av dette er det liten tvil om at jihadismen utgjør den største terrortrusselen i Europa nå. Det er derfor et akutt behov for å begrense den. De mange dødelige angrepene rammer Europa hardt og bidrar til stadig sterkere polarisering rundt innvandring og Islam. I verste fall kan dette utarte til politisk ustabilitet. Jihadismen er trolig en større, farligere og mer seiglivet terrortrussel enn vi har stått overfor noen gang i Europa. Hvordan skal vi så imøtegå den? Ett viktig steg er å framskaffe mer kunnskap om hvordan terrorceller blir til. Det ser vi nærmere på i neste artikkel.
Personer
Relaterte kompetansemål
Politikk og menneskerettigheter (programfag)
- Utforske og analysere nasjonale og internasjonale saker eller konflikter i et statsvitenskapelig perspektiv
- Vurdere menneskerettighetenes betydning for demokratiet og velferdsstaten
- Utforske og drøfte hvordan det internasjonale politiske systemet håndterer problemstillinger knyttet til krig og fred, sikkerhet, samarbeid og konf...