• Hvordan og hvorfor gikk Sør-Sudan fra å feire sin uavhengighet til borgerkrig på tre år?
• Hva består motsetningene mellom konfliktaktørene i?
• Hvilke konsekvenser har konflikten medført?
• Hvilken rolle har det internasjonale samfunnet spilt for å løse konflikten?

Bakgrunn for konflikten

På begynnelsen av 1800-tallet samlet og koloniserte Det ottomanske riket områdene ved øvre deler av Nilen. Kolonien ble kjent som Sudan, og den inkluderte dagens Sør-Sudan. Fra 1899 kom Sudan under et britisk-egyptisk kondominat (samstyre), og i 1956 ble Sudan uavhengig stat.  Sudan: Usikker framtid  førte så til  Borgerkrig  i Sudans sørlige provinser hvor ulike opprørsbevegelser kjempet for uavhengighet i perioden 1963–1972.

Deretter startet en ny og mer omfattende krig i 1983. Den andre borgerkrigen varte i over 20 år og med enorme lidelser og mange døde som resultat. Den ble avsluttet i 2005 med en fredsavtale mellom styresmaktene i nord (Khartoum) og geriljabevegelsen Sudan People's Liberation Movement/Army (SPLM/A) i sør. Avtalen innebar bl.a. en folkeavstemming om uavhengighet, som ble avholdt i januar 2011. Sørsudanere stemte da klart ja (98,8 prosent) til løsrivelse fra Sudan, og staten Sør-Sudan ble opprettet (for mer informasjon om den historiske bakgrunnen se  Sudan: Usikker framtid ).

Både kommentatorer og det internasjonale samfunnet fryktet at  Sør-Sudan: ny start for skjør stat  skulle undergrave den nyvunne freden. Men den største trusselen viste seg å være interne politiske stridigheter i Sør-Sudan. Det sørsudanske statsapparatet var militarisert og autoritært, men svakt og hadde bare begrenset kontroll over det nye landet. Tidligere hadde kampen mot styresmaktene i nord bidratt til å forene folket i sør, men da denne felles fienden falt bort i 2011, økte den politiske misnøyen internt i landet. En maktkamp innad i SPLM eskalerte i 2013. President Salva Kiir og visepresident Riek Machar, som til tider hadde vært dødelige fiender allerede under borgerkrigen, sto i sentrum av den politiske stormen.

I juni 2013 ga Salva Kiir Riek Machar og resten av den sittende regjeringen sparken. I månedene som fulgte, trappet de to fraksjonene konflikten ytterligere opp. Dette ble en full borgerkrig fra 15. desember. Da brøt det ut voldelige kamper i hovedstaden Juba mellom soldater lojale til presidenten og soldater lojale til Riek Machar.  

Borgerkrig i Sør-Sudan

Når media og andre forsøker å forklare den pågående krisen, fokuserer de ofte på antatte «dyptgående motsetninger» mellom landets mange etniske grupper og den personlige rivaliseringen mellom Salva Kiir og Riek Machar. Især er det motsetninger mellom de to etniske hovedgruppene dinkaer og nuere som blir trukket fram. Men dette mener vi er en feiltolkning av det som er  Konflikt - stridens kjerne  og de underliggende faktorene som driver konflikten.

Som en rekke andre  Sårbare stater – noe å bry seg om?  i Sahelbeltet i Afrika, er Sør-Sudan preget av  Hva betyr institusjoner for vekst og framgang?  som har dårlige offentlige tjenester (utdanning, helsevesen, politi og rettsvesen), et overdimensjonert forsvar og utstrakt  Korrupsjon . Dette gir spillerom for politiske ledere til å kjøpe seg makt og lojalitet gjennom pengegaver og egenrådig fordeling av maktposisjoner til sivile og militære ledere – som på sin side sikrer lojalitet og støtte fra sine soldater og tilhengere på lokalt nivå.

