Russkii as the New Rossiiskii? Nation-Building in Russia After 1991

Russiske myndigheters forsøk på nasjonsbygging etter 1991 har blitt revet mellom konkurrerende tolkninger av nasjonal identitet. Mens de øvrige tidligere sovjetrepublikkene valgte nasjonsbygging sentrert rundt titulærnasjonen, ble den russiske tilnærmingen formet av det faktum at RSFSR ikke hadde vært definert som et nasjonalt hjemland, men som en multietnisk føderasjon. Dette, kombinert med Russlands definisjon som den juridiske etterfølgeren til Sovjetunionen, noe som antyder kontinuitet og sammenhengende statstradisjon, har muliggjort en rekke rivaliserende forståelser av hvordan man definerer «nasjonen».

Med utgangspunkt i offisiell nasjonsbygging undersøker artikkelen hvordan Kreml, mot et bakteppe av skiftende politiske kontekster, strukturelle begrensninger og holdninger i befolkningen, gradvis har revidert sin forståelse av hva som utgjør den «russiske nasjonen». Fire modeller for post-sovjetisk russisk nasjonsbygging identifiseres – den etniske, den multinasjonale, den borgerlige og den imperiale. Over tid har det skjedd en tyngdeforskyvning mellom disse. Artikkelen konkluderer med at enkelte har hevdet at det har skjedd en «etnonasjonalistisk vending» etter 2014, bruker Kreml fortsatt nasjonalisme instrumentelt: Nasjonal identitet har utvilsomt blitt mer russisk-sentrert, men samtidig anvender Kreml en uklar definisjon av russiskhet som bidrar til å viske ut grensene mellom «nasjon» og «sivilisasjon».