• Hva er bakgrunnen for den nye staten?
• Er det fred mellom nord og sør?
• Hvilke utfordringer står den nye staten Sør-Sudan overfor?
• Hvordan bidrar det internasjonale samfunnet?

   

Bakgrunn for den nye staten

Sør-Sudans uavhengighetskamp – og dermed den første sudanske borgerkrigen − startet allerede i 1955. Da gjorde en gruppe (Anya-Nya − slangegift) opprør mot det undertrykkende regimet i Khartoum. Opprøret var rettet mot undertrykkelsen fra nord og den politiske og økonomiske tilsidesettingen (marginaliseringen) av Sør-Sudan opp gjennom historien.

Borgerkrigen handlet også om motstridende identiteter. Det «arabiske», muslimske nord sto mot det «afrikanske», kristne og animistiske (naturreligion) sør. Motsetningene skyldtes ikke minst handelen med afrikanske slaver som hadde pågått i Sudan i århundrer. Khartoums forsøk på å innføre islam og arabisk kultur i hele landet, førte til at kristendommen fikk sterkere fotfeste hos befolkningen i sør.

En fredsavtale i 1972 sørget for en ti år lang pause i kamphandlingene før den andre borgerkrigen brøt ut i 1983 etter at regimet i nord innførte islamsk sharialovgivning i sør. Da man fant olje i Sør-Sudan, ble kampen om denne ressursen enda en viktig kilde til konflikt mellom nord og sør. I 2009 produserte Sudan nær en halv million fat olje om dagen, ca. en firedel av den norske oljeproduksjonen.

Flere naboland støttet den sørsudanske geriljabevegelsen Sudan People’s Liberation Army/Movement (SPLA/M). Regimet i Khartoum rekrutterte og støttet opp under militsgrupper fra områder både i nord og sør. Etter 11.09.2001 kom USA og andre vestlige land, spesielt Storbritannia og Norge, sterkere på banen som tilretteleggere for fredsforhandlinger mellom nord og sør. Amerikanerne var bekymret for Sudans islamistiske makthavere og la press på regimet i Khartoum. Regimet håpet på sin side at en fredsavtale med SPLM ville bidra til at USA strøk dem fra listen over stater som støtter terrorisme.

En ny fredsavtale ble undertegnet i 2005 mellom Khartoum og SPLM. Som del av avtalen skulle sørsudanerne etter fem år få holde en folkeavstemning om hvorvidt de ville løsrive seg fra nord. Avstemningen i 2011 resulterte i et rungende ja til uavhengighet (98 prosent).

Spent forhold til Nord-Sudan - stridsspørsmål

Selv om Sør-Sudan offisielt ble en selvstendig stat 9. juli 2011, er det fortsatt mange uløste delkonflikter mellom de tidligere krigsmotstanderne. Styresmaktene i sør forhandler nå med regimet i Khartoum om

• det omstridte landområdet Abyei på grensen mellom de to landene

• grensedragning

• fordelingen av oljeinntekter og statsgjeld

I tillegg må partene avklare statsborgerskap for om lag to millioner sørsudanere som fremdeles bor i Sudan. Mange av dem risikerer å bli statsløse – uten statsborgerskap i verken nord eller sør – dersom partene ikke kommer til enighet. Forhandlingene, som ledes av Den afrikanske union (AU) i Addis Abeba, står for tiden på stedet hvil.

ABYEI: Den fastboende, «afrikanske» befolkningen i Abyei − kalt Ngok Dinka − skulle etter 2005-avtalen selv få avgjøre om de ville tilhøre nord eller sør. En folkeavstemning ble imidlertid avlyst på grunn av politiske uoverensstemmelser mellom partene om stemmeretten også skulle omfatte de arabiske Missereyia-nomadene som årlig migrerer til Abyei i søken etter vann og beite.

I mai 2011 okkuperte den nordsudanske hæren og allierte arabiske Missereyia-militsgrupper området og fordrev over 100 000 mennesker fra Ngok Dinka-stammen fra hjemmene sine. En etiopisk FN-styrke står nå i Abyei for å stabilisere situasjonen og legge til rette for at flyktninger kan vende hjem igjen. Men så lenge sudanske styrker okkuperer området, er dette umulig. Begge parter bruker nå Abyei i et politisk spill for å få mest mulig igjen i forhandlingene.

EN FORTSETTELSE AV BORGERKRIGEN: Samtidig pågår et opprør sør i Sudan, i delstatene Sør-Kordofan (Nuba-fjellene) og Blånilen. Opprøret er på mange måter en fortsettelse av borgerkrigen. Da var deler av disse områdene underlagt SPLM. Fredsavtalen la imidlertid ikke til rette for en folkeavstemning i disse delstatene. Isteden skulle såkalte folkelige rådspørringer avgjøre hvilket styresett området skulle ha. 