Salva Kiir og Riek Machar er først og fremst frontfigurer for ulike maktnettverk der oppslutning og lojalitet er en handelsvare. De har derfor begrenset personlig makt og mulighet til å handle uavhengig av en politikk og ressursfordeling som gagner interessene til deres egne nettverk. En  Autokrati  arvet fra kolonitiden, mangel på utdanning i befolkningen og en ukontrollert ryktebørs forsterket av sosiale medier, gjør det enkelt for landets eliter å mobilisere politisk støtte langs territorielle og etniske skillelinjer i sin kamp om makt, ressurser og innflytelse. Dette har gjort det vanskelig å etablere en felles nasjonal identitet og har i stedet bidratt til å splitte det sørsudanske samfunnet. Borgerkrigen har satt ytterligere fart i disse nedbrytende tendensene.

I dagene og ukene etter at kampene brøt ut i Juba i desember 2013, trappet partene opp konflikten og volden spredte seg til store deler av de tre delstatene, Jonglei, Unity og Øvrenilen. Regjeringens SPLA-styrker under Salva Kiir, og den såkalte SPLA i opposisjon (IO), ledet av Riek Machar, utpekte seg raskt som de to hovedpartene i den væpnede konflikten. Krigen fortsatte til tross for flere forhandlingsforsøk, blant annet flere avtaler om våpenstillstand i januar 2014 og en avtale om løsning på splittelsen innad i SPLM-partiet i Arusha (Tanzania) i januar 2015.

Etter videre forhandlinger under internasjonalt press og trusler om sanksjoner fra det internasjonale samfunnet, følte mange at partene hadde nådd et gjennombrudd da en omfattende fredsavtale ble signert i august 2015. Men den skjøre avtalen var bygget på motvillige kompromisser og en avtale om maktfordeling mellom de to lederne som skulle vise seg vanskelig å gjennomføre i praksis.

Partene halte ut gjennomføringen av avtalen, men i april 2016 kom endelig Riek Machar tilbake til Juba og ble gjeninnsatt som visepresident. I månedene som fulgte, økte spenningen i hovedstaden fordi partene hadde problemer med å samarbeide, og trefningene mellom militære enheter tiltok. Grunnen til den økte usikkerheten var at Juba ikke var demilitarisert, slik avtalen fra august 2015 la opp til. Videre hadde internasjonale observatører og fredsbevarende styrker (UNMISS) verken kraft nok eller tilstrekkelig mandat til å holde partenes soldater i sjakk. 8. juli, mens Salva Kiir og Riek Machar holdt møte i presidentpalasset, brøt kampene ut på nytt, rett utenfor.

I løpet av de neste dagene foregikk det harde kamper mellom regjeringsstyrkene og opposisjonen, og byen var grepet av kaos og lovløshet. Soldater plyndret butikker og drepte og voldtok sivile, mens de fredsbevarende styrkene bare kunne se på. Minst 36 000 mennesker flyktet, og rundt 300 ble drept i kampene. Situasjonen i Juba førte til en oppblussing av vold også andre steder i landet, og innen en ny våpenhvile var på plass tre dager senere, var grunnlaget for fredsavtalen ødelagt. Regjeringssiden hadde full kontroll over Juba, og Machar og styrkene hans flyktet mot grensen til Den demokratiske republikken Kongo.

Sør-Sudan i dag

Konflikten i landet har blitt trappet opp (eskalert) siden juli 2016. I begynnelsen av borgerkrigen var konflikten for det meste begrenset til de tre nordøstlige statene, en region som kalles Stor-Øvrenilen. Siden juli 2016 har den spredt seg til nye områder og påvirker nå åtte av de ti delstatene i landet; trefninger forekommer ukentlig. Samtidig fortsetter konfliktbildet å være svært komplisert og i konstant endring ettersom nye og mindre lokale, væpnede grupper blir dannet.  Disse gruppene skifter til stadighet mellom lojalitet til myndighetene eller opprørerne. Resultatet er et fragmentert og uforutsigbart konfliktbilde med svekkede kommandolinjer der soldater og mindre enheter kan operere temmelig selvstendig. Dette gjør det vanskelig å få på plass en varig våpenhvile.

I mellomtiden er hovedpartene i borgerkrigen anklaget for å utføre grusomme krigsforbrytelser, inkludert bruk av barnesoldater og seksuelle overgrep i stor skala. FN og andre internasjonale aktører melder også om etnisk motivert hatretorikk og folkemord-lignende tendenser hvor både sivile og soldater angivelig blir drept basert på hvilken folkegruppe de tilhører.

Fredsavtalen fra august 2015 har i all hovedsak brutt sammen, og lite tyder på at de stridende partene ønsker å inngå i nye, reelle fredsforhandlinger med det aller første. I desember 2016 tok myndighetene initiativ til en såkalt nasjonal dialog. Denne innebærer freds- og forsoningssamtaler på lokalt, regionalt og nasjonalt plan. Planen er at den skal bidra til å bygge en ny nasjonal identitet. Men hvis ikke opprørssiden blir inkludert og uten stans i kamphandlingene, er det lite trolig at dette initiativet har noen virkning. 

Den økonomiske situasjonen i Sør-Sudan fortsetter å forverre seg. Statens inntekter er i hovedsak basert på produksjon og eksport av olje. Nå har produksjonen falt kraftig som følge av borgerkrigen. I tillegg har inntektene fra oljeeksporten gått drastisk ned som følge av det dramatiske fallet i oljeprisene i 2014. Dette har hatt store ringvirkninger på den nasjonale økonomien. Det sørsudanske pundet (SSP) faller i verdi: I 2012 var vekslingskursen for 1 dollar rundt 3,8 SSP. I april 2017 var den 145 SSP, dvs. en økning på nærmere 4000 prosent. Import blir dermed dramatisk mye dyrere. Prisene på basisvarer og annen mat øker og forsterker den humanitære katastrofen i landet.

Den økonomiske krisen innskrenker også regjeringens politiske handlingsrom betraktelig. For å kunne betale lønninger og holde krigsmaskinen i gang, bruker myndighetene framtidige oljeinntekter som garanti for nye lån. Det militære står også i fare for å gå i oppløsning. Uten penger er det vanskelig å opprettholde allianser med lokale krigsherrer og militsgrupper. Det kan medføre at disse lokale enhetene blir «sin egen lykkes smed»,  ved å endre sin lojalitet og snu seg mot styresmakten.

Sør-Sudan er altså rammet av en dyp humanitær krise. Borgerkrigen er inne i sitt fjerde år og som følge har tusenvis av mennesker blitt drept, 1,6 millioner mennesker har flyktet til nabolandene, mens nesten 2 millioner mennesker er internt fordrevet. I de siste seks årene har ikke FN erklært sultkatastrofe noe sted i verden, men i 2017 var situasjonen i to distrikter i Sør-Sudan blitt så alvorlig at denne kategoriseringen ble brukt. Trolig er flere andre steder i landet like hardt rammet. Samtidig som de humanitære behovene er økende, er hjelpeorganisasjonenes arbeid, bl.a. Norsk Folkehjelp og Flykningshjelpens, under stadig større press. Konflikten gjør det i økende grad vanskeligere og mer utrygt for dem å operere i landet og nå ut til de sultrammede områdene. Siden konflikten startet i 2013, har 82 hjelpearbeidere blitt drept ifølge FN, blant annet to ansatte fra Norsk Folkehjelp.

Det internasjonale samfunnets engasjement

Norge har lenge vært en viktig støttespiller for Sør-Sudan. Helt siden 1960-tallet har Norge engasjert seg på ulike måter, både politisk, akademisk og ikke minst via utvikling- og nødhjelpsarbeid. Som del av den såkalte Troikaen, sammen med USA og Storbritannia, har Norge tatt aktivt del i oppbyggingen av et selvstendig Sør-Sudan og nå under de pågående fredsforhandlingene.

Men, borgerkrigen, og spesielt sammenbruddet for fredsavtalen fra august 2015, vitner om at Norge, sammen med andre stater og aktører i det internasjonale samfunnet har hatt urealistiske forventninger til utviklingen av Sør-Sudan. Så lenge det ikke finnes intern vilje til fred og partene i konflikten ikke samarbeider, vil muligheten for utenforstående aktører til å påvirke situasjonen i Sør-Sudan forbli begrenset.

Den manglende kapasiteten til FN-styrken, UNMISS, vitner om denne utfordringen. Det internasjonale samfunnet bruker flere milliarder kroner i året på denne styrken, og den har et omfattende mandat til å beskytte sivile. Likevel var UNMISS ut av stand til å gripe inn og roe ned situasjonen i Juba i juli 2016. I realiteten er deres nærvær mer symbolsk, og de er ikke rustet til å gjøre stort mer enn å overvåke situasjonen.