How War Becomes Acceptable: Russian re-phrasing of Chechnya

Denne avhandlingen undersøker hvordan vold mot et gitt territorium eller gruppe mennesker blir akseptabelt for ledere og deres offentlighet. Noen kriger startes motvillig, og støtten avtar når de høye menneskelige kostnadene avsløres. Andre blir imidlertid utført med en følelse av at det haster og rettferdighet. Den brutale volden som brukes fremstår ikke bare som akseptabel, men til og med nødvendig. Den andre postsovjetiske krigen som ble lansert mot Tsjetsjenia i 1999 var en slik krig.
I denne avhandlingen utforsker jeg re-definisjonen av "Tsjetsjenia" fra 1996 til 2001. Den offisielle fortellingen som fremstilte Tsjetsjenia som en potensiell partner i mellomkrigsårene ble erstattet av en som representerte Tsjetsjenia som en eksistensiell terrortrussel fra 1999 og fremover. Denne verdipapiriseringen av det tsjetsjenske spørsmålet omfattet en re-tegning av grensene mellom "Tsjetsjenia" og "Russland" i russisk diskurs som tjente til å legitimere den stadig mer voldelige praksisen mot Tsjetsjenia og tsjetsjenere.
Oppgaven benytter og utvikler en poststrukturalistisk versjon av verdipapiriseringsteori. Denne tilnærmingen vektlegger verdipapirisering som en intersubjektiv og pågående legitimeringsprosess, ikke som en instans eller et øyeblikk. Den sosiale konstruksjonen av Tsjetsjenia og tsjetsjenere som "terrorist" blir konseptualisert som en kollektiv bestrebelse. Ikke bare uttalelser fra den russiske ledelsen, men også historiske representasjoner så vel som de fra den bredere politiske eliten, journalister og eksperter bidro til denne grove kategoriseringen. I det siste kapittelet undersøker oppgaven hvordan denne språklige kategoriseringen materialiserte seg i den brutale praksisen som ble brukt under den andre tsjetsjenske krigen.