• Hvor går de overordnete skillene i Midtøsten i dag?
• Hvorfor står landene i Midtøsten nå friere til å forme egen framtid?
• Hvilke nyere utviklingstrekk kan gi mer håp om samarbeid mellom landene i Midtøsten?
• Har Den arabiske våren brakt Midtøsten framover?

   

Det internasjonale bakteppet

USA reduserer sitt nærvær i Midtøsten. Amerikanerne har trukket seg ut av Irak og skal ut av Afghanistan i 2014. Dessuten spilte de en tilbaketrukket rolle under bombingen av Libya i 2011 og har også vegret seg mot å levere våpen til opprørerne i Syria. I amerikansk strategi er det stillehavsområdet og utfordringen fra Kina som er hovedsaken. Likevel har USA fortsatt sterke interesser i Midtøsten. USA garanterer for Israels sikkerhet, konflikten med Iran stikker dypt og avhengigheten av olje er fremdeles betydelig om enn synkende.

Samtidig vokser Kinas økonomiske nærvær i regionen, og i noen grad også Indias. De nye maktene holder på prinsippene om  Ikke-innblandingsprinsippet  i indre anliggender og ikke-bruk av makt. Det første  hjelper dem å få innpass i regionen, det andre med  å holde vestlige makter ute. Etter folkeretten kan bruk av makt bare begrunnes på to måter, enten i selvforsvar eller ved mandat fra  Sikkerhetsrådet i FN i FN, og i Sikkerhetsrådet har Russland og Kina vetorett. De regionale statene får derfor flere stormakter å spille på. Da blir det lettere å fremme egne interesser.

Av de fire store landene i Midtøsten – Egypt, Tyrkia, Saudi-Arabia og Iran – fører Iran og Tyrkia en utenrikspolitikk som i store trekk er uavhengig av USA, det tyrkiske NATO-medlemskapet til tross. I Egypt fulgte også (nå avsatte president) Morsi en uavhengig linje. Etter militærkuppet sommeren 2013 har Egypts forhold til USA dels vært uavklart, dels betent. Saudi-Arabia er fortsatt nært knyttet til Washington. Kjernen i dette forholdet er olje mot støtte til regimet, men det kan endre seg etter hvert som USA gjør seg mindre avhengig av olje utenfra (se HHD nr. 16  2013).

Den arabiske våren

Den arabiske våren utløste en serie revolusjonære endringer som viste seg sårbare for tilbakeslag. Utviklingen i Egypt er en sterk illustrasjon: Revolusjonen i 2011 ble etterfulgt av et kupp i 2013 som gjeninnførte store deler av det gamle regimet. Men dermed er ikke strek satt. Riktignok har de militære lovet å holde valg innen et halvt år, men hvor demokratisk kan det bli når kritiske medier er stengt og Brorskapet og andre islamistiske grupper ikke får stille? Midlertidige tilbakeslag til den gamle orden har ikke vært uvanlig, verken i Midtøsten eller i europeisk historie.

I Midtøsten har Tyrkia lang erfaring med slike tilbakeslag, senest fra militærkuppet i 1997 mot Erbakan og hans Velferdsparti, som lignet Frihets- og Rettferdighetspartiet til det egyptiske Brorskapet.. Islamistene i Tyrkia tok lærdom av det og gikk i moderat retning: De redefinerte sin lojalitet til islam og forpliktet seg på universelle normer og respekt for alle livssyn (jf. menneskerettighetene). Det lettet Erdogans demokratiske vei til makten noen år senere. Irans erfaring er annerledes i så måte.

 Riktignok ble kuppet (regissert av USA på Storbritannias sterke oppfordring) mot Mossadeq i 1953 omgjort av den islamske revolusjonen i 1979. Sjahen, som ble gjeninnsatt av USA i 1953, ble kastet i 1979. Men moderate ledere fra overgangsfasen rundt 1980måtte etter hvert vike plassen for mer konservative ledere med støtte fra Revolusjonsgarden.

Liknende bevegelser fram og tilbake kjenner vi også fra europeisk historie. I Europa ble Cromwells britiske republikk slått tilbake og Stuartene gjeninnsatt på tronen før liberal demokratisk praksis etter hvert slo rot. Den franske revolusjon ble først etterfulgt av Napoleon, og så av det gamle dynastiet før den andre og demokratiske republikken ble erklært i 1848.

Overgang til demokratisk styre er vanskeligere i Midtøsten enn mange andre steder. Forholdet mellom politisk islam som står sterkt i befolkningen, og  Sekulær - verdslig kreftene sterkt som står sterkt i statsapparatet og i de militære styrkene, er  spent og fylt av gjensidig mistenksomhet og hat. Kontrarevolusjonen i Egypt betyr at utsiktene til frie valg og sivile  Menneskerettigheter - menneskerettar er dystre. Det er ikke det samme som å si at Den arabiske våren er et avsluttet kapittel, men store svingninger og mye turbulens kan inntreffe også i årene som kommer.

Moderasjon vs. motstand, sunni vs. sjia

Midtøsten er unik i sin kompleksitet. Politikken springer ut av islams sterke posisjon og motsetningene mellom sjia og sunni (de to hovedgrupperingene innenfor islam). Den springer ut av oljens betydning, tradisjonalisme vs. modernitet og panarabisme vs. nasjonalisme. For en araber fins det minst tre ulike kilder til identitet:

• religion (muslim)
• panarabisk (den arabiske umma – fellesskap)
• lokal

Alt dette kommer på toppen av de føringene på politikken som vi er kjent med  også fra vår del av verden og som springer ut av politisk historie, kultur, etnisitet, sosiale strukturer, yrke og økonomiske interesser.

To dimensjoner står sentralt:
1.  Den ene gjelder motsetningene mellom moderasjon og motstand. Moderasjon i betydningen sekulære holdninger og samarbeidsvilje overfor Vesten. Mubaraks Egypt er et godt eksempel. Når USAs interesser ikke stemte med folkelige interesser og meninger i Egypt, falt Mubarak ofte ned på stormaktens side. De egyptiske militære hadde nære forbindelser med Washington og demokrati fantes ikke. Dessuten tjente de godt på den amerikanske bistanden til Egypt. Jordan og Saudi-Arabia er i samme kategori.

Motstanden mot amerikansk og israelsk dominans og politikk frontes av Iran, Syria, Hizbollah og andre som kjemper for palestinernes rettigheter, nå også med den sjiadominerte regjeringen i Bagdad som støttespiller. Den amerikanske okkupasjonen av Irak drev paradoksalt nok Irak i hendene på Iran.

2. Den andre er den sekteriske konflikten mellom sunni og sjia. Siden religionen har så sterkt grep om folks sinn, blir politikken ofte begrunnet i religiøse termer. Men de underliggende årsakene kan være andre. I internasjonal politikk er det utallige eksempler på at religion er brukt til å legitimere nasjonale og økonomiske interesser. Skriften er da tolket og tilpasset nasjonale behov, og i Midtøsten spiller islam en liknende rolle, bare sterkere enn de fleste andre steder.Også her dreier internasjonal politikk seg om makt og innflytelse, og sekteriske motsetninger er et effektivt grunnlag å mobilisere på.

Se på Iran. Slagordene fra den islamske revolusjonen i 1979 var tre: uavhengighet, frihet og islamsk republikk – de to første av sekulær art. Noen ganger, som i Libanon og Irak, faller ideologiske og geopolitiske interesser sammen. Men det gjør de ikke når Iran samarbeider md Hamas og Islamsk Jihad, som begge er sunni, eller for den saks skyld med Assad og hans alawitter, som er flere steinkast fra iranske sjia. Iran støtter også Russland i Tsjetsjenia, India i Kashmir og Kina i Xinjiang mot muslimene der. Her er de geopolitiske interessene overordnet de ideologiske.

Borgerkrigen i Syria

Egypt og Saudi-Arabia har vært mer tilbøyelig til å mobilisere på sekterisk grunnlag enn Iran, for å begrense den iranske innflytelsen i regionen. Avsatte president Morsi støttet opposisjonen i Syria, hvor det syriske Brorskapet inngår, og Saudi- Arabia har støttet de sunnimuslimske opprørerne med penger og våpen.

Frontene og antallet stridende grupper i denne krigen har blitt flere etter hvert. I tillegg til Assad vs. opprørerne kjemper ulike greiner av al-Qaida mot hverandre og mot den «frie syriske arméen». Noen ganger har det også vært kamper mellom opprørere og kurdere nord i landet. Hvis krigen fortsetter, kan landet ende opp som en såkalt «failed state» – som en stat som ikke lenger er funksjonsdyktig. Hvem som da får tak i hvilke våpen, vet ingen.  Særlig for Israel er dette et uønsket utfall, for opprørerne radikaliseres og kan komme til å snu våpnene mot Israel. Det fins ingen militær løsning på borgerkrigen i Syria.

Samarbeidet mellom Russland og USA om kontroll og fjerning av de kjemiske våpnene gir håp om en politisk løsning, selv om en slik fortsatt synes fjernt. Saudi-Arabia kan være i ferd med å snu seg i den retningen, for nå har de egentlig ingen god hest å satse på lenger. Ikke Assad, ikke det syriske Brorskapet, og heller ikke terrorgruppene og ekstremistene. Den frie syriske arméen er på vikende front. Det er også viktig å få Iran med i arbeidet for en politisk løsning.

Det kurdiske problem

Grensene som ble trukket da Det ottomanske riket gikk i oppløsning, er stort sett opprettholdt. Forsøk har vært gjort på å endre dem med militær makt, men bortsett fra utvidelsen av Israels territorium har de vært mislykket. Ett stort nasjonalt problem er fortsatt uløst: Kurdernes kamp for et hjemland. Det er over 20 millioner av dem, 6–7 millioner i det nordlige Irak, andre i Tyrkia, Syria og Iran. I det nordlige Irak har de utstrakt autonomi (indre selvstyre), og nå ligger kanskje forholdene bedre til rette enn noen gang for et kurdisk hjemland der.

Tyrkia er ikke nødvendigvis imot dette lenger. De største investorene i det nordlige Irak er tyrkiske, og handelen er omfattende. Den kurdiske oljeproduksjonen er økende, og Tyrkia er i ferd med å sluttføre en oljeledning fra et område nær Kirkuk (den største byen i nord). Kirkuk er «gevinsten» i denne sammenhengen: Der ligger et av de største oljefeltene i verden, og kurdisk kontroll over det kan gi Tyrkia mye energi fra nærområdet.

 For Saudi-Arabia er verdien av et uavhengig, sunnimuslimsk Kurdistan at det dannes en ny front mot erkefienden Iran. Regjeringen i Bagdad er naturligvis imot en slik utvikling, Iran antagelig også. Dessuten ser den turkmenske befolkningen på Kirkuk som et historisk senter. Derfor er fortsettelsen på ingen måte gitt.

Konflikten om Irans atomprogram

Denne  Konflikt - stridens kjerne har pågått for åpen scene i ti år, med møter og samtaler av og på mellom Iran og stormaktene. Med unntak for samtalene om et tillitsskapende tiltak høsten 2009, har partene aldri vært i nærheten av enighet om noe som helst. Nå gjør Irans nye president Hassan Rouhani et nytt forsøk på å løse opp i konflikten.

Rouhani tilbyr åpenhet om programmet. Han viser til perioden 2003–2005. Da var han selv sjefsforhandler, og Iran aksepterte mer omfattende inspeksjoner enn noe annet land i verden. Videre er han rede til å begrense programmet for å fjerne mistankene om våpenambisjoner. For Iran er det påtrengende viktig å få opphevet  Sanksjoner og bedre landets økonomi.

Nøkkelen gjelder retten til å anrike, som er nedfelt i den kjernefysiske Ikke-spredningsavtalen (NPT) . Der er Iran medlem (part). Iran står på den. Hvis USA kommer Rouhani i møte på dette punktet, kan mange andre elementer falle på plass raskt. Nylig har presidentene i de to landene samtalt med hverandre for første gang siden 1979.

Tidsskjemaet er viktig: Hvis forhandlingene trekker i langdrag, vil motkreftene melde seg med full styrke både i Iran, Israel og USA. I Iran er de konservative på vakt mot store innrømmelser. Israelerne frykter at de nye signalene er skuespill og bedrag. Og i USA vil mange øke presset på Iran mest mulig i håp om å fjerne regimet. Irans utspill har derfor en nådetid – Rouhani antyder 3–6 måneder.

Regionalt samarbeid

Tilbake til utgangspunktet – konflikt eller samarbeid: Greier landene i regionen å utnytte de internasjonale rammebetingelsene til å forme Midtøsten i sitt eget bilde? I så fall må de samarbeide.

I lange perioder har regionen vært preget av konflikter. Men innimellom har det vært større interesse for internasjonalt samarbeid enn for alliansedannelser og nye konfliktlinjer. For 20 år siden var Oslo-avtalene kilde til optimisme. Shimon Peres (nå president i Israel) hadde en visjon om åpne grenser og samarbeid med Jordan og Egypt. Visjonen var basert på en løsning av konflikten med palestinerne og en israelsk reorientering å være en vestlig utpost til også å bli en integrert del av Midtøsten.

Optimismen under Den arabiske våren dreide også oppmerksomheten mot samarbeidspotensialene. Ved å koble de menneskelige ressursene i Egypt, Irak, Jordan, Libanon, Syria og Jemen opp mot de kapitalsterke Gulf-statene (Qatar, Kuwait og Emiratene) kunne regionen få et kraftig økonomisk løft. Forutsetningen er overbevisning og besluttsomhet om at dette er måten å svare på Den arabiske vårens forhåpninger. I et videre regionalt perspektiv er forutsetningen også at Iran anerkjennes som en legitim stat med legitime nasjonale interesser, og som en partner og ikke bare en fiende.

I dag er det stadig vekk konfliktene som dominerer, fremst borgerkrigen i Syria og utviklingen i Egypt, som gjør at dette store arabiske landet har nok med seg selv inntil videre. Men det er lyspunkter. Iran ønsker å delta i Genève-samtalene om Syria, og USA innser kanskje at det må til for å få til politiske løsninger der.

Videre sier Iran at et bedre forhold til Saudi-Arabia er en topp prioritet. Lykkes det, blir det også lettere å få til en normalisering av forholdet mellom Iran og Egypt, som ønsker det samme, men som trenger penger fra Saudi-Arabia og bremses av det. Og i Tunisia går arbeidet for bedre demokratisk styresett videre. Der startet Den arabiske våren, og der holder de militære seg utenfor politikken, for de har ingen  økonomiske egeninteresser å forsvare.

Idealene fra Den arabiske våren lar seg ikke utslette. Folk har fått en smak på demokratiske rettigheter og friheter som fortsatt ligger der og som vil påvirke utviklingen på lengre sikt, tilbakeslagene til tross.