• Hvorfor er Burma igjen på det internasjonale sakskartet?
• Hva går konfliktene i Burma ut på?
• Hvilke utfordringer står Burma overfor?
• Hvorfor er det så viktig at demokratisering og økonomisk utvikling går parallelt?

Bakgrunn

Etter mange år under britisk kolonistyre ble landet uavhengig i 1948. Friheten ble kjempet fram under ledelse av general Aung San, far til nobelprisvinner Aung San Suu Kyi.

Etter noen år med mer demokratisk styre tok de militære over styringen i 1962. Opposisjonelle ble fengslet, pressesensur ble innført, ingen valg ble avholdt og politiske debatter ble forbudt. Kort sagt: Det ble innført et militærdiktatur.

I 1990 trodde militærjuntaen at den sto så sterkt at den tok sjansen på å avholde et valg. Slik ønsket juntaen å legitimere sitt styre. Men de militære tapte valget. Aung San Suu Kyi, som kom tilbake fra England til Burma et par år tidligere for å pleie sin syke mor, ble engasjert i politikk. Hun ble satt i husarrest. Likevel vant hennes parti, Den nasjonale liga for demokrati (NLD), valget overlegent. De militære nektet å ta valgresultatet til følge, og parlamentsmedlemmene ble nektet å ta sete i parlamentet Mange av dem ble fengslet.

Inntil for et par år siden har landet vært styrt med jernhånd av militærjuntaen, mange politisk opposisjonelle har vært fengslet og Aung San Suu Kyi har sittet i husarrest de fleste av disse årene.

Landets myndigheter isolerte seg fra de fleste andre land. Vestlige land innførte ulike sanksjoner for å skape et press mot regimet og få det til å respektere demokrati og menneskerettigheter. Både EU og enkeltland innførte  Sanksjoner som å avstå fra investeringer i og samhandel med Burma. Videre ble det innført restriksjoner på visum  til andre land for burmesiske ledere. Asiatiske land valgte en annen vei, og særlig Kina og India har de seinere årene gjort store økonomiske investeringer i landet. Det var et problem at det internasjonale samfunnet på denne måten var  splittet i sin holdning til militærregimet.

Endringer

Situasjonen virket fastlåst inntil ting begynte å skje i 2010. Først bestemte militærjuntaen seg for å avholde valg og innsette en sivil regjering. Få trodde at dette ville innebære en reell endring. Grunnloven og valgordningen var udemokratisk, og NLD bestemte seg for ikke å delta. Derfor vant regjeringspartiet en klar seier. Til tross for lave forventninger satte så den nye regjeringen, under ledelse av president Thein Sein, fri flere hundre politisk fanger.

Aung San Suu Kyi ble løslatt fra husarrest, og presidenten innledet en dialog med henne. Pressesensuren ble redusert. Så mye positivt skjedde at NLD bestemte seg for å stille opp ved et suppleringsvalg i 2012, og partiet vant 43 av de 44 plassene som var på valg.

Aung San Suu Kyi er nå medlem av parlamentet og deltar i det politiske liv. Hun har reist til flere land, blant annet til Norge sommeren 2012. Der holdt hun sin Nobel-tale, ettersom hun ikke hadde frihet til å komme og motta prisen hun ble tildelt i 1991. Også president Sein har brutt ut av tidligere isolasjon og besøkt flere land. Han var i Norge nylig. De fleste  Sanksjoner fra vestlige land er nå opphevet.

Burma har endret seg enormt i løpet av de siste to årene: I 2011 var det ikke mulig å snakke åpent om politikk eller å nevne Suu Kyis navn i det offentlige rom. I dag er det en helt ny, åpen atmosfære og ganske fri debatt.

Møter med lederne

Jeg (Kjell M. Bondevik), red. anm) møtte Aung San Suu Kyi første gang i 1997, noen måneder før jeg ble statsminister. Hennes kamp for frihet og demokrati gjorde et sterkt inntrykk. Jeg lovet henne, og forpliktet meg selv, til å støtte denne kampen så lenge det er nødvendig.

Fortsatt trengs denne støtten. Men samtidig er det oppmuntrende å se at kampen har gitt resultater. Derfor var det en stor glede å treffe henne igjen i Burma i 2011 og 2012. Da kunne vi diskutere hennes arbeid i en ny situasjon preget av dialogen hun hadde startet med presidenten. 