Av ulike årsaker ble rådspørringene gjennomført i Sør-Kordofan, mens rapporten fra Blånilen ble avvist av Khartoum. Samtidig forble det uavklart hva som skulle skje med de mange titusen lokale SPLA-soldatene som befant seg i området etter delingen av Sudan. Khartoum forsøker nå å slå ned opprøret militært.

Khartoum anklager Sør-Sudan for å støtte SPLM-Nord. De truer med å gå til angrep på sitt nye naboland dersom det ikke stopper støtten. I november bombet sudanske fly en flyktningleir i Sør-Sudan og drepte minst 12 personer. SPLM-Nord har nå alliert seg med opprørsbevegelser i Darfur med mål å styrte regjeringen.

FORDELINGEN AV OLJEN: Uenighet om oljesektoren og om fordelingen av oljeinntektene er en viktig årsak til at forhandlingene mellom nord og sør står i stampe. Etter delingen av landet ligger omtrent 2/3 av oljefeltene i Sør-Sudan og 1/3 i Sudan. Begge parter er svært avhengig av inntektene fra oljen. I Sør-Sudan sørger den for 98 prosent av statsinntektene. Sudan vil på sin side trolig miste mellom 60 og 80 prosent av sine statsinntekter hvis de mister inntektene fra oljen i sør. Sør er avhengig av å transportere oljen ut til markedene over sudansk område.

I fredsavtalen ble det bestemt at oljeinntektene fram til folkeavstemningen i 2011 skulle fordeles likt mellom de to landene. Innen da skulle partene ha framforhandlet en endelig avtale for oljesektoren. Flere ser en løsning i at Sør-Sudan betaler Sudan for bruk av oljerørledningen og at nord får en gradvis nedtrapping av inntektene sine for å hindre økonomisk kollaps.

Hvor lenge er partene villige til å fortsette uten en avtale? Nå truer Sudan med å stanse transitt og salg av sørsudansk olje fra Port Sudan ved Rødehavet. Kina, som er den største kjøperen av sørsudansk olje, har imidlertid krevd at salget må fortsette og at partene må komme til enighet. Beijing er lenge blitt sett på som en alliert av Sudan. Den nye og mer bestemte linjen overfor Khartoum kan derfor bidra til å forsterke partenes vilje til å finne fredelige løsninger ved forhandlingsbordet.

Utvikling

Oljen vil ikke vare evig. Uten nye investeringer eller nye funn kan oljeproduksjonen være på topp allerede i 2012 og så synke drastisk fra 2015. Selv med nye funn skal det mye til for at oljen alene kan drive velstandsøkning i sør – som det er et enormt behov for.

Etter tiår med borgerkrig, som har kostet mer enn to millioner mennesker livet, er næringsliv, industri og infrastruktur i Sør-Sudan svært lite utviklet. Av alle over 15 år kan 27 prosent lese og skrive, blant kvinner bare 16 prosent. Halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Landet har svært høy barnedødelighet. Fire av fem familier livnærer seg gjennom enkelt jordbruk og husdyrhold.

Infrastruktur, som veier og elektrisitetsnett, er svært dårlig utbygd. I dag har Sør-Sudan bare 60 km asfaltert vei. Dette vanskeliggjør utviklingen av industri og jordbruk og handel med varer både innenlands og til utlandet. Elektrisitet produseres i hovedsak av dyre dieselgeneratorer. 

Sør-Sudan har imidlertid en mengde naturressurser som i framtiden vil kunne skaffe penger i statskassen og sørge for mat og arbeidsplasser til befolkningen. Den hvite Nilen renner gjennom Sør-Sudan og vil kunne dekke Sør-Sudans energibehov gjennom vannkraft. Området der elven renner, er også et av de mest fruktbare jordbrukslandene i Afrika.

I tillegg har Sør-Sudan forekomster av gull, diamanter, hardtre og en rekke ulike mineraler og metaller. For myndighetene i Sør-Sudan blir det viktig å regulere utbyggingen av disse ressursene til beste for befolkningen i landet.

Interne konflikter i Sør-Sudan

Ikke bare forholdet til Khartoum avgjør framtiden til Sør-Sudan. Det nye landet har også en rekke interne problemer som hindrer utvikling og økt velstand. Det siste året har opprørsaktiviteten overfor styresmaktene i Juba tiltatt, og kvegtyverier og lokale konflikter blitt mer omfattende. Bare i 2011 antas det at nærmere 3000 mennesker er blitt drept og over 70 000 internt fordrevet som følge av væpnete sammenstøt.

