• Hvorfor beundret mange den nye staten Eritrea i starten?
• Hvorfor falmet bildet av Eritrea etter hvert?
• Hvilke er de viktigste historiske og politiske skillelinjene i landet?
• Hvorfor flykter så mange fra Eritrea?

Paradoksene er mange når det gjelder Eritrea.  Landet er blitt omtalt som «Afrikas Nord-Korea» på grunn av den autoritære lederen; den aldrende Isaias Afewerki styrer strengt og kontrollerer opposisjonen. Men på 1990-tallet ble Eritrea og president Afewerki sett på som en del av en ny generasjon av ukorrupte og progressive afrikanske ledere og som en alliert av Vesten. Mange i Vesten så med beundring på den eritreiske frigjøringskampen. Der hadde Eritrea stått imot den sterke etiopiske hæren, som hadde blitt støttet først av USA så av Russland. Eritrea var den gangen sett på som et foregangsland i Afrika.

En komplisert fortid

Områdene som i dag utgjør Eritrea, har en komplisert fortid. De hadde skriftspråk før Norge, og var antakelig mer velstående enn Norge i lange perioder. De eritreiske høylandene var del av de eldste sivilisasjonene på Afrikas horn. Store deler av dagens Eritrea og Nord-Etiopia utgjorde Aksum-riket- fra ca. år 100 f.Kr. Da riket ble svekket på 600-700-tallet, greide de eritreiske høylandsområdene å bevare sin selvstendighet. Det ottomanske imperiet ekspanderte siden inn i dette området, men begrenset seg etter hvert til kysten. Slik oppsto et kulturelt skille i Eritrea mellom den muslimske kysten og de kristne høylandene. I dag er det ledere fra det siste området som dominerer Eritrea.

Sent på 1800-tallet ga imperiemakten Storbritannia Etiopia (Abyssinia) løfter om store landområder i dagens Eritrea. Men drømmen om etiopisk kontroll ble kortvarig, og etter 1889, begynte Italia, som hadde kjøpt mye land langs kysten, å ekspandere inn i høylandene og forente kystområdene og høylandene for første gang på mange hundre år. Det var italienerne som ga landet navnet Eritrea – etter det latinske navnet på Rødehavet.

Italiensk kolonisering betydde at Eritrea ble mer utviklet enn nabolandene. Området fikk en liten industrisektor, en presse og jernbane. Kolonien spilte en nøkkelrolle i Italias ekspansjon i Afrika, og italienerne brukte eritreiske tropper både i Somalia, Etiopia og Libya. Disse fikk dessuten nøkkelroller i kampen mot britene under andre verdenskrig. Eritreas grenser ble også utvidet i denne perioden, men Italias tap mot britiske og etiopiske styrker under andre verdenskrig resulterte i at britene okkuperte Eritrea. Og i 1952 ble Eritrea del av et dobbeltmonarki med Etiopia, der Eritrea hadde eget juridisk system, eget politi, egen konstitusjon (grunnlov), eget parlament og eget skattesystem. I 1962 oppløste likevel den etiopiske keiseren det eritreiske parlamentet, og Eritrea ble en del av Etiopia.

Viktig motstandskamp

Allerede før oppløsningen av Eritrea begynte det å vokse fram misnøye med Etiopia langs kysten av Eritrea, først og fremst blant muslimer, som hadde jobbet mot føderasjonen med Etiopia helt siden britene tok over 1941, mens kristne hadde vært mer positive.  Den første frigjøringsbevegelsen, den muslimskdominerte Eritrean Liberation Front (ELF), ble støttet av den arabiske verden.

Fra 1961 begynte en frigjøringskamp mot etiopierne. Den kom til å definere identiteten til det moderne Eritrea. Men det var ikke ELF som skulle ta Eritrea til selvstendighet, det gjorde en utbrytergruppe av venstreorienterte aktivister fra de kristne høylandene. Fra 1973 kalte de seg Eritrean Peoples Liberation Front(EPLF), som sverget til en sovjetisk form for marxisme. EPLF var effektiv og erobret mye materiell fra den sovjetisk støttede etiopiske hæren.