Det var et høydepunkt da Suu Kyi kom til Oslo i juni i 2012 og blant annet besøkte Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Hun ønsket en anledning til dialog, og vi la til rette for dette blant annet med å invitere eksilburmesere
til samtaler på senteret.

Det var også et tydelig tegn på en ny tid da jeg ble tatt imot av president Thein Sein i Burmas hovedstad Naipyidaw både i 2012 og i 2013. Presidenten, som tidligere var blant de høyest rangerte i militærjuntaen, virker oppriktig i sin intensjon om å lede landet fram mot demokrati. Videre var det hyggelig å møte ham igjen da han avla Norge et offisielt besøk i slutten av februar i år.

Ikke demokrati − ennå

Det er ikke demokrati i Burma (se fakta) ennå. Men håpet er at landet er i en overgangsfase fram mot et demokratisk styresett. Den store testen på dette blir om det tillyste valget i 2015 blir fritt og rettferdig. Før Burma kommer dit, er det flere utfordringer på veien:

Fortsatt er det politiske fanger i Burma. Opposisjonen krever at disse må løslates slik at de fritt kan delta i det politiske liv. Presidenten har prisverdig nok satt ned en komitè som skal gjennomgå lister av antatt politiske fanger og søke enighet om hvem disse er. Siktemålet er løslatelse.

Endringer i grunnloven er et annet hovedkrav fra opposisjonen. De krever at den må forandres slik at privilegier for de militære fjernes. De ønsker  også å få opphevet en paragraf som hindrer Aung San Suu Kyi i å bli president. Spørsmålet er om hennes parti vil delta ved valget hvis dette ikke skjer. Det er ikke satt i gang noen formell prosess for endringer av grunnloven. Regjeringen henviser til parlamentet. Det sies at forholdet mellom parlamentets president Shwe Mann og Suu Kyi er konstruktivt. Kanskje kan det legge grunnlaget for en endringsprosess.

Mange i de mindre politiske partiene og blant de etniske gruppene vil være opptatt av at valgordningen gir ulike politiske grupperinger og  Etnisitet minoriteter  en rimelig representasjon ved neste valg. Demokrati betyr nemlig ikke bare at flertallet bestemmer, men at det også tas hensyn til mindretall og at de får sine stemmer i nasjonalforsamlingen.

Et viktig spørsmål i tiden framover vil bli hvilken politikk Norge og andre land bør føre overfor Burma. Kanskje vil «pisk og gulrot» være det mest effektive: Gulrot kan være bistand og økonomiske investeringer, pisken kan være politisk og demokratisk press og muligheten for å gjeninnføre  Sanksjoner hvis utviklingen skulle ta en gal retning.

Store utfordringer

Myndighetene i Burma står overfor enda flere store utfordringer: Befolkningen består av mange etniske minoriteter som i flere år har ligget i væpnede konflikter med sentralmyndighetene. Det er underskrevet våpenhvileavtaler med de fleste av disse. Men i delstaten Kachin raser kampene videre. Andre etniske grupper har i solidaritet sagt at de kan komme til å oppheve sine våpenhvileavtaler hvis ikke regjeringen stanser angrepene. Dette kan bli en trussel mot den videre reformprosessen.

Mange er opptatt av å bringe prosessen videre fra våpenhvileavtaler til varige fredsavtaler som innebærer politiske løsninger  på konflikten mellom sentralmyndighetene og minoritetsgrupper. Det vil blant annet si å få avklart de etniske minoritetens plass og rolle i det framtidige Burma. Hvilken representasjon skal de ha i parlamentet? Hvordan skal statlige midler fordeles også til de ulike «etniske» områdene?

Det snakkes om å organisere styringen av landet som en form for Føderasjon , et ord myndighetene ikke liker på bakgrunn av landets historie med store vansker med å holde landet samlet. De vil heller snakke om maktdeling innen unionen Myanmar (et navn på landet som militærjuntaen gjeninnførte, mens Aung San Suu Kyi og NLD fortsatt foretrekker å snakke om Burma).

