• Hva er Sentral-Asia?
• Hvilken historisk arv sitter regionen med?
• Hvilke utfordringer sliter området med etter Sovjetunionens oppløsning?
• Hvilken internasjonal betydning har regionen og enkeltlandene der?

Det første tiåret med uavhengighet var vanskelig, og de sentralasiatiske landene slet med de samme problemene som resten av det tidligere Sovjetunionen: utstrakt fattigdom, sosial nød og politisk uro. Samtidig syntes det som om omverdenen hadde glemt Sentral-Asia: Russland var kraftig svekket, Kina hadde fortsatt ikke oppnådd den status landet har i dag, USA hadde andre prioriteter og Europa var fraværende.

Bildet endret seg etter terror-handlingene 11.09.2001 og krigen i Afghanistan: Kampen mot islamistisk terrorisme ble topprioritet både i USA og Russland. Sistnevnte åpnet sågar sin sentralasiatiske «bakgård» for USA, som inngikk avtaler om leie av militærbaser i Kirgisistan og Usbekistan til støtte for operasjon «Enduring Freedom».

Etter en bølge av demokratisk inspirerte «fargerevolusjoner» på det postsovjetiske området  i 2004–05 ble imidlertid Sentral-Asia arena for ideologisk konkurranse mellom Vesten og et mer selvbevisst Russland. Samtidig konkurrerte et stadig mektigere og mer energihungrig Kina med vestlige og russiske selskaper om olje- og gassforekomstene i Kasakhstan og Turkmenistan. Den økte interessen har gitt landene i regionen økt mulighet til å manøvrere mellom stormaktene for å bevare sin nyvunne strategiske og politiske uavhengighet, men de svekkes samtidig av gjensidig dyp mistro til hverandre.

Historie og sovjetarv

Beliggenheten midt på det eurasiske kontinentet har gjort Sentral-Asia til både utgangspunkt og mål for utallige erobringstokt.  Lenge gikk området under fellesbetegnelsen Turkestan. Den minner oss om at tyrkiske folkeslag, som invaderte området tidlig i middelalderen, utgjør det viktigste befolkningsinnslaget.

Iranske folkeslag er imidlertid den eldste kjente befolk-ningsgruppen i historisk tid. Den persiske høykulturen var så viktig at persisk (også kjent som farsi) inntil 1800-tallet var det dominerende skrift- og kulturspråket i området. Endingen -stan, persisk for land, minner oss fortsatt om denne arven. Tadsjikisk er en variant av persisk – det samme språket som benyttes i Iran og Afghanistan. Det er i dag offisielt språk i Tadsjikistan, mens de fire øvrige offisielle språkene, turkmensk, usbekisk, kirgisisk og kasakhisk, alle er beslektet med tyrkisk.

Arabere, kinesere og mongoler er blant de viktigste øvrige folkegruppene som på ulike tidspunkt gjorde seg gjeldende. Araberne brakte med seg islam, som etter hvert ble den dominerende religionen i området. På 1800-tallet kom hele området gradvis i det ekspanderende russiske imperiets fold. Det skulle bli skjellsettende for den videre utviklingen. Regionen opplevde en omfattende slavisk kolonisering, av russere, men også av ukrainere og hviterussere.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 satte kommunistene i gang en omfattende modernisering i det sterkt tradisjonsbundne Sentral-Asia. Som del av moderniseringen ble regionen etter hvert delt inn i fem ulike unionsrepublikker basert på en sovjetisk forståelse av etnisk tilhørighet og skillelinjer. I tråd med rådende ideologi skulle kulturen være «nasjonal i form og sosialistisk i innhold», samtidig som det endelige målet var å skape et nytt, sovjetisk menneske.

Grensetrekkingen var imidlertid vilkårlig: Store grupper usbeker og tadsjiker ble for eksempel boende utenfor området som ble tildelt deres gruppe. Systemet fungerte godt så lenge sentralmakten i Moskva la lokk på konfliktene. Etter 1991 har imidlertid etniske spenninger blusset opp, især i den folkerike Ferghanadalen, som krysser grensene til Kirgisistan, Usbekistan og Tadsjikistan. Dalen er befolket av et lappeteppe av etniske grupper og er et av de mest konfliktfylte områdene i dagens Sentral-Asia.  

Statsbygging og styresett

70 år med kommunisme lyktes ikke med å skape «det nye sovjetmennesket». Tvert imot trådte det gamle fram med all sin kraft etter kommunismens fall. Maktapparatet i Sentral-Asia er det kanskje mest fullendte eksempelet på en symbiose (sammensmelting) mellom sovjetisk og lokal kultur. Med ett unntak har alle presidentene til felles en bakgrunn fra det sovjetiske kommunistpartiet. I 1991 tok Nursultan Nasarbajev og Islam Karimov begge steget rett fra å være generalsekretærer i hhv. det kasakhiske og det usbekiske kommunistpartiet til å bli presidenter i de nye selvstendige statene. Det er de fortsatt – mer enn 70 år gamle.

Om arven fra ettpartidiktaturet har satt varig preg på maktforholdene i Sentral-Asia, så har også mer genuint sentralasiatiske trekk kommet tydelig til overflaten etter 1991. Klanvesenet og storfamiliene, som mange mente hørte fortiden til, har fått en ny blomstringstid. I noen tilfeller får man inntrykk av at det er familien som kontrollerer presidenten og maktapparatet i stedet for omvendt.

I Tadsjikistan omgir presidenten seg nesten utelukkende med representanter fra sin egen Kuljabi-klan. I Kasakhstan kontrollerer Nasarbajev-familien betydelige deler av landets økonomi. I Usbekistan er presidentens glamorøse datter, Gulnora Karimova, utpekt som en mulig etterfølger.

Overalt er etermediene under statlig kontroll og presidentene dominerende i nyhetsbildet. Persondyrkingen er mest framtredende i Turkmenistan og Usbekistan. Men portretter med visdomsord og slagord fra presidentene pryder bybildet også i Tadsjikistan og Kasakhstan. Alle landene er preget av politisk ufrihet: Valg manipuleres og med unntak av i Kirgisistan er ingen opposisjonskrefter representert i parlamentene. I Turkmenistan og Usbekistan er alle medier under total statlig kontroll, og politiske motstandere holdes fengslet. I Kasakhstan brukes mindre synlige, men vel så effektive pressmidler som bøter og byråkratiske hindringer av ulike slag.

De yngste nasjonene er ofte de stolteste. I Sentral-Asia har den plutselige dannelsen av nye nasjonalstater ført til hektisk mytebygging. Fortiden påberopes for å gi fast forankring, og nasjonalismen står sterkt, ofte på bekostning av minoritetene.

Også språkspørsmålet er sterkt politisert. I sovjettiden var russisk det språket som åpnet portene til status og sosialt avansement. Mange behersker ikke noe annet språk, og ikke sjelden bruker urbane kasakher og kirgisere, men også usbeker, russisk til daglig. På tross av at de alle utgjør hovedgruppen i sine respektive land. Statsforvaltning, forretninger og utdanning foregår fortsatt i stor grad på russisk – og russiskspråklige skoler er de mest etterspurte.

Mellom desintegrasjon og samarbeid

Økonomien i Sovjetunionen var en tett sammenvevd kommandoøkonomi styrt fra Moskva. Hver enkelt sovjetrepublikk ble pålagt å spesialisere seg innenfor noen få næringsveier: Usbekistan ble satt til å dyrke frukt og bomull, i Kasakhstan ble det åpnet gruver og bygd tungindustri. Det første tiåret i uavhengighet var derfor en meget vanskelig tid i hele regionen, med kollaps i samhandelen, fattigdomsvekst og drastisk redusert kontakt mellom nabolandene. På mange måter opplevde Sentral-Asia det stikk motsatte av EU-integrasjonen i Europa på 1990-tallet. De felles forvaltningsinstitusjonene fra sovjettiden forvitret og vek plass for gjensidig mistro og juridisk vakuum.

Det er fortsatt uavklarte grensespørsmål. Det felles jernbane- og elektrisitetsnettet har dessuten brutt sammen, og landene samarbeider dårlig om forvaltningen av de livsviktige vannressursene fra elvene Amu Darja og Syr Darja. Det siste spørsmålet har eskalert til en kald krig mellom Tadsjikistan og Usbekistan. Stridens kjerne er at oppstrømslandet Tadsjikistan ønsker å bygge demning og vannkraftverk som kan forsyne landet med elektrisitet om vinteren.

Nedstrømslandet Usbekistan trenger store mengder vann til bomullsmarkene om sommeren. Usbekistan har derfor møtt byggeplanene med stengte grenser, vilkårlige begrensninger på varehandelen og kutt i strømleveransene – som igjen gjør energisituasjonen i Tadsjikistan enda mer kritisk.

Å få modernisert det sterkt foreldete produksjonsapparatet og en nedslitt infrastruktur er overalt den store utfordringen. I tillegg kommer mangel på kvalifisert arbeidskraft. Mange høyt utdannete russere og representanter for andre minoritetsgrupper har nemlig utvandret
etter Sovjetunionens oppløsning. Mens Kasakhstan og Kirgisistan har gjennomført storstilt privatisering og åpnet for utenlandsk kapital, har Usbekistan og Turkmenistan fortsatt langt på vei en lukket og statsdrevet kommandoøkonomi.

Også korrupsjonen som gjennomsyrer hele samfunnet og statsapparatet, er et stort problem. Eksamener, stillinger, byggetillatelser, offentlige kontrakter, domsavsigelser – alt er til salgs for den som har penger. For Usbekistan og Tadsjikistan er i tillegg arbeidsutvandring et stort sosialt problem – selv om den også bringer inntekter til landet. Økonomien i Tadsjikistan er etter hvert fullstendig avhengig av pengeoverføringer fra tadsjikiske migrantarbeidere i Russland. For de tradisjonelle storfamiliene og jordbruksøkonomien er det en stor belastning at så mange arbeidsføre menn og familiefedre er fraværende. I Russland lever de gjerne under elendige forhold og uten arbeidskontrakter.

På tross av problemene blir regionen stadig mer integrert i verdensøkonomien: Især er Kina aktiv overalt og den suverent største leverandøren av forbruksvarer av alle slag. Også europeiske, amerikanske, tyrkiske og japanske investorer er frampå.

Kasakhstan nyter best av utenlandsinvesteringene og skiller seg ut som det mest utviklete og løfterike landet. Med store inntekter fra eksport av olje og gass, som har skutt fart siden årtusenskiftet, har landet et bruttonasjonalprodukt på nesten 8000 dollar per innbygger – nesten på høyde med Russland. Den flunkende nye hovedstaden Astana, midt på den iskalde kasakhiske steppen, er selve legemliggjøringen av Kasakhstans høye ambisjonsnivå. Det spekuleres også i flere nye gigantprosjekter, slik som en moderne «silkevei» med hurtigtog fra Kina til Europa gjennom Kasakhstan.

Jakten på stabilitet

De to hovedtruslene mot stabiliteten i Sentral-Asia stammer fra islamister og urolighetene i Kirgisistan. Av alle landene i det tidligere Sovjetunionen hadde Tadsjikistan den mest tragiske overgangen til selvstendighet. Landet ble styrtet ut i en blodig borgerkrig mellom forskjellige regionale grupperinger og med utenlandsk innblanding. Krigen kostet over 50 000 mennesker livet. En fredsavtale ble inngått i 1997, men i 2010 har det igjen brutt ut spredte uroligheter. Nabolandet Usbekistan har også blitt utfordret av islamistiske opprørere, først og fremst IMU (Islamic Movement of Uzbekistan).

Lille, fattige Kirgisistan har på sin side utgjort et unntak i det ensformige sentralasiatiske bildet av autoritært styre og diktatur. Den første presidenten, Askar Akajev, var den eneste av lederskikkelsene i de nye sentralasiatiske statene som ikke kom fra kommunistpartiet. Han ville gjøre fjellandet til «Sentral-Asias Sveits». I stedet ble han selv offer for den «sentralasiatiske syken» med korrupsjon, valgfusk og vanstyre og ble styrtet etter et opprør i 2005 – den såkalte tulipanrevolusjonen. Etterfølgeren Kurmanbek Bakijev var ikke heldigere enn sin forgjenger; han ble fjernet etter opptøyer i april 2010.

I kjølvannet av at Bakijev ble avsatt, brøt de verste urolighetene i manns minne ut i det etnisk delte Sør-Kirgisistan. I byen Osj ble hele bydeler satt i brann, og hundretusener av usbekere flyktet over grensen til Usbekistan. Den kirgisiske sentralmakten er i dag kraftig svekket og har bare begrenset kontroll i sør. Dette har skapt bekymring i nabolandene. Heller enn å bli et utstillingsvindu for demokrati, synes Kirgisistan nå å være truet av indre oppløsning.

Usbekistan, Tadsjikistan, Kina og Russland er alle bekymret for at Sør-Kirgisistan, som allerede er et viktig regionalt knutepunkt for smugling av opium og heroin fra Afghanistan, i tillegg kan bli en base for islamistiske opprørere.

Energi og stormaktsspill

Sentral-Asia er rikt på naturressurser – især påkaller store olje- og gassforekomster i Kasakhstan og Turkmenistan utenlandsk interesse. Den sentrale plasseringen i nærheten av Afghanistan gir også regionen stor militærstrategisk betydning. Både globale og regionale stormakter forsøker å styrke sin posisjon. Samtidig søker den gamle hegemonimakten Russland å hegne om restene av sin innflytelse.

De turkmenske gassforekomstene har blitt gjenstand for geopolitisk tautrekking. EU har ønsket turkmensk gass for å forsyne den planlagte Nabucco-gassrørledningen – som skal sikre Europa et alternativ til russisk gass – men har foreløpig blitt stående ute i kulden. Russland har motarbeidet europeernes prosjekt og presset på for fortsatt videreeksport av turkmensk gass gjennom sine egne rørledninger. Samtidig har Kina og Iran bygd hver sin rørledning til Turkmenistan. Det lukkete regimet i Turkmenistan har skaffet seg større armslag overfor både Russland og EU gjennom å samarbeide med Kina og Iran.

Enda viktigere enn Turkmenistan er Kasakhstan, som har verdens 11. største påviste reserver av både olje og gass. Både USA, Russland og EU er svært aktive innenfor oljeindustrien, som har utviklet seg forrykende raskt siden årtusenskiftet. Kina er likevel den aller viktigste spilleren: Kinesiske selskaper har investert over 9 milliarder dollar og står alene for over en firedel av oljeproduksjonen. Både gass- og oljerørledninger fra Kasakhstan vil i framtiden forsyne det hurtig voksende kinesiske markedet.

På tross av de store investeringene og det umettelige markedet for deres råvarer har likevel mange sentralasiater en dyp mistro til Kinas egentlige intensjoner: Beijings seneste tilbud om å leie svimlende 10 000 km² jordbruksareal i Kasakhstan for å dyrke det opp ved hjelp av kinesiske bønder, utløste angst for kolonisering og masseinnvandring. Tilbudet ble kontant avvist.

Nærheten til Afghanistan gjør Sentral-Asia til et viktig støttepunkt for NATO. Etter 11. september inngikk derfor USA avtaler om å opprette militærbaser i Kirgisistan og Usbekistan. Begge land så seg vel tjent med en mektig alliert for å holde Moskva på avstand.

Bølgen av fargerevolusjoner i 2004 og 2005 brakte imidlertid Usbekistan trygt tilbake i Moskvas favn: Etter at regimet hadde massakrert flere hundre «ekstremister», i all hovedsak fredelige demonstranter, så USA og EU seg tvunget til å vedta sanksjoner. Usbekistan svarte med å tvinge USA til å forlate militærbasen og gikk på ny inn i en militærallianse med Russland. Dermed var hele Sentral-Asia igjen alliert med Moskva. Unntaket var Turkmenistan, som hardnakket holder fast ved en streng nøytralitetspolitikk.

Framvoksende regionale makter som Iran og Tyrkia spiller en viktig rolle i det sentralasiatiske spillet: Begge investerer aktivt og trekker veksler på felles kulturelle røtter. Etter hvert som Tyrkia synes å måtte gi opp målet om EU-medlemskap, virker den gamle drømmen om en «tyrkisk union» å få en ny giv: et «tyrkisk samarbeidsråd» mellom Tyrkia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Kirgisistan, Usbekistan og Kasakhstan er nettopp stiftet. På et toppmøte i Kirgisistan kunngjorde Tyrkias utenriksminister for kort tid siden at de «tyrkisktalende landene må bli like forent som EU».

Iran er på sin side aktiv i Tadsjikistan. President Ahmadinejad har hevdet at Iran og Tadsjikistan er «én sjel i to kropper», og samarbeidet mellom de tre persisktalende landene Iran, Tadsjikistan og Afghanistan har fått et kraftig oppsving, selv om det tadsjikiske regimet er skeptisk til en for tett omfavnelse fra Iran.

Den viktigste internasjonale organisasjonen i området er imidlertid Shanghai samarbeidsorganisasjon (SCO). Her samarbeider stormaktene Russland og Kina med de sentralasiatiske landene både om sikkerhetspolitiske og økonomiske spørsmål. Skeptiske vestlige observatører aner konturene av en framtidig global motvekt til USA og NATO.

Mer nøkterne røster påpeker at motsetningene mellom Russland og Kina er altfor store til at de noensinne kan danne en slik «eurasisk blokk». Bak samarbeidsfasaden er organisasjonen nemlig selv en arena for et maktpolitisk spill: Russland forsøker å balansere Kinas dominans ved å ville gi India – og kanskje også Iran – fullt medlemskap i organisasjonen.

Kina motsetter seg hardnakket dette og støtter i stedet medlemskap for Pakistan, Indias erkerival. For de sentralasiatiske landene er organisasjonen et nyttig instrument for å spille stormaktene ut mot hverandre og skaffe seg et eget spillerom. SCOs egentlige betydning er derfor å ivareta en skjør maktbalanse, snarere enn å utvikle et bredt samarbeid.

På et tiår har Sentral-Asia gått fra å være et «svart hull» til å påkalle seg stadig større internasjonal oppmerksomhet. Også Norge tar del i denne utviklingen og har nettopp åpnet ambassade i Kasakhstan. Samtidig står Sentral-Asia overfor enorme utfordringer. Det er intens rivalisering innad i regionen.

Særlig konkurrerer det folkerike og militært sterke Usbekistan med det velstående Kasakhstan om å innta en lederrolle. Kasakhstan har de foreløpig de sterkeste kortene, med en langt større økonomi, mer effektivt statsapparat og mye bedre internasjonalt omdømme. Samtidig gjør maktkonsentrasjonen på få hender de forestående etterfølgerspørsmålene i Usbekistan og Kasakhstan til et uforutsigbart drama. Kretsene rundt makthaverne har samtidig lite å tjene på en dyptgripende politisk forandring. Stabilitet kan derfor bli et annet ord for stagnasjon.