EPLF fikk etter hvert en sterk stilling i folket samtidig som grusomhetene til den etiopiske hæren bare forsterket støtten. Men EPLF var også sterkt sentralstyrt  og ville smi de  Etnisitet  minoritetene i landet sammen til én enhet. Etniske grupper fikk derved ingen særrettigheter. Dagens president, Isaias Afewerki, ble innvalgt i organisasjonens militærkomite i 1975, og ble visegeneralsekretær i 1977, for så å bli generalsekretær i 1987. Mange av dagens ledere i Eritrea har bakgrunn fra frigjøringskrigen, og krigen preget eritreerne til å bli sterkt patriotiske og nasjonalistiske. I 1991 vant frigjøringskjemperne krigen og Eritrea ble uavhengig.

I 1993 gjennomførte landet en folkeavstemning om selvstendighet; avstemningen ble vurdert som rettferdig av internasjonale observatører. Den ga et flertall for uavhengighet på 99,8 prosent, og Eritrea ble anerkjent – også av Norge - som en egen stat. Men i Etiopia er det fortsatt en god del som mener at Eritrea burde ha forblitt etiopisk.

Det skjedde mye positivt i Eritrea i denne første perioden som eget land. Styresmaktene begynte å utmeisle en grunnlov i 1994, og brukte folkemøter aktivt i prosessen. Eritrea ble dessuten sett på som lite korrupt og førte en politikk som også det internasjonale samfunnet så på som fornuftig. Styresmaktene investerte i lønnsomme prosjekter og hadde en åpen økonomi. Isaias Afewerki ble av mange sett på som en del av en ny positiv framtid i Afrika og en ny generasjon av afrikanske ledere. I 1994 skiftet opprørsorganisasjonen navn til Peoples Front for Democracy and Justice (PFDJ) og ble et politisk parti.

Men noe demokrati ble landet ikke. Det første tegnet var regimets manglende vilje til å ta med politiske motstandere i den politiske dialogen. Restene av ELF ble ikke tatt med på råd, ei heller islamske ledere, eller sterke affariske politiske grupperinger i sør.

Det andre og kanskje viktigere tegnet var Eritreas konflikter med naboland. Området hadde mange uavklarte grenser, noen av dem maritime. Det selvstendige Eritreas første konflikt var med Jemen, om Hanish-øyene som ligger mellom de to landene i Rødehavet. Eritrea mobiliserte ferjer, fikk støtte av Etiopia og okkuperte øyene. Til slutt aksepterte de en voldgiftsdom i Den internasjonale domstolen i Haag. Den ga de fleste øyene til Jemen, men med utstrakte fiskerettigheter til Eritrea.

Krig 1998–2000

Langt mer alvorlig var krigen med Etiopia fra 1998. Den har på mange måter definert det moderne Eritrea og førte til at mange av de positive trendene på 1990- tallet tok slutt. Regimene i Eritrea og Etiopia ble opprinnelig sett på som gode venner. De hadde vært allierte under den eritreiske frigjøringskampen da dagens regjeringsparti i Etiopia slåss mot sin egen regjering. Men grensene var uavklarte, og det hadde vært en økende irritasjon blant etiopierne over friksjon i det økonomiske samarbeidet. Der tjente Eritrea på transitthandel når  Etiopia eksporterte gjennom eritreiske mellommenn og havner. Også eritreernes innføring av en egen, ny valuta skapte spenning.

Den 6. mai 1998 gikk eritreiske styrker inn i et lite avsidesliggende område som var kontrollert av Etiopia. Lokal milits fra Etiopia skjøt på eritreerne, og som svar satte Eritrea i gang en større operasjon. Eritrea var mye mindre enn Etiopia; en lang verneplikt gjorde at landet likevel hadde mange soldater. Lille Eritrea (i dag 6,5 millioner innbyggere, antakelig en god del lavere pga. flukt) mobiliserte 350 000 soldater, mens Etiopia (100 millioner i dag) mobiliserte 450 000. Krigen pågikk i over to år og ble en av de blodigste på Afrikas horn de siste 50 årene. Den ble til en drepende skyttergravskrig som på mange måter minnet om første verdenskrig.

