• Hvordan kommer den økonomiske maktforskyvningen til uttrykk?
• Hva blir konsekvensene av de økonomiske endringene?
• Vil Kina og andre framvoksende økonomiers økte økonomiske makt også gjenspeiles politisk?
• Vil vekstmønsteret fra det siste tiåret fortsette slik at fattige land blir historie?

Analysen i artikkelen bygger på omfattende datasett for internasjonal handel og  Bruttonasjonalprodukt (BNP) der verden er delt i ni geografiske regioner (Nord-Amerika, Latin-Amerika, Vest-Europa, Sentral-Europa, tidligere Sovjetunionen, Midtøsten, Afrika, Asia og Oseania/Stillehavet).

To sentrale økonomiske trender

Både for handel og økonomisk vekst er det to «pilarer» i utviklingen:

• I femti år har det vært raskere vekst i Asia, spesielt Øst-Asia, og relativt lavere vekst i Vest-Europa. Dette er gjenspeilt i voksende andeler av verdensøkonomien for Asia og synkende andeler for Vest-Europa.
• Den andre komponenten er raskere vekst i lav- og mellominntektsland utenfor Asia, og industriell tilbakegang for USA. Dette har skjedd fra slutten av 1990-tallet.

Veksten i Asia har i høy grad vært drevet av økt produksjon av industrivarer. Veksten i andre regioner av utviklingsland det siste tiåret er delvis drevet av høyere råvarepriser. Siden råvareprisene historisk har variert sterkt, er det usikkert hvor varig trenden er for de u-landene som først og fremst eksporterer råvarer.

Andeler av verdensøkonomien

Et lands verdiskapning måles gjerne i BNP ( Bruttonasjonalprodukt (BNP) ). Hvis vi sammenlikner BNP i ulike land ut fra vanlige valutakurser (f.eks. det norske BNP regnet i kroner og så omgjort til dollar), overser vi imidlertid at prisnivået varierer fra land til land: For en dollar kan vi kjøpe mer i Kina enn i USA eller Norge. Især er det slik at rike land ofte har høye prisnivåer, mens fattige land gjerne har lave priser. Hvis vi ser bort fra prisforskjellene, overvurderes forskjellen mellom fattige og rike land.

De fleste er derfor enige om at det er best å bruke kjøpekraftjusterte mål for BNP (BNP-K) hvis vi skal sammenlikne realinntekter i forskjellige land. Vi kan altså kalle det BNP-K, til forskjell fra BNP-N som framkommer hvis vi omregner med vanlige valutakurser (f.eks. fra kinesiske yuan til dollar). For å beregne BNP-K må man samle inn prisdata fra mange land og konstruere «kunstige valutakurser» som justerer for forskjellene i prisnivå. Dette er lettere sagt enn gjort; vi kommer tilbake til måleproblemene som da oppstår.

Den kjente forskeren Angus Maddison (død 2010) laget et datasett for BNP-K i mange land fram til 2008. Figur 1 viser andelene i verdens BNP-K for Vest-Europa, Nord-Amerika og Asia i perioden 1950–2008. Veksten for Asia har vært formidabel:  fra 17 til 40 prosent. For Nord-Amerika og Vest-Europa var det en nedgang fra 56 til 39 prosent. Mens Vest-Europas andel har falt siden 1960, holdt Nord-Amerika tritt med verdensøkonomien i 1970−2000; Deretter har kurven pekt nedover også for dem.

Andeler av verdenshandelen

Bildet er det samme for verdenshandelen med varer (se figur 2):  Omfordelingen mellom Asia og Vest-Europa innenfor produksjon av varer er markant også for handelen; ned fra 47 til 30 prosent for Europa, og opp fra 12 til 31 prosent for Asia. Også i dette tilfellet holder Nord-Amerika tritt med verdensøkonomien fram til 2000 – deretter går  det utfor bakke. Det er særlig USAs eksport som har sakket akterut. Landet har det siste tiåret utviklet et betydelig handelsunderskudd, ikke bare overfor Kina, men overfor en rekke land.

Kurven for «andre» illustrerer økt andel av verdenshandelen også for de seks andre geografiske regionene det siste tiåret, inludert Sentral-Europa, Afrika, tidligere Sovjet og Sør-Amerika. Det er de samme regionene som – i tillegg til Øst-Asia − har hatt raskere økonomisk vekst.

Industridrevet eller råvaredrevet vekst?

Etter 1945 var Vest-Europa og Nord-Amerika en tid verdens leverandører av industriprodukter, men Asia tok raskt innpå.  Og allerede i 1970 var alle de tre regionene etablert som industrigiganter. Sentral-Europa var da i en mellomstilling, men denne regionen har etter 1980 tatt steget opp i gruppen av industrivareeksportører. For de fem andre verdensregionene har handelsveksten vært dominert av råvarer. I perioden 1998−2008 var det kraftig vekst i råvareprisene, og dette kom mange eksportland til gode.

