Oljefondet og utenrikspolitikken: Gorillaen i rommet

Oljefondet reiser en rekke utenrikspolitiske spørsmål. Noen hevder at Oljefondet bør brukes som et virkemiddel for å fremme norske utenrikspolitiske interesser. Det er ikke mitt poeng. Jeg tror det er gode grunner å unngå en utvikling i den retning. Historien har vist at organiseringen av Oljefondet så langt har gitt gode resultater og det kan være risikabelt å gjøre en slik kobling. Samtidig mener jeg det er direkte uklokt, for både Oljefondet og utenrikspolitikken, å lukke øynene for de mange direkte, og indirekte, utenrikspolitiske funksjonene og virkningene som Oljefondet allerede i dag har og vil få i tiden fremover. Det er derfor på høy tid at vi undersøker nærmere hvordan og i hvilken grad Oljefondet og Norges finansielle investeringer former Norges internasjonale relasjoner, og på sikt også Norges interesser i utenrikspolitikken? Hvordan påvirker Oljefondet hvilke partnere, allianser og internasjonale grupperinger Norge inngår i, og hvordan påvirker Oljefondet Norges status og omdømme i det internasjonale samfunn? Med et stadig større Oljefond reises også spørsmålet om å sikre koherens mellom Oljefondets investeringer og andre sider ved den norske utenrikspolitikken. Selv om ikke Oljefondet skal være et virkemiddel for norsk utenrikspolitikk, bør vi kanskje snu om på forholdet, og, satt på spissen, spørre hvilken utenrikspolitikk Norge skal føre for å ivareta Oljefondets interesser. I denne artikkelen skal jeg bare kort belyse noen sider av forholdet mellom Oljefondet og norsk utenrikspolitikk. Tematikken er stor, og artikkelen er ingenlunde uttømmende, men jeg vil vise hvordan Oljefondet på ulike måter påvirker sentrale utenrikspolitiske størrelser, som Norges nasjonale interesser og posisjoner, ressurser, makt, allianser, forventninger, representasjon, status og koherens.