Tapsanslagene varierer mellom 45 000 og 70 000 drepte på slagmarken. Til slutt vant Etiopia; den eritreiske hæren ble tvunget på defensiven og kollapset nesten. Eritrea mistet da de verdifulle handelsforbindelsene med Etiopia. De gamle frigjøringslederne og -heltene fra frigjøringskampen, hadde tapt en krig. Samtidig var fiendskapen til Etiopia større enn noen gang og tvang Eritrea til å opprettholde en kjempestor og dyr hær. Den relativt demokratiske grunnloven som Eritrea hadde vedtatt i 1997, ble ikke innført.

Et land på krigsfot, også i dag

Etter krigen ble konstitusjonen lagt på hylla, og valg ble utsatt. I september 2001 ble det krise i PFDJ da en gruppe av 15 ledere (G15) og tidligere frigjøringshelter presset på for reform og demokratisering. Alle ble arrestert, alle uavhengige aviser stengt og også andre opposisjonelle arrestert. Regjeringen begynte dessuten å forfølge religiøse grupper som ikke hadde røtter tilbake til før frigjøringen, dette gjaldt både nye kristne og muslimske grupper. Undertrykkingen ble hardere og hardere, og internett ble strengt regulert. De eneste uavhengige nyhetsstasjonene ble kringkastet fra opposisjonsgrupper i Sudan og Etiopia.

Etter krigen ble de militære stadig viktigere for president Isaias. De samlet seg opp rikdommer, de fikk utvidete fullmakter og fra 2002 mulighet til å holde vernepliktige lenger inne til førstegangstjeneste enn de to årene som var normaltid for verneplikten. Vernepliktige kunne nå brukes til andre formål enn rent militære, blant annet «samfunnsnyttige utviklingstiltak» som bygging av veier og liknende. Men mange hevdet at soldater ble brukt som arbeidskraft i militæres private prosjekter. Etter krigen fant heller ikke full demobilisering sted, og reservister ble holdt igjen i det militære.

Alle eritreere i tolvte klasse må innom Sawa – treningsleir for militær trening. I noen tilfeller kan de være under 18 år. Straffen for å unndra seg militærtjeneste kan være fem års fengsel; også familiene deres kan bli straffet. Verneplikten er fryktet fordi den er uforutsigbar – ingen vet hvor lenge den vil vare, og fortellingene er mange om kvinner som har blitt seksuelt utnyttet under førstegangstjeneste. Mangel på kontroll av disse ordningene har medført utstrakt korrupsjon blant høyere offiserer som har brukt vernepliktige til egen vinning. Ordningen med svært langvarig verneplikt medførte dessuten dårlig moral blant troppene. Mange flykter derfor for å komme unna verneplikten. Som et paradoks har FN-kilder påpekt at militære ledere har vært aktivt med i nettverkene av menneskesmuglere som smuglet eritreere ut av landet og inn i Sudan.

I sum har alt dette ført til at stadig færre utlendinger - bistandsarbeidere, forskere og journalister – får adgang til landet; dermed er de ute av stand til å kontrollere opplysningene fra landet. Samtidig har Eritrea selv isolert seg fra nabolandene.

Eritrea fortsatte å utkjempe en kald krig mot Etiopia etter fredsslutningen i 2000. En internasjonal voldgiftsdom tildelte Eritrea flere av de omstridte områdene, men Etiopia nektet å trekke seg ut og står der fortsatt. Flere stormakter ønsker å ha et godt forhold til Etiopia og har derfor ofret Eritrea for dette.

Eritrea har kjempet mot Etiopia i Somalia og blant annet støttet terrorbevegelsen Al Shabaab ( Al Qaida );  de så nemlig på bevegelsen som en alliert mot Etiopia.  Problemet var at USA, EU, Uganda, Kenya og Burundi var engasjert i kampen mot gruppen. Slik ble Eritrea isolert fra flere afrikanske stater.

I 2008 gikk Eritrea til angrep på Djibouti, dels fordi de hadde en grensetvist over Dumera-fjellene, men også fordi Eritrea forfulgte eritreiske desertører inn i landet.  Dette signaliserte at Eritrea på mange måter hadde utviklet seg til en militærstat, omringet av fiender og med en militærmakt som brukte tvang til å opprettholde seg selv og sin militære styrke. Men det er likevel klart at den militære evnen til Eritrea er svekket, noe som også ledet til misnøye i hæren og et større mytteri 2013.  Isaias Afewerki gjennomførte da både arrestasjoner og omplasseringer blant offiserene.

Økonomisk utvikling

Eritrea har lidd under å finansiere en av verdens største hærer sett i forhold til innbyggertallet. Økonomisk har landet måttet omstille seg kraftig de siste 15 årene etter at inntektene fra handelen med Etiopia og transitthandelen derfra falt bort. Eritreisk patriotisme og betalingsvilje samt innkassering av 2 prosent skatt fra diasporaen har hjulpet noe. Ifølge FN skal den vellykte pengeinnkrevingen ha motivert eritreiske styresmakter til å la flyktninger flykte til Europa – slik at kunne de tjene penger på dem.

Den offisielle veksten i Eritrea har til tider vært høy, mye som følge av gruvevirksomhet og med sørafrikanske partnere.  Eritrea opererer likevel fortsatt med budsjettunderskudd og en inflasjon på 12,1 prosent. Mange eritreere har det derfor vanskelig og trenger internasjonal hjelp. Slik er det også økonomiske grunner til flukten fra Eritrea. 

Samtidig øker betydningen av svartebørshandel , dels fordi varer kan være vanskelige å få tak i, dels fordi de offisielle valutaveksleratene er dårlige og dels fordi  Migrant – flyktning  har ledet til framvekst av illegale nettverk også innen regimet. Migrasjonen  har dessuten bidratt til å skape økonomiske nettverk gjennom Sudan og Egypt, og enkelte nomadegrupper er sterkt involvert i smugling av flyktninger. Flyktningene blir ofte kidnappet og presset for penger på vei gjennom Sudan til Egypt.

Tidligere forsøkte flyktningene å komme seg til Israel over Sinai, men en israelsk mur for å holde flyktningene ute, snudde flyktningstrømmen vekk fra landet.  Libya: Veivalgene står i kø  ble en ny mulighet for flukt over Middelhavet, som mange har benyttet seg av, og profesjonelle menneskesmuglere står klare langs ruten for å håndtere flukten.Eritrea på vei ut av isolasjonen?

Det finnes lyspunkter i horisonten for Eritrea. Borgerkrigen i Jemen, hvor Eritrea har tatt parti for Saudi-Arabia, har ledet til et nærmere forhold til Saudi-Arabia og de arabiske landene, og Eritrea har nå et godt forhold også til Sudan og har mottatt investeringer fra Qatar. Landet har dessuten forsøkt å etablere et godt forhold til Russland. Flyktningstrømmen til Europa har i tillegg gitt Eritrea makt til å forhandle med EU, og mange EU-land forsøker nå å forbedre forholdet til Eritrea for å forhindre migrasjon.

Videre er Eritrea i ferd med å utarbeide en ny grunnlov, og det har kommet tegn på at landet kan komme til å endre vernepliktsystemet, selv om det fortsatt er der. Fra 2013 og framover har en lokal opposisjon som bruker mobiltelefon og internett til å kritisere regimet, den såkalte «fridom freeday»-(arbi harnet)-bevegelsen, vokst fram, trass i undertrykkingen.  Men president Isaias Afewerki sitter fortsatt som en enehersker. Utfordringen og dilemmaet for Vesten er å stoppe strømmen av flyktninger og samtidig måtte forholde seg til et undertrykkende regime, som ikke viser tegn på å avvikle mange av sine undertrykkende mekanismer.