• Hva skjedde i Polen i forkant av valget i 2015?
• Hvordan kan valgresultatet forklares?
• Hva kan den politiske utviklingen bety for Polens framtid?
• Hvordan kan det som skjer i Polen, påvirke utviklingen i Europa og omvendt?

Etter tre valgomganger i 2015 kunne den nye regjeringen endelig etablere seg. Den har allerede forandret det politiske landskapet i landet mye, og kan også komme til å forandre Polens relasjoner til sine allierte i NATO og samarbeidspartnere i EU. 

Kort om polsk historie og geopolitikk

Polen er et sentralt europeisk land, i dobbelt betydning av ordet. Landet ligger i Sentral- Europa, klemt mellom det tidligere Sovjetunionen og Tyskland. Som et av de seks største medlemslandene i EU og en viktig NATO-alliert i et historiske sett utsatt område spiller Polen en sentral rolle i europeisk politikk. Geografisk er Polen på størrelse med Norge, men med sine mer enn 38 millioner innbyggere er landet mer enn sju ganger større enn Norge.

Det som skiller Polen og Norge, er blant annet forskjellig beliggenhet og historie. Mens Norge ligger i utkanten av Europa, ligger Polen i hjertet av Europa. Norges historie er til dels lik Polens – begge landene forsvant lenge som selvstendige nasjoner fra Europas politiske kart. Men mens Norge befant seg i utkanten av det danske og det svenske kongeriket var Polen en europeisk makt som etter en stormaktsperiode forsvant fra det politiske kartet på slutten av 1700-tallet. Da ble landet delt mellom Russland, Preussen og Østerrike.

Polen gjenoppsto som en uavhengig stat i 1918, men gleden ble kortvarig. Polen ble nemlig allerede i 1939 igjen delt av naboland. Den vestlige delen ble okkupert av Nazi-Tyskland; den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen. Polen ble igjen satt på Europas politiske kart i 1945, etter å ha mistet nesten 6 millioner av sine innbyggere – derav 3 millioner polske jøder i nazistenes konsentrasjonsleirer.

I tillegg mistet landet store områder til Sovjetunionen i øst og ble «tvangsflyttet» vestover. Store deler av Tyskland ble da overført til Polen som erstatning for tapt land i øst. Utover dette ble det nye Polen tvunget til å bli en del av Østblokken – styrt og kontrollert av Sovjetunionen. Det var først etter flere opprør og den kalde krigens opphør at landet igjen ble uavhengig. Dette skjedde som følge av et politisk kompromiss inngått i 1989 mellom deler av den antikommunistiske opposisjonen (Solidaritet) ledet av Lech Walesa og kommunistiske makthavere som innså at landet trengte økonomiske og politiske reformer.

Med sin nylig gjenvunne uavhengighet valgte landets nye politiske maktelite en klart provestlig kurs. I 1999 sluttet Polen seg til NATO, og i 2004 ble landet med i EU.

Hva skjedde opp mot valget i 2015?

I 2014 markerte Polen sine første 25 år som en uavhengig stat etter flere tiår med sovjetisk herredømme, sin 15-årsdag som medlem av NATO og sin-10 årsdag som medlem av EU. Landet ble av de fleste observatører oppfattet som en suksesshistorie og disse årene ble ofte beskrevet som landets gylne æra. Grensene var trygge, økonomien hadde vokst uavbrutt siden 1992; de fleste nøt godt av den økte velstanden og landet var trygt forankret i den vestlige alliansen og i EU.

Etter ti år med EU-medlemskap var  Infrastruktur  blitt kraftig oppgradert, bl. a. takket være store pengeoverføringer fra EU. Mer enn 2 millioner polakker jobbet i andre EU-land; det nøt også deres familier i Polen godt av. Arbeidsledigheten var på vei ned, og mange studier bekreftet at polakker flest virket fornøyde med utviklingen.

I 2014 hadde landet en koalisjonsregjering utgått av to partier – den liberale Borgerplattformen(PO) og Bondepartiet (PSL)– som vant valget i både 2007 og 2011. Deretter fikk – for første gang i Polens nyere historie – i 2011 en sittende statsminister, Donald Tusk, fornyet sitt mandat ved valg. I tillegg hadde denne regjeringen støtte fra president Bronislaw Komorowski som kom fra samme politiske miljø; i 2010 vant han presidentvalget mot Jaroslaw Kaczynski. Kaczynski ledet det største opposisjonspartiet, det sterkt verdikonservative Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) som hadde regjeringsmakten mellom september 2005 og november 2007.

Allerede i 2014 var det flere skjær i sjøen. I øst valgte Russland å bruke militærmakt (jf. Ukraina) for å styrke sin posisjon overfor vestlige rivaler. Siden sendte Russlands annektering av Krim-halvøya (ukrainsk) sjokkbølger gjennom Europa og bidro til å øke sikkerhetspolitiske spenninger på kontinentet. Europas – og dermed Polens – grenser ble med det ett mye mindre trygge.

På hjemmebane ble den sittende makteliten utfordret av en avlyttingsskandalesom syntes å undergrave den allerede tynnslitte tilliten til polske regjeringspolitikere. Deres private og avslørende samtaler ble avlyttet av en «kelnerbande» som jobbet på oppdrag for en suspekt næringsleder. Deretter ble de publisert av landets uavhengige medier som jaktet på oppmerksomhet og økonomisk gevinst. Publiseringen av disse samtalene (bl.a. svært grov og nedsettende språkbruk) spilte en viktig rolle i den politiske maktkampen mellom den sittende regjeringskoalisjonen og opposisjonen ledet av PiS.

Det var nemlig nesten utelukkende sentrale politikere fra regjeringspartiet PO som ble avlyttet og presentert på en meget ufordelaktig måte. Denne negative effekten kom til syne allerede under regionvalg i november 2014, valg som i tillegg resulterte i anklager om valgfusk. Den sittende koalisjonen vant riktignok valget, men en negativ trend var blitt utløst og PiS fikk vind i seilene. 

Seinhøsten 2014 valgte også den polske statsministeren og den polske politikkens vidunderbarn Donald Tusk å forlate den polske politiske arenaen etter at han ble president for Det europeiske råd. Mange trodde likevel at den sittende koalisjonen skulle ri av denne krisen takket være positiv økonomisk utvikling og støtte fra den sittende presidenten Komorowski. Ifølge alle meningsmålinger nøt han den største tillit i befolkningen.

Det kunne se ut til at en valgstrategi basert på å nøre opp under frykten for PiS og lederen Jaroslaw Kaczynski (med statsministerkandidat Beata Szydlo) igjen kunne resultere i en valgseier for koalisjonspartiene. Denne strategien hadde gitt positive resultater for dem tidligere. Mange polske velgere syntes nemlig å frykte den mer radikale politikken til Jaroslaw Kaczynski og PiS-partiet, som ønsket en moralsk og politisk revolusjon i landet. PO og støttespillerne hadde håpet å vinne valget ikke fordi de hadde et positivt program, men fordi programmet til konkurrentene rett og slett ble ansett som uspiselig for de fleste av velgerne. Her tok PO grundig feil.

Til tross for at president Komorowski så sent som i januar 2015 ble betraktet som mest troverdig av alle polske politikere tapte han i presidentvalget (mai 2015) for den yngre utfordreren fra PiS Andrzej Duda.

Komorowskis nederlag lovet dårlig for hans tidligere parti PO og koalisjonspartneren PSL. Og det gikk da heller ikke så bra med dem ved neste politiske korsvei i Polen: Valget til parlamentets to kamre (Sejmen og Senatet) ble avholdt 25. oktober 2015 og ble vunnet av PiS (37,58 prosent). Dette ga PiS rent flertall i Sejmen, det nedre kammeret i det polske parlamentet. Men partiet manglet flere mandater for alene å kunne forandre landets grunnlov; til det trengte de et  Flertall – hva kreves?  på 2/3.

Den sittende koalisjonen tapte stort og hele det politiske landskapet i Polen ble snudd opp ned. To nyetablerte partier (Kukiz 15 og Det moderne partiet) kom inn i Sejmen, mens venstresiden som gikk til valget som koalisjon (sperregrense 8 prosent) ikke fikk noen representanter. Det har aldri skjedd i polsk politikk etter den store omveltningen i 1989.

Hvordan forklare valgresultatet?

Hvordan klarte den forholdsvis ukjente Andrzej Duda, som kom sent på banen, å vinne kampen mot Komorowski? Hvordan klarte et parti, der lederen er en av de politikerne med lavest tillit hos velgerne, ikke bare å komme tilbake til makten, men også vinne så klart at det kunne danne en flertallsregjering alene?

PRESIDENTVALG: For å kunne svare på disse to spørsmålene er det viktig å se på hvordan maktkampen så ut for velgerne. På den ene siden kunne de velge mellom en sittende president som virket meget selvsikker og var «assosiert» med et parti mange oppfattet som arrogant. På den andre siden var det en yngre og ukjent, men kanskje mer lovende kandidat.

PARLAMENTSVALG: På den ene siden så de en koalisjon som hadde sittet med makten i åtte år, hadde utrettet en del, men som tilsynelatende manglet en større visjon og også ble forbundet med mange skandaler. På den andre siden sto velgerne overfor et parti som kom på banen med løfter om en mer rettferdig fordeling av byrder og goder.

Komorowski og PO satset stort på å fortsette den tidligere politiske linjen med bare noen små justeringer som skulle bidra til å øke velstanden noe. De advarte mot Lov og rettferdighets politikk. Etter POs syn kunne den være ødeleggende for landets økonomi og internasjonale posisjon.

PiS satset derimot på en visjon om mer rettferdig fordeling av goder, senkning av pensjonsalderen, som den sittende koalisjonen nylig hadde økt til 67 år for både kvinner og men og omfattende støtte til barnefamilier og andre sterkt utsatte grupper i det polske samfunnet. Både Duda og i enda større grad PiS sto dessuten for en meget kritisk tilnærming til EUs politikk på flere felt, først og fremst til EUs, og særlig Tysklands, håndtering av den pågående migrasjonskrisen.

Noen toneangivende PiS-representanter beskrev Polen under den sittende regjeringen som nærmest underlagt et tysk–russisk fellesstyre styrt fra Berlin og spilte på anti-tyske og anti-russiske samt sterkt innvandringsfiendtlige følelser blant polske velgere.

For å tiltrekke seg mer moderate velgere «skjulte» dessuten PiS sine mest omstridte politikere under valgkampen. I tillegg tonte de ned de mer vidtgående delene av partiprogrammet. PO framstilte seg selv som et ikke-PiS, mens PiS «solgte» seg selv som en mykere utgave av seg selv, med mange løfter om et bedre liv for de fleste og straff for dem som hadde gjort seg skyldige i forskjellige forsømmelser (ifbm. det polske president flyet som styrtet ved Smolensk) under det forrige regimet.

Det som også bidro til det politiske jordskjelvet i 2015 var at mange velgere avga proteststemme – de prioriterte å vise sin sterke misnøye med hele den sittende politiske makteliten. Dette ble synlig særlig i presidentvalget. Da gikk 20 prosent av stemmene i den første runden til en populær rockestjerne Pawel Kukiz, og hans velgere bidro sterkt til Dudas seier i den andre valgomgangen.Protesttrenden bekreftes av at flere etablerte partier led store tap i valget og av at to nye partier ble valgt inn i parlamentet.

Vanlig regjeringsslitasje, forsterket av politiske skandaler som rammet den sittende regjeringen hardt, kombinert med ønske om politisk forandring samt en god valgkampanje med løfter om mer rettferdig fordeling resulterte i seieren for PiS.

Hva er problemet med dagens Polen?

Etter å ha dannet regjering kunne PiS begynne å gjennomføre partiprogrammet, og man har faktisk klart å sette i gang et meget ambisiøst sosialt prosjekt kalt 500+. Det skal sikre store pengeoverføringer til polske barnefamilier. Men istedenfor å nøye seg med dette har partiet også satset på større omkalfatringer enn det som ble forespeilet velgerne før valget. Dette har ført til en sterk mobilisering – både i og utenfor Polen – mot denne «revolusjonen».

To spørsmål oppfattes av mange som særlig kontroversielle:

• Uten å ha det nødvendige 2/3 flertall for å forandre gjeldende grunnlov søker partiet likevel å endre det politiske systemet og maktbalansen i landet. Derfor har den nye regjeringen forsøkt å lamme arbeidet til den polske forfatningsdomstolen. Denne har til oppgave å påse at nye lover er i samsvar med grunnloven. Det har fått landets allierte i EU og NATO til å reagere.
• Innføringen av nye medielover. Disse ga regjeringspartiet nesten fullstendig kontroll over statlige medier, som i dag brukes mye til å sende ren propaganda.

Framgangsmåten til PiS har fått mye kritikk, men oppslutningen om partiet holder seg likevel på et forholdsvis høyt nivå. Kritikerne mener partiet har et for svakt politisk mandat til å gjennomføre så vidtgående reformer. Med en valgdeltakelse på ca. 51 prosent fikk partiet kun støtte av 19 prosent av alle polske velgere. Lav valgdeltakelse er et politisk problem i Polen, men for dette tilfellet betraktes den som særlig problematisk. Partiet som vant valget satser på så gjennomgripende reformer og gjør det på en ganske aggressiv måte uten å ha det nødvendige politiske mandatet til det.

I tillegg anklages partiet for å skjule sine reelle intensjoner under valgkampen.

Det som skjer i Polen, påvirker ikke bare innenrikspolitikken, men også landets relasjoner til omverdenen. Polen har vært medlem av NATO siden 1999 og EU siden 2004. For å kunne bli med i disse to organisasjonene måtte Polen oppfylle politiske og økonomiske krav som ble formulert på 1990-tallet.

• EU har de såkalte  Københavnkriteriene (jf. EU)  fra 1993
• NATO hadde opptakskrav offentliggjort i en studie i 1995.

En fellesnevner for både EU og NATO var at et søkerland må ha institusjoner som sikrer demokratisk styresett, menneskerettigheter samt beskyttelse av minoriteter, etterleve rettsstatsprinsipper, ha en velfungerende markedsøkonomi og være i stand til å etterleve de forpliktelsene som følger med et medlemskap.

I tillegg forventer EU at søkerland må være villig til å tilslutte seg EUs mål om en politisk, økonomisk og monetær union. NATO krevde at søkerland først må løse alle sine interne og eksterne konflikter, ha sivil kontroll over væpnede styrker og evne og vilje til å bidra til alliansens kollektive sikkerhet.

Begge organisasjonene framstiller seg selv som verdifelleskaper som er tuftet på liberal-demokratiske prinsipper, og begge forventer at alle medlemsland skal leve opp til disse prinsippene.

Måten PiS-regjeringen har valgt å forholde seg til disse grunnprinsippene på og særlig holdningen til maktfordeling mellom den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt har derfor allerede hatt konsekvenser for Polens internasjonale posisjon og omdømme. Hvordan krisen rundt den polske forfatningsdomstolen blir løst, vil derfor være avgjørende ikke bare for måten politikken drives innad i landet, men også for Polens relasjoner med omverdenen.