Ulf Sverdrup
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Ulf Sverdrup var i perioden 2011-2023 direktør på NUPI. Han har doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Sverdrup har vært professor ved Handelshøyskolen BI, og forskningsprofessor ved ARENA ved UiO.
Sverdrup har ledet et regjeringsutnevnt utvalg som skal utrede langtidsperspektivene for Statens pensjonsfond utland, og han var sekeretariatsleder for Europautredningen (NOU 2012:2).
Han har publisert omfattende arbeid på en rekke tema innen internasjonal politikk, med spesielt fokus på europeiske anliggender og norsk utenrikspolitikk.
Ekspertise
Utdanning
2000 Dr. polit fra Arena/Instiutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1993 Cand. polit fra Universitetet i Bergen
Arbeidserfaring
2011-2023 Direktør, NUPI
2010-2011 Sekretariatsleder for Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU, Europautredningen
2000-2011 Seniorforsker ved Arena, Senter for Europastudier, UiO
2008-2010 Professor ved BI
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreUtenriks høyt på dagsorden (i valget)
Valgkampen handler som oftest om innenrikspolitikk. Men i dette valget bør også utenrikspolitikk stå høyt på dagsordenen. For det første, innenrikspolitikk lar seg ikke isolere fra utenrikspolitikken. Viktige innenrikspolitiske saker som innvandring og migrasjon, klima og miljø, ulikhet og konkurranseevne, sikkerhet og forsvar henger tett sammen med utenrikspolitiske veivalg og beslutninger. For det andre, geopolitiske endringer reiser nye spørsmål om utenrikspolitikken her hjemme. Norsk utenrikspolitikk blir alltid utformet i et triangel mellom Russland, USA og Europa. Slik vil det også forbli, men nå er det endring i alle hjørnene. Forholdet til Russland har forandret nordområdepolitikken, som lenge var en stor norsk politisk satsing. Det transatlantiske samarbeidet, som har vært en kjerne i norsk utenrikspolitikk, settes på prøve av Trump-administrasjonen. I Europa er det brytningstid. Et mer intenst fransk-tysk samarbeid kan gi EU samarbeidet ny fart, mens brexit vil mest trolig skje i neste periode. Det er ikke utenkelig at Norges tilknytningsform, som har ligget fast i lang tid, vil kunne komme i spill. I tillegg er det kommet til nye elementer. Forholdet til Kina er normalisert og en ny kurs skal stakes ut, politisk og økonomisk. I en verden i endring reises det også spørsmål om fremtiden til den internasjonale liberale orden, internasjonale spilleregler og vilkårene for små stater. Det er derfor mer enn nok å diskutere. Og ikke minst, det er viktige beslutninger som må fattes i neste stortingsperiode. Det har lenge vært konsensus om hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk. Men vi skal ikke skrape dypt før forskjellene mellom partiene blir synlige. Partiene prioriterer ulike saker, og de skiller seg i hvordan de balanserer mellom ulike interesser, verdier og ressurser. KrF velger helst bistand, mens Høyre og Fremskrittspartiet legger mer vekt på sikkerhet og forsvar. Arbeiderpartiet og Høyre ønsker åpne markeder, mens Senterpartiet og SV ønsker mer proteksjonisme. Det er også tydelig forskjell i hvordan partiene ser på internasjonalt samarbeid. Mens noen legger stor vekt på betydningen av allianser og bindende rettslig forpliktende internasjonalt samarbeid, er andre mer opptