• Hvilken sammenheng er det mellom krig og krim?
• Hvordan kan kriminell vold påvirke arbeidet for fred?
• Hvilket omfang har problemet?
• Hva gjør det internasjonale samfunnet? Og hva er alternativene?

Bakgrunn

I mange av verdens konfliktområder går krig, vold og krim sammen. Flere av krigens aktører har sterke bånd til kriminelle grupper – om de da ikke selv er kriminelle, eller blir det i løpet av et konfliktforløp. Krig og alvorlig konflikt kan utgjøre et skalkeskjul for kriminelle og deres lyssky virksomhet – enten det dreier seg om produksjon og smugling av narkotika, naturressurser som diamanter eller ulovlig handel med mennesker eller våpen.

Den knapphet på goder som gjerne oppstår under kriger, skaper også grobunn for smugling av nær sagt alle typer varer. Mange aktører får dermed større interesse av krig enn av fred – iallfall så lenge de som krigsbaroner selv slipper unna krigens redsler. Og om konfliktområder ikke selv er åsted for produksjon av narkotika, tjener de ofte som sentrale brohoder i smuglingen fram til brukerne.

Narkotikaproduksjon og -omsetning – lukrativ som den er – er en kjernevirksomhet for mange kriminelle organisasjoner. I denne artikkelen skal vi derfor konsentrere oss særlig om narkoindustrien og hvordan den virker inn på folks liv og sikkerhet.

Et hundre år etter at Shanghai-kommisjonen i 1909 innledet internasjonalt samarbeid mot produksjon, omsetning og misbruk av narkotika, har nye, globale og kriminelle mafiaorganisasjoner tilsynelatende fått et økonomisk og ressursmessig overtak i flere land og regioner. Narkoindustrien bruker like store ressurser på å lure, omgå og overkjøre politi og tollvesen som myndighetene bruker på å motvirke ondet.

Bare mexicanske og colombianske narkotikakarteller omsetter og hvitvasker ifølge amerikanske politimyndigheter for mellom 130 og 280 milliarder kroner året. Hele den globale narkotikaindustrien omsetter verdier som trolig er på størrelse med verdens olje- og gassindustri og dobbelt så stor som bilindustrien – også før bilindustrien ble rammet av den økonomiske krisen.

Narkotika sprer død og elendighet

Globalt misbruker 112 millioner mennesker narkotika hver måned. Av disse er 26 millioner tungt narkotikaavhengige. Årlig dør om lag 200 000 som ofre for misbruket. I en større ring utenfor misbrukernes rekker har vi alle dem som på en eller annen måte er fortvilte og fryktsomme vitner til misbruket – tilstander som knapt lar seg måle i tall, men som likevel er der. Samtidig lider hundrevis av millioner under kryssild, kriminalitet og korrupsjon som følger narkotikaen på veien fra bonden i Afghanistan og Colombia, til blant annet partyet i Oslo vest eller sprøyterommet i Oslo øst. Volden stopper med andre ord ikke for sosiale grenser.

En av smuglerrutene (kokain) går fra Colombia med båt til det lovløse Guinea Bissau i Vest-Afrika, så med biler gjennom Sahara til Midtøsten, Øst-Europa og Norge. I alle disse landene følger volden og døden narkotikaens vei. En annen rute starter i Afghanistan (heroin) og landene rundt og ender opp i Vest-Europa, blant annet Norge. Underveis klarer myndighetene å gjøre noen beslag, men sannsynligvis bare av mindre deler. De største beslagene av opiumbasert narkotika som heroin gjøres i Iran og Tyrkia. Dette indikerer også hvilken vei narkosmuglingen tar.

Teller vi døde i kampen rundt narkotikamilliardene, har Mexico de siste årene vært åsted for en av verdens tre største kriger. I 2008 ble mer enn 5000 mennesker drept i Mexico i narkorelatert vold, og over et tusen er drept i løpet av de første åtte ukene av 2009. Bandeoppgjørene i Colombia og Mexico dreper like mange som den israelsk-palestinske konflikten og krigene i Libanon og Afghanistan og 11. september-terroren til sammen. Bare i den mexicanske byen Juarez ble 1600 mennesker drept i 2008 som følge av striden mellom det lokale narkotikakartellet og det nasjonale Sinaloa-kartellet. Politibil-konvoien til guvernøren i provinsen Chihuahua på grensen til USA ble angrepet av en velorganisert gruppe menn med maskinpistoler. Samtidig ble politisjefen i Juarez tvunget til å gå av fordi narkotikakartellene hadde begynt å drepe en politimann hver 48. time for å tvinge fram hans avgang.

Faktisk har en del begynt å omtale Mexico som noe bortimot en mislykket stat – en stat i sammenbrudd. Og i USA brer frykten seg for at narkovolden i Mexico skal smitte enda mer over enn den allerede har gjort.

Narkotika – drivstoff for krig

Samtidig som den kriminelle volden eksploderer i land uten formell krig, er narkotikaindustrien en av de viktigste kildene til fortsatt krig – til at kriger trekker ut i tid – der fredsmeklere har gitt opp. I 2003 advarte tjenestemenn i Afghanistan om at opiumsvalmuene ble dyrket over et rekordareal på 80 000 hektar. I 2007, da krigen ble kraftig forverret, var størrelsen på opiumsmarkene økt til 200 000 hektar (anslag), tilsvarende mer enn 90 prosent av verdens opiums- og heroinproduksjon. Siden er produksjonen gått noe ned i 2008 og hittil i 2009.

En av årsakene til at opiumsåkrene blir litt mindre i Afghanistan, er at den eksplosive veksten de siste årene har overfylt smuglerruter og redusert prisen på alle ledd fra konfliktområdene i Afghanistan til gata i Norge eller andre «forbrukerland». Den økte produksjonen de siste årene gir likevel grunn til bekymring når vi vet at det er en sammenheng mellom størrelsen på produksjonen og forbruket.

Krigsherrene kan fortsette med sine innkjøp av illegale våpen og sine lokale kriger fordi de får penger fra forbrukerne i Norge og andre rike land. FARC-geriljaen i Colombia ble stiftet på 1960-tallet som en marxistisk selvforsvarsgruppe. Andre latinamerikanske geriljaer er nedlagt etter at den kalde krigen opphørte, men FARC har fortsatt titalls millioner dollar i narkotikainntekter. Produksjon, smugling og omsetning av kokain overtok da det ideologiske drivstoffet opphørte. De brutale halvmilitære gruppene er i enda større grad narkotikafinansierte.

Resultatet er at krigen i Colombia nå har rast i 45 år. Den har fordrevet flere millioner fattigfolk, ført til enorme miljøødeleggelser og er i ferd med å utrydde et dusin indianerstammer. For hver hektar med kokabusker må flere hektar regnskog hogges. Hundrevis av tonn kjemikalier til foredling av kokainen går rett i regnskogens økosystemer. Colombia har derfor hatt et like stort tap av biologisk mangfold som det mye større Brasil.

Norge – en del av narkotikaindustrien

For noen år siden fikk noen ambulansesjåfører fra det krigsrammede Libanon et praksisopphold i Oslo gjennom Norges Røde Kors. De var misunnelige over vår private og offentlige velstand, men hadde et overraskende spørsmål: «Er dere klar over hvor stort ungdomsnarkomisbruket og overdosene i deres eget nærmiljø er?»Noen ganger er det besøkende fra krise- og krigsrammede land som må hjelpe oss til å skille smått fra stort.

Uten stor oppmerksomhet er narkotikaen blitt billigere, mer tilgjengelig og når stadig flere ungdommer. «I Norge ligger forbruk og dødelighet på et historisk høyt nivå,» konkluderte Helsedepartementet i et internasjonalt posisjonsnotat i februar 2009. Vi har omlag 10 000 sprøytenarkomane, og vi ser tragiske overdosedødsfall hver uke i dette landet. Hundretusener prøver seg på ulike typer narkotika, og hundretusener lider under at de er eller har vært i familie med narkomane.

Helsedepartementet skriver videre at «de illegale rusmidlene som omsettes og brukes i Norge, er nesten uten unntak transportert og ulovlig innført fra annet opprinnelsesland». Det er en direkte sammenheng mellom de liv vi mister til narkotikaen i Norge denne uken, og at krigen forverres i Afghanistan, at indianerstammer mister sin regnskog og utryddes i Colombia og at narkotikamafiaen styrker seg fra Mexico til Oslo og Moskva.

Den «kule» russen som prøver seg på hasj, kokain eller heroin for første gang denne våren, bidrar til mord, vold, miljøkatastrofer, krig, menneskehandel og mafiarikdom i andre land. Vi er del av et økende marked for en verdensomspennende narkotikaindustri. Narkotikakartellene vinner over dårlig koordinerte toll- og politiorganisasjoner.

Tiltak – internasjonale avtaler

I år er det internasjonale samarbeidet mot narkotikaondet 100 år. Den internasjonale opiumskommisjonen møttes i Shanghai i 1909 og vedtok en serie tiltak for å bekjempe et narkotikamisbruk som var helt ute av kontroll i mange land. Bare i Kina var det trolig et forbruk av opiumsprodukter som tilsvarte 3000 tonn morfin.

Kolonimakten Storbritannia hadde tidligere gått til krig (opiumskrigene på 1800-tallet) for å sikre fri omsetning av opium, som ga gode inntekter til mange engelskmenn. Men for hundre år siden innså toneangivende stormakter med de britiske, amerikanske og kinesiske regjeringene i spissen at hundretusener av narkomane medførte uendelig menneskelig lidelse og økende samfunnsproblemer.

Siden 1909 har verdenssamfunnet vedtatt mange konvensjoner og avtaler som forbyr produksjon og omsetning av narkotika som ikke er til medisinsk bruk. I 1988 ble det vedtatt en Konvensjon om ulovlig håndtering og handel med narkotika og kjemiske narkotiske stoffer. Konvensjonen omfatter også handel med basisstoffer som kan brukes til å framstille de mange nye kjemiske narkotiske stoffene. FNs narkotikakontrollråd (International Narcotics Control Board, INCB) overvåker at den lovlige produksjonen av omkring 200 narkotiske stoffer går til den smertestillende medisinske bruken de er tiltenkt.

 FNs narkotikaorgan (UN Office on Drugs and Crime, UNODC) hjelper medlemslandene å bekjempe den illegale omsetningen av narkotika og med å fremme alternativ utvikling for bønder og andre mennesker som er fanget i produksjonen av narkotiske stoffer i utviklingsland. UNODC anslo i 2006 den ulovlige omsetningen av narkotika til å utgjøre 500 milliarder dollar (over 3000 milliarder kroner). Den er dermed verdens tredje største illegale handelsvare etter våpen og mennesker.

Handelen med våpen, mennesker og narkotika er knyttet sammen i og av verdensomspennende mafialiknende organisasjoner. Norge ratifiserte den 23. september 2003 Konvensjonen mot grenseoverskridende, organisert kriminalitet med de tre tilleggsprotokollene om a) menneskehandel, b) menneskesmugling og c) våpen.

Alternativ utvikling

De fattige bøndene som dyrker opiumsvalmuer i Afghanistan eller Burma eller kokabusker i Andesfjellene, er like mye tapere for den kyniske narkoindustrien, som familiene som rammes i Skandinavia eller på New Zealand. Giftsprøyting av de fattige narkotikabøndenes avlinger i de såkalte produsentlandene har samme begrensede effekt som økt grensekontroll har i våre såkalte forbrukerland i nord.

Bare massiv internasjonal investering i alternativ utvikling for opiumsvalmue- og kokabønder, omfattende og effektivt internasjonalt politisamarbeid mot mellommenn og karteller og massiv satsing på forebyggende arbeid blant mulige brukere vil ha effekt på sikt.

Dersom colombianske og afghanske småbønder føler at de kan ha et stabilt marked for lovlig produksjon av bananer, geitmelk eller ris, vil de ikke så lett bli overtalt av narkotikamafiaen eller geriljaorganisasjoner som Taliban eller FARC. Dersom alle mellomleddene angripes samtidig fra produsentland til konsumentland, vil ikke kartellene kunne bygge og videreutvikle sin narkotikaindustri. Dersom det gjøres nok forebyggende arbeid blant ungdom og andre risikogrupper, vil færre ønske å bli forbrukere av et produkt som sprer så mye død og elendighet.

Produksjon, transport, omsetning og misbruk av narkotika tar hundretusener av menneskeliv verden rundt hvert år. Det er en gåte hvorfor det ikke er større offentlig oppmerksomhet om behovet for en samordnet internasjonal bekjempelse av ondet. Dersom vi ikke får en større satsing mot narkotikaindustrien, vil vi se enda mange flere unge liv gå tapt. Ikke bare vil vi se nye liv bli revet bort av narkomisbruket, men vi vil også tape den pågående krigen i Afghanistan og andre steder hvor narkotika produseres.