KVEGTYVERIER: Kvegtyverier har foregått i uminnelige tider i kvegdrivende lokalsamfunn i Sør-Sudan. Ofte er de blitt satt i sammenheng med kulturelle verdier, spesielt et krav om brudepris som må betales i form av kyr til den framtidige brudens familie. Men fenomenet er langt mer komplekst, og i etterkant av borgerkrigen har formen på og omfanget av denne såkalte «tradisjonen» gradvis endret seg og blitt mer brutal.

I økende grad blir kvinner og barn direkte angrepet. Kidnapping, voldtekt og drap er stadig mer vanlig. Den økte brutaliteten har flere årsaker – som militarisering av det sørsudanske samfunnet, lett tilgang til våpen og svekkelse av tradisjonelle mekanismer for konfliktløsning. Høy arbeidsløshet og utbredt fattigdom skaper frustrasjon og misnøye især blant unge menn. Noen av dem ser tyveri av kveg som en mulighet til å oppnå økonomisk gevinst, giftermål og økt status og innflytelse.

LOKALE KONFLIKTER: Også uenighet om retten til land og naturressurser skaper konflikter – ofte langs etniske skillelinjer. Ressurskonflikter forekommer oftest i tørketiden. Da må kvegdrivere flytte på seg for å få tilgang til vann og beiteområder. Arabiske Missereyia-nomaders årvisse flytting fra Sør-Kordofan i Sudan til delstatene Unity og Øvrenilen i Sør-Sudan har flere ganger ført til voldelige sammenstøt med fastboende der.

Denne spenningen må også ses i sammenheng med den politiseringen av relasjoner mellom grupper og regioner som følger av borgerkrigen og det større politiske spillet om grensedragningen. Konflikter over vann og land forekommer også mellom storfeholdere og jordbrukere, særlig i Ekvatoria-regionen.

Landkonfliktene er i flere tilfeller også knyttet til stridigheter om interne grenser. Dette har gjerne utspring i borgerkrigen. Landsbyer som ble forlatt, ble da ofte okkupert av andre etniske grupper. I mange tilfeller har slike lokale uoverensstemmelser blitt manipulert og forsterket av politikere eller militære kommandanter ute etter å fremme egne politiske og økonomiske interesser.

Styresmaktene har ikke lyktes med å bedre sikkerheten på landsbygda, mye grunnet en dårlig utdannet og utrustet politistyrke og et svakt rettssystem. Forsøk på å bekjempe volden med militære midler har ført til nye overgrep mot lokalbefolkningen og ytterligere svekket tilliten til regjeringen i Juba. Dette har i flere tilfeller motivert folk til å danne lokale forsvarsmilitser eller la seg rekruttere til opprørsgrupper som kjemper mot myndighetene.

VÆPNETE OPPRØR I SØR-SUDAN: I april 2010 ble det holdt nasjonalt valg i Sudan. I Sør-Sudan skulle befolkningen også velge regional- og delstatsmyndigheter (president og guvernører) og medlemmer til regional- og delstatsforsamlinger. Noen av kandidatene som ikke vant fram gjennom stemmeseddelen, bestemte seg for å ta til våpen mot myndighetene i Juba. Siden har enda flere kommandanter og avhoppere fra regjeringshæren gått til krig mot styresmaktene. Selv om noen løse allianser er blitt inngått, ser de ulike opprørsgruppene ut til å operere på egenhånd. Bortsett fra kravet om regimeskifte i Juba, er deres mål uklare.

En del av misnøyen skyldes trolig den feilslåtte håndteringen av de mange ulike sørsudanske militsgruppene som kjempet mot SPLM/A og mottok støtte fra Khartoum under borgerkrigen. Juba-regjeringen har forsøkt å la disse gruppene bli en del av den sørsudanske regjeringshæren. Men tilliten mellom soldatene og exmilitsene er lav. Mange av de tidligere militssoldatene har også vist seg mer lojale overfor sine tidligere kommandanter enn den nye hærledelsen, og de fleste soldatene mangler utdanning og formell militær trening.

Flere av opprørsgruppene mottar trolig også støtte fra Khartoum i form av våpen, forsyninger og penger. Mange av dem opererer i grenseområdene eller områder med oljeinstallasjoner som er viktige for Khartoum (i Stor-Øvrenilen-regionen). Hyppige endringer av allianser tyder imidlertid på at mange av opprørsgruppene er mer motivert av økonomisk gevinst enn ideologisk overbevisning.

Utfordringer når landet skal bygges

Til nå har styresmaktene i Juba fokusert på relasjonene mellom nord og sør og gjennomføringen av fredsavtalen. Dette fokuset kan ha gått ut over arbeidet med å bygge opp en levedyktig og legitim stat med sterke institusjoner.

DÅRLIG TJENESTEYTING OG SVAKE INSTITUSJONER: Mangel på grunnleggende tjenester − skole, helsetjenester, rent vann, veier og elektrisitet især i områdene utenfor hovedstaden − har ført til stor misnøye i lokalbefolkningen. Med høye oljeinntekter (ca. 10 milliarder dollar årlig siden 2005) og betydelige bistandsmidler skulle Sør-Sudan i utgangspunktet ha et godt grunnlag for å bygge opp staten og levere tjenester til befolkningen.

I dag går imidlertid mesteparten av budsjettet til et overdimensjonert forsvar og til lønninger i offentlig sektor. Den svake tjenesteytingen skyldes også at myndighetene nedprioriterer distriktene. Dessuten er offentlige institusjoner svake, og lokale myndigheter har dårlig kapasitet.

Korrupsjon er også svært utbredt, især i Juba. Store pengebeløp forsvinner rett i lommene på statsansatte, som ofte investerer pengene i utlandet. Parlamentet har ennå ikke vedtatt anti-korrupsjonsloven, og myndighetenes innsats på dette området har til nå vært lite mer enn tomme ord.

SPLM-DOMINANS OG INTERN STRID: SPLM har et overveldende flertall på alle nivåer og er blitt kritisert for å utestenge opposisjonspartiene fra viktige nasjonale avgjørelser. Opposisjonen har anklaget regjeringspartiet for å gi bort politiske posisjoner til SPLA-offiserer som belønning for deres innsats i borgerkrigen – snarere enn på bakgrunn av erfaring og kompetanse.

Også innad preges SPLM av stridigheter og maktkamp. Målet om en folkeavstemning og uavhengighet for Sør-Sudan har likevel holdt partiet mer eller mindre samlet fram til i dag. På lang sikt vil imidlertid partiet trolig splittes. Dette vil kunne øke konflikt- og voldsnivået, men også stimulere til utvikling av mer demokrati. Enn så lenge må man imidlertid være medlem av regjeringspartiet for å få tilgang til makt og penger.

Mangel på utdanning og informasjon gjør det altfor enkelt for politikere og partier å mobilisere langs etniske skillelinjer. Dette bidrar til å splitte, snarere enn å forene det sørsudanske samfunnet. Styresmaktene har så langt ikke klart å bygge en nasjonal identitet. Det er viktig for å sikre en langvarig fred i Sør-Sudan og regionen for øvrig.

Det internasjonale samfunnet og Sør-Sudan

I 2011 etablerte FN en fredsbevarende operasjon i Sør-Sudan (UNMISS) med oppgave å dempe de mange interne konfliktene og bygge opp en levedyktig stat. For best å kunne takle disse utfordringene skal UNMISS ha en såkalt desentralisert struktur. Dette betyr at det skal være flere kontorer og ansatte ute i felten og færre i hovedkvarteret i hovedstaden i Juba. Slik håper FN å kunne nå de mest sårbare områdene og engasjere lokalsamfunnene til å finne egne løsninger på sine problemer. For å lykkes er det viktig for UNMISS å samarbeide med lokale aktører med inngående kjennskap til de mange problemene og hvordan de kan løses. Sivilsamfunnet, som frivillige organisasjoner, kvinne- og ungdomsgrupper og de mange kirkesamfunnene, vil kunne bli viktige samarbeidspartnere for FN-operasjonen.

Sudan har i flere år vært en av Norges viktigste bistandsmottakere. I dag går imidlertid mye av pengene til akutt nødhjelp som ikke løser de mange underliggende problemene i Sør-Sudan. For å bidra til stabilitet og fred i regionen, bør Norge og andre giverland dreie innsatsen inn mot mer langsiktige prosjekter for å utvikle infrastruktur, sosiale tjenester, jordbruk, institusjoner og kompetanse.

Det er mange aktører som nå melder seg på for å hjelpe Sør-Sudan til å etablere en levedyktig stat. De kan alle bidra til at Sør-Sudan gjør de mange dystre spådommene til skamme. Likevel er deres innsatsvilje og evne begrenset. Først og fremst er det sørsudanerne selv som vil måtte finne løsninger på sine problemer, få bukt med korrupsjon og kriminalitet, dempe interne konflikter og avgjøre hva slags stat de vil bygge.

Medforfatter: Andreas Øien Stensland