Stigende råvarepriser på 1970-tallet og på 2000-tallet er dermed hovedgrunnen til at kurven for Andre i figur 2 er S-formet. Hvis vi deler verdenshandelen inn i industrivarer og andre varer (hovedsakelig råvarer), finner vi et noenlunde omvendt mønster: Andelen for industrivarer sank på 1970-tallet og det siste tiåret, men steg i mellomperioden.

Langreiste eller kortreiste varer

Handelen med industrivarer er mer «kortreist» sammenliknet med handelen med råvarer. Mer av handelen med industrivarer skjer over kortere avstander og mellom land innenfor samme geografiske region. For industrivarer er det også mer «næringsintern» handel, det vil si toveishandel med liknende varer, som når Tyskland og Frankrike «bytter» VW mot Peugeot.

I verdensøkonomien har vi nå fire regioner som har stor andel av industrivarer i eksporten: Nord-Amerika, Vest-Europa, Asia og Sentral-Europa. Disse har stor eksport og stor import av industrivarer, og dermed mye næringsintern handel.

Siden industrivarehandelen er mer kortreist, har de fire industriregionene – spesielt Vest-Europa og Asia som omfatter mange land – også mye intra-regional handel (handel mellom land i samme region). Internhandelen i Vest-Europa utgjorde i 1970 hele 29 prosent av verdenshandelen; denne andelen hadde falt til 17 prosent i 2010. Ikke overraskende var intra-regional handel i Asia en av de raskest voksende deler av verdenshandelen − med en andel som økte fra 4 til 16 prosent.

I kontrast til dette finner vi de råvareeksporterende regionene, som i hovedsak eksporter råvarer og importerer industrivarer. For disse er handelen mer «langreist» og på tvers av regioner, og det er liten handel innad i regionene. Et ekstremt tilfelle er Afrika
(Figur 3). 

Mens Afrikas andel av verdenshandelen har økt det siste tiåret, er handelen innad i Afrika, mellom de 54 landene, fortsatt minimal; på 0,4 prosent av verdenshandelen i 2010. Mangelen på intern integrasjon i Afrika er en av hindringene for kontinentets utvikling. Det er også en grunn til at blant annet Verdensbanken prioriterer infrastuktur i sin støtte til Afrika. Som vi har sett, er industrialisering også en kilde til «kortreist» handel, så mangelen på internhandel i Afrika skyldes også svak industriutvikling.

Vest-Europa vs. Asia: noen forskjeller

Til en viss grad gjør Asia nå det Europa gjorde tidligere, med vekst drevet av industrialisering  og med en viktig rolle for intra-regional handel. Det er likevel noen viktige forskjeller:

• Landene i Vest-Europa var etter 1945 mer like med hensyn til utviklingsnivå. I Asia har utviklingen skjedd i bølger, med land på forskjellige utviklingsnivåer. Japan kom først, dernest «tigrene» (Hongkong, Sør-Korea, Singapore, Taiwan) og noen ASEAN-land (Thailand, Malaysia, Indonesia), så Kina og nå (forhåpentligvis) India. 
• Utviklingen i Europa skjøt fart i en periode der bedriftene var mer nasjonale, mens Asias utvikling er preget av Transnasjonalt selskap , internasjonale investeringer og produksjonsnettverk på tvers av land, understøttet av moderne informasjonsflyt snarere enn telefax. I Asia er mer av den intra-regionale handelen av typen «biler mot bildeler» snarere enn «biler mot biler».

I Vest-Europa var handel og integrasjon stimulert av politisk integrasjon, gjennom dannelsen av EEC, EFTA og senere EU. I Asia har denne typen politisk integrasjon vært mer halvhjertet, slik at den økonomiske utviklingen går foran politikerne.

Den historiske bakgrunnen har også vært forskjellig.  Landene i Vest-Europa klarte å legge krigen bak seg, dels på grunn av en ytre trussel (Sovjet).  I Asia sliter man fortsatt med vonde følelser, spesielt etter Japans ulike korstog i regionen.

Et par innvendinger

Innvendinger  − 1: målefeil?

BNP-K (kjøpekraftsjustert BNP) er vanskelig å måle, både som følge av metodeproblemer og datatilgang. Især er det slik at man ikke har samlet inn så mye prisdata langt tilbake i tid, og måling over lange tidsperioder for mange land er dermed mer usikkert. Som en sjekk på denne usikkerheten viser figur 4 andelene i verdens BNP for Vest-Europa og Asia, med tre ulike målemetoder
 for 1990−2010:

1. Den ene er BNP-K(M) med Maddisons data, som i figur 1.
2. Den andre er BNP-K(W) med Verdensbankens siste beregninger.
3. Den tredje er BNP-N, det vil si BNP sammenliknet ut fra vanlige valutakurser.

Landdekningen i datasettene er litt varierende, men avvikene mellom de tre skyldes stort sett hvilken type data som er brukt.

For Vest-Europa gir de tre metodene ulike nivåer, men nokså lik trend over tid. For Asia er veksten langt sterkere med de kjøpekraftsjusterte tallene, særlig for perioden før 1995. Tempoet i forandringen avhenger dermed av hva slags dataasett vi bruker, og det er litt usikkerhet om detaljene, spesielt hvis vi går langt tilbake i tid. Hovedtendensene er likevel klare, og tallene for handel (Figur 2) understøtter også at det både for vareproduksjon og for handel var en rask omfordeling i verdensøkonomien.

Innvendinger − 2: Varehandel kan gi et feil bilde

Veksten i Asia har i høy grad blitt drevet av industriproduksjon, og Asias inntog i verdens industrivaremarkeder har i sannhet vært imponerende. Tall for verdenshandelen med industrivarer kan imidlertid gi et skjevt bilde, av flere grunner:

• Det er ikke lenger snakk om handel mellom nasjonale økonomier, men internasjonale produksjonsnettverk. For en vare vi importerer fra Kina, kan mye av verdien  være produsert i andre land enn Kina.
• En del av industriekspansjonen i Asia er drevet av multinasjonale selskaper fra Vesten, gjennom investeringer i Kina. Disse kan ta med seg noe av fortjenesten, blant annet ved at handelen passerer gjennom mellomledd der fortjeneste kan tas ut.
• Vareproduksjon og varehandel er bare en del av verdensøkonomien, og produksjon av tjenester utgjør en stadig økende del av BNP i rike land. I handel med tjenester er Nord-Amerika og Vest-Europa fortsatt betydelige nettoeksportører.

Siden produkter som vi importerer kan være framstilt i mange ulike land, kan vanlige handelstall gi et feil bilde av de økonomiske maktforholdene.

En nylig studie av iPod viste at bare to prosent av det vi betaler i butikken, er betaling for bearbeidingen i Kina. En firedel av prisen havner hos Apple. En nylig studie (NUPI, Melchior m. fl. 2012) viser at Kina skipet ut varer for 20 milliarder kroner til Norge i 2010, men når de ankom hadde verdien vokst til 40 milliarder. Noe av dette er fortjeneste som tas ut på veien, for eksempel til handelsledd i multinasjonale selskaper.

I sum er det ingen tvil om Asias industrielle framgang, men Vesten  har fortsatt noe av sin makt i behold, spesielt gjennom teknologi og markedsføringsapparat, multinasjonale selskaper og tjenesteproduksjon. De asiatiske landene arbeider imidlertid for å bli sterkere også på disse feltene, og antall kinesiske selskaper i verdenstoppen øker raskt.

På sikt vil de asiatiske landenes evne til design, teknologi og markedsføring bli bedre. Gjennomsnittsinntekten i Asia (BNP-K) var i 2010 6290 dollar per innbygger; langt bak Vest-Europa (31 110) og Nord-Amerika (34 381). Verdensgjennomsnittet var rundt 10 000 dollar. Hvis Asia øker til dette nivået, vil regionen ha samme andel av verdensøkonomien som den har av verdens befolkning (2010: 55 prosent). Det er ingen grunn til å tro at veksten i Asia skal stoppe opp, selv om Kinas vekst forventes å avta noe. Det spesielle var at Vest-Europa hadde en så høy andel for femti år siden, ikke at Asia har vokst.

Konsekvenser

Som nevnt har den økonomiske utviklingen i Asia gått raskere enn den politiske integrasjonen i regionen. Det samme gjelder på globalt plan: Mens Kina og India liker å sole seg blant de mektige i G-20, er de ikke rede til å overta en lederrolle slik USA og EU har hatt det tidligere. Dette er også umulig fordi verdensøkonomien er blitt « Multipolar », med flere stormakter. WTO-forhandlingene har gått i stå, og det er usikkert hvor handlekraftig G-20 kan bli. Verden blir dermed et lappeteppe av globale, regionale og bilaterale (tosidige) avtaler, med et element av uorden snarere enn en ny global orden.

1980- og 1990-tallet var preget av et skille mellom de «heldige» i Asia og de uheldige i andre regioner av u-land. Gruppen av u-land ble dermed delt i et par dusin vellykkede utviklingsland, med flertallet i Asia, og en lang hale av fattige land med lav vekst, dominert av Afrika. Dette satte også sitt preg på verdens politiske utvikling, med en stor gruppe av «klienter» og fokus på bistand til disse, i tillegg til særbehandling i handelsavtaler. Utviklingen det siste tiåret har skutt fart i Afrika, og gruppen av lavinntektsland har krympet betydelig. Hvis den positive utviklingen for råvareregionene fortsetter, kan det på sikt ha betydelige virkninger i global politikk.

En konsekvens av utviklingen  er at stadig mer av den økonomiske samhandlingen i verden skjer utenfor Vesten. Vi har allerede omtalt den økte handelen innad i Asia, og avslutter med figur 5, som summerer all handel som foregår uten at Vest-Europa og Nord-Amerika er involvert. 

Fra 1990 til 2010 økte andelen for handel utenom Vesten fra 19 til 38 prosent. Dette tyder på at forskyvningen av verdens økonomiske tyngdepunkt neppe er en overvurdert målefeil, men en reell og dramatisk endring.  Med denne nye handelen følger også nye handelsavtaler og samarbeidsmønstre, som når Kina og India blir mer aktive i Afrika, eller Asia og Russland bygger nye transportruter.