• Hvem er kurderne?
• Hva skiller og hva forener kurderne?
• Hva ønsker de viktigste kurdiske politiske bevegelsene å oppnå?
• Hvordan er kurderne del av den pågående konflikten i Midtøsten og kampen mot IS?

Samtidig er kurdiske områder i Tyrkia og Syria preget av krig og konflikt, og en politisk løsning synes fjernt. De ulike kurdiske politiske partiene og geriljabevegelsene er i dag viktig aktører i den pågående konflikten i Midtøsten og i kampen mot  Midtøsten: En ny maktfaktor – Den islamske staten  (IS) i Syria og Irak. Kombinert med konflikten i Tyrkia, har dette gitt kurderne mye oppmerksomhet i media i de siste årene.

Ett folk eller flere kurdiske folkegrupper?

Kurderne er bosatt i et mer eller mindre sammenhengende område som strekker seg over deler av Tyrkia, Irak, Iran og Syria. Mange har også utvandret til Europa i løpet av de siste 30 årene. Totalt finnes det om lag 30 millioner mennesker som regner seg som kurdere. De fleste ser på seg selv som ett folk med felles språk og kultur. 

Kurdernes språk er helt forskjellig fra både arabisk og tyrkisk. Kurderne feirer også enkelte høytider som ikke er vanlige blant arabere og tyrkere. Det er imidlertid også vesentlige forskjeller mellom ulike grupper av kurdere, både religiøst og språklig.

Religion – De fleste kurdere er sunnimuslimer, men enkelte er sjiamuslimer eller jesidier. Mange kurdiske sunnimuslimer er religiøse, og noen få støtter islamistiske bevegelser. Svært mange er imidlertid  Sekulær - verdslig  og ønsker ikke at religionen skal ha en sentral plass i samfunnet.

• Stammesamfunn – Tradisjonelt har de fleste kurdere levd i stamme- eller klansamfunn hvor klantilhørighet har vært viktigere enn det å identifisere seg som kurdisk.
• Språk – Det vi omtaler som kurdisk språk, er i virkeligheten flere ulike språk eller dialekter som er relativt forskjellige fra hverandre. Språkene med størst utbredelse er kurmanji, som snakkes i Tyrkia, Syria og deler av Nord-Irak, og soriani som snakkes i deler av Nord-Irak og i Iran. I tillegg regnes zaza, gorani og kirmanshahi/faili som kurdiske språk. Kurdisk er beslektet med iransk (persisk/farsi) og tilhører den indoeuropeiske språkfamilien.
• Skriftspråk – Kun kurmanji og surani har standardiserte skriftspråk og skrives med henholdsvis latinske og arabiske bokstaver.
• Områder med blandet befolkning – Kurderne bor ikke i et sammenhengende og  Etnisitet  homogent område. Selv om de er i flertall mange steder, deler de disse områdene med blant annet arabere, tyrkere, armenere og assyrere. Assyrerne er et kristent folkeslag som snakker egne språk (assyriske dialekter) og som bor i samme områder som kurderne.

Fredsoppgjøret etter første verdenskrig: Kurdernes tapte mulighet

Meparten av de kurdiske områdene var tidligere en del av Det osmanske riket, men etter første verdenskrig gikk dette riket i oppløsning, og nye stater som blant annet Tyrkia, Irak og Syria så dagens lys. De nye makthaverne i Tyrkia ønsket å skape en tyrkisk nasjonalstat uten plass til en egen separat kurdisk identitet. I Irak og Syria var flertallet arabere. Også her fremmet makthaverne eget språk (arabisk) og kultur og nektet kurderne å utvikle sin egenart. Kurderne sto igjen uten en egen stat, og måtte i stedet bli borgere av Tyrkia, Syria, Irak og Iran.

Kurdisk språk ble i perioder forbudt. Ingen av statene tillot undervisning på kurdisk i skolen. Videre var det sterke begrensninger på muligheten til å utgi aviser, tidsskrifter og bøker på kurdisk, og kurdiske politiske partier ble forbudt. I tiårene som fulgte var det flere kurdiske væpnede opprør i Tyrkia, Iran og Irak, men alle ble slått ned med militære midler.

Nord-Irak: Fra selvstendighetskamp til indre selvstyre

Kurderne i Irak har etter en lang selvstendighetskamp klart å oppnå indre selvstyre nord i landet. Særlig to ytre begivenheter – den første og den andre gulfkrigen (1991 og 2003) – ble vendepunkter på veien mot selvstyre.

I 1990 invaderte Irak nabolandet Kuwait, men året etter drev en USA-ledet militær koalisjon de irakiske styrkene ut av Kuwait igjen (Den første gulfkrigen). Samtidig brøt det ut opprør i de kurdiske områdene som irakiske styrker forsøkte å slå ned med militære midler.  Sikkerhetsrådet i FN  vedtok resolusjon 688 om opprettelsen av en beskyttet sone i Nord-Irak som skulle gi humanitære organisasjoner adgang til å hjelpe sivilbefolkningen. USA, Frankrike og Storbritannia innførte deretter flyforbudssoner i Nord-Irak og Sør-Irak. Dette ga kurderne en ny form for internasjonal beskyttelse, og irakiske styrker ble tvunget ut av Nord-Irak. Kurdiske geriljasoldater, såkalte «peshmerga», kunne dermed for første gang ta kontroll over de kurdiske områdene.

Kurdisk politikk var på denne tiden dominert av de to partiene Kurdish Democratic Party (KDP) og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). Det hadde i lengre tid pågått en intens rivalisering dem imellom. De klarte derfor ikke å bli enige om hvordan det frigjorte området nord i Irak skulle administreres og ledes. I 1994 brøt det ut krigshandlinger som endte med at de to partiene tok kontroll over hvert sitt område og etablerte parallelle selvstyrer.

I 2003 invaderte USA Irak og avsatte landets diktator Saddam Hussein (Den andre gulfkrigen).  Etter okkupasjonen ble det holdt valg til ny nasjonal-forsamling i Irak. KDP og PUK klarte da å legge motsetningene til side og stilte med en felles kurdisk liste ved valget. Dette gjorde dem til valgvinnere sammen med de sjiamuslimske partiene som representerte flertallsbefolkningen i Irak. PUKs leder Jalal Talabani ble president i Irak, mens det største sjiamuslimske partiet fikk statsministeren som har den utøvende makten. KDPs leder Masoud Barzani ble president for den gjenforente Kurdistan Regional Government (KRG) i Nord-Irak, og KRG fikk nedfelt sin status som selvstyrt region i den irakiske grunnloven.

Siden 2005 har KRG vært relativt stabilt til tross for de sterke motsetningene som fremdeles råder mellom PUK og KDP og til tross for framveksten av IS og krigen i Syria og Irak. Området har også hatt en sterk økonomisk utvikling de siste tiårene. Dette skyldes i stor grad oljeforekomster og økt handel med Tyrkia som den kurdiske selvstyreadministrasjonen, og særlig KDP, etter hvert har utviklet et relativt godt forhold til.

Så langt har de kurdiske lederne ikke tatt steget helt ut og erklært en selvstendig kurdisk stat. KRG har innsett at de fremdeles ikke har god nok økonomi til å stå på egne ben, til tross for oljeforekomster og økonomisk utvikling. Fallende oljepriser i 2015 har ikke gjort det lettere å berede grunn for en egen kurdisk stat. Politisk er det også vanskelig for kurderne å erklære selvstendighet nå. De er omgitt av land som ikke ønsker en selvstendig kurdisk stat. Området mangler egen kystlinje og egne havner. Dette gjør kurderne særlig avhengige av et godt forhold til naboene.

Tyrkia og den kurdiske geriljabevegelsen PKK

I nabolandene har ikke kurderne lykkes like godt som i Irak med sin selvstendighetskamp. I Tyrkia startet Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, væpnede angrep mot tyrkiske militære mål på 1980-tallet. PKKs grunnleggere var marxister, og organisasjonens opprinnelige mål var å frigjøre kurdiske områder fra tyrkisk «okkupasjon» og opprette en selvstendig kommunistisk stat. Senere endret man partiprogrammet og satte seg som mål å finne en løsning for kurderne innenfor Tyrkias grenser i form av en  Føderasjon .

På 1990-tallet raste en  Borgerkrig  i Sørøst-Tyrkia som medførte at rundt 40 000 mennesker ble drept, og at to millioner kurdere ble fordrevet og flyktet fra sine landsbyer. Under borgerkrigen opererte PKKs væpnede grupper fra en rekke militærbaser i avsidesliggende fjellområder i Nord-Irak. Samtidig ble organisasjonen støttet av Syria. I 1999 ble PKKs leder Abdullah Öcalan kidnappet av tyrkiske agenter, brakt til Tyrkia og dømt til døden. Dødsdommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Etter pågripelsen av Öcalan erklærte PKK en våpenhvile som varte fram til 2004. Deretter brøt det ut nye kamper, men ikke med samme intensitet som på 1990-tallet. Flere nye våpenhviler av kortere eller lengre varighet ble inngått utover på 2000-tallet, men en endelig fredsavtale mellom Tyrkias regjering og PKK har så langt uteblitt.

2015: Tilbakeslag i Tyrkia

Ulike meklingsforsøk og fredssamtaler har pågått mellom den tyrkiske regjeringen og PKK. PKK har vært representert av Öcalan, som fortsatt regnes som PKKs leder til tross for at han soner en livstidsdom i fengsel, og PKKs militære lederskap som holder til i militærbaser i fjellene i Nord-Irak. Det lovlige pro-kurdiske partiet HDP, som har deltatt i valg og som er representert i Tyrkias nasjonalforsamling, har også deltatt i fredssamtalene. HDP støtter PKKs posisjoner.

PKK ønsker større kulturelle og politiske rettigheter for kurderne og et amnesti for PKK-medlemmer før de er villige til å legge ned sine våpen for godt. Den tyrkiske regjeringen har på sin side kommet med enkelte innrømmelser, som å tillate TV-sendinger på kurdisk og undervisning på kurdisk ved tyrkiske universiteter, men ønsker ikke å gi mer før PKK går med på å legge ned våpnene. Det eksisterer med andre ord en slags enighet om at kurderne må få større rettigheter som ledd i en fredsplan, men man er uenige om rekkefølgen på de ulike stegene i prosessen.

I juni 2015 ble våpenhvilen brutt igjen på grunn av en  Terrorisme  under en kurdisk fredsdemonstrasjon sør i Tyrkia (mer enn 30 drepte i Suruc). Den islamske staten (IS) ble beskyldt for å stå bak, og PKK beskyldte den tyrkiske regjeringen for ikke å gjøre nok for å stoppe IS. De angrep deretter flere tyrkiske militære utposter. Den tyrkiske regjeringen svarte med å angripe PKK inne i Tyrkia og i deres baser i Nord-Irak. Deretter fulgte opptøyer og væpnede kamper i flere kurdiske byer i Sørøst-Tyrkia. Ved utgangen av 2015 hadde kurdiske ungdomsgrupper med tilknytning til PKK bygget barrikader og forskanset seg i sentrum av flere kurdiske byer sørøst i Tyrkia. Det pågikk væpnede gatekamper med den tyrkiske hæren. Man er dermed lenger unna en løsning på den kurdiske konflikten i Tyrkia enn på lenge.

Kurderne og borgerkrigen i Syria

Etter at det brøt ut borgerkrig i Syria, trakk den syriske hæren seg tilbake fra store deler av den syriske landsbygda i 2012. Tomrommet som oppsto, ble fylt av ulike væpnede opprørsgrupper. I kurdiske områder nord i landet langs grensen til Tyrkia tok det syrisk-kurdiske partiet PYD over kontrollen da den syriske hæren trakk seg tilbake. PYD er nære allierte av PKK. De hadde geriljasoldater ved PKKs baser i Nord-Irak som de hentet til Syria etter den syriske hærens tilbaketrekking. PYD erklærte at de verken ville alliere seg med det syriske regimet eller med opprørerne. Isteden gikk de inn for å opprette «indre selvstyre» i Nord-Syria, og startet arbeidet med å bygge opp et lokalt byråkrati som kunne sørge for skoler, helsevesen og offentlig infrastruktur.

Kurderne og kampen mot IS

I løpet av 2014 og 2015 har de PYD-styrte kurdiske områdene i Syria vært under angrep fra IS som kontrollerer områdene lenger sør med en arabisk sunnimuslimsk befolkning. IS var nær ved å overmanne PYD i byen Kubane, et av de selvstyrte kurdiske områdene, i 2014. Med bistand fra amerikansk luftbombing klarte imidlertid PYD å ta områdene tilbake samt erobre nye områder fra IS i 2015. En ny koalisjon der blant annet PYD deltar, støttes nå militært av USA og forsøker å drive IS tilbake.

Også de selvstyrte områdene i Nord-Irak har blitt angrepet av IS. I august 2014 angrep IS Sinjar-fjellethvor store deler av befolkningen er kurdiske jesidier. Dette utløste masseflukt fra området. Jesidier som ikke klarte å flykte ble drept eller måtte tvangskonvertere til islam. Samtidig ble mange kvinner tatt som sex-slaver og «giftet bort» til IS-krigere. I løpet av de siste månedene i 2015 tok kurdiske soldater fra PKK og selvstyremyndighetene i Nord-Irak Sinjar tilbake med støtte fra amerikanske krigsfly.

Ved utgangen av 2015 var IS på retrett både i Syria og i Irak. Kurderne har vært blant de mest effektive bakkestyrkene i krigen mot IS. De har således vært svært viktige for den amerikansk-ledede koalisjonen mot IS som ikke ønsker å sette inn egne tropper på bakken. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at kurderne vil være i stand til å beiseire IS alene. Det er flere grunner til dette:

• IS kontrollerer i første rekke områder i Syria og Irak med sunnimuslimsk, arabisktalende befolkning. Araberne har historisk vært dypt skeptiske til kurderne og deres forsøk på løsrivelse, og ønsker ikke å bli styrt av kurdere. Verken den sjiadominerte regjeringen i Irak eller regimet til Bashar Al Assad (også sjiadominert) i Syria har legitimitet blant sunniaraberne, som i dag føler seg tilsidesatt politisk i de to landene.
• Amerikanernes støtte til PYD i Syria blir sterkt mislikt av Tyrkia som ser på PYD som PKKs forlengede arm. Den tyrkiske regjeringen anser PKK som en minst like stor trussel som IS, og de ønsker derfor ikke å gi PKK og deres allierte en rolle i kampen mot IS. Etter selvmordsangrepet i Tyrkia i juni 2015 (mer enn 130 drepte i Ankara) som IS sto bak, bestemte riktignok Tyrkia seg for å delta i den USA-ledede bombekampanjen mot IS. Tyrkerne gjennomførte imidlertid kun et fåtall bombeangrep mot IS, og langt flere angrep mot basene til PKK og PYD. For amerikanerne vil det dermed i tiden framover være en stor utfordring å balansere hensynet til deres nære allierte, NATO-landet Tyrkia, opp mot deres ønske om å samarbeide med kurderne i kampen mot IS.
• Enda en utfordring er at rivaliseringen mellom KDP og PUK i Nord-Irak fremdeles pågår, og truer med å destabilisere det kurdiske selvstyreområdet. Til tross for at området i dag styres av én kurdisk administrasjon, kontrolleres de væpnede styrkene, peshmergaene, i praksis fremdeles enten av PUK eller KDP. Våpenleveransene som disse styrkene nå får fra USA og andre vestlige land som ledd i kampen mot IS bidrar til å øke spenningene mellom PUK og KDP fordi de konkurrerer om våpnene.