Det er derfor en utfordring å skape grunnlag for konkrete drøftinger mellom regjeringen, de etniske gruppene og demokratibevegelsen om en framtidig politisk løsning for forholdet mellom staten og de etniske minoritetene. En slik løsning vil kunne legge grunnlaget for en fredelig sameksistens.

En spesiell konflikt utspiller seg i delstaten Rakhine. Her lever ca. 800 000 muslimske rohyingaer. Dette folkeslaget har holdt til her i flere hundre år. Men de har ikke oppnådd statsborgerskap og mener seg utsatt for ulike former for diskriminering.

Dette er ikke bare en konflikt mellom regjeringen og denne folkegruppen; den går også mellom den buddhistisk dominerte befolkningen for øvrig og rohyingaene. Heller ikke Aung San Suu Kyi har tatt til orde for å innfri rohyingaenes krav, og buddhistiske munker har demonstrert mot å etterkomme dem.

Økonomi og investeringer

Erfaringer fra andre land tilsier at det vil være viktig om demokratiske reformer og økonomiske reformer kan gå parallelt. Folk må få oppleve at større frihet også gir framgang i sosiale og økonomiske levekår. Hvis ikke kan de komme til å snu seg mot en demokratisering. Landet trenger humanitær bistand for å kunne innfri grunnleggende behov som matvaresikkerhet, helse, utdanning og Infrastruktur .

Samtidig med demokratisering må det legges grunnlag for nye arbeidsplasser, økonomisk vekst og økte skatteinntekter. Derfor ønsker landet utenlandske investeringer velkommen. Parlamentet har vedtatt en lov for utenlandsinvesteringer som skal gi utenlandske bedrifter mer forutsigbare rammer og dermed en større trygghet for å investere i Burma.

Likevel må utenlandske bedrifter som vurderer å investere, gjøre et grundig forarbeid for å unngå fallgruver.  Korrupsjonen er utstrakt, og landet mangler et fungerende bankvesen. Også flere større norske bedrifter vurderer å investere i sektorer og virksomheter som landet trenger, som innen telekommunikasjoner og petroleumsutvinning.

De militæres rolle

Det knytter seg stor usikkerhet til hvordan de militære lederne i Burma forholder seg til den politiske utviklingen. Deres makt er sannsynligvis fortsatt stor, og knapt noen vet egentlig hvor langt de vil tillate en demokratisk prosess å gå. Dette skaper usikkerhet med tanke på den videre utviklingen.

Et signal om de militæres makt og posisjon fikk vi da de fortsatte med hard militær maktbruk i Kashin selv etter at presidenten hadde slått til lyd for stans i kamphandlingene.

Spørsmålet er hvilket handlingsrom presidenten og de reformvillige i regjeringen har. De må nok uansett balansere forsiktig for ikke å provosere fram en motreaksjon. Det vil være av stor betydning om de militære lederne også kommer i dialog med demokratiske krefter både i eget og andre land slik at de får impulser utenfra og ser fordelen ved frihet og samarbeid.

Forsiktig optimist

Mange spør om det nå vil bli et reelt demokrati i Burma. Aung San Suu Kyi sier: «Jeg er forsiktig optimist». Trolig er det en riktig oppsummering og vurdering av situasjonen. Mye tyder på at prosessen i retning av demokrati har kommet så langt at den har kommet forbi «the point of no return». Da blir det spennende å se om prosessen stopper på halvveien, eller om  den demokratiske prosessen når helt fram.

Det er utfordringer på veien: Flere reformer trengs for å sikre et demokratisk valg i 2015, politiske løsninger må finnes overfor de etniske minoritetene og økonomiske og sosiale forbedringer må komme hele folket til gode. Det blir dessuten spennende å se om regjeringen har tilstrekkelig kontroll med de militære.

I Burma som i andre land er det en utfordring å få ungdom og andre fra det sivile samfunn med i den politiske prosessen slik at det blir et «inkluderende demokrati». Oslosenteret er engasjert i arbeidet med å skape fora for dialog mellom ungdom fra ulike etniske grupper.

Mye positivt har skjedd i Burma de siste par årene. Det skal bli spennende å følge utviklingen videre. Vi ser fram til at folket i Burma skal nyte godt av demokrati,  Menneskerettigheter - menneskerettar og velferd. Det fortjener et folk som har gjennomgått store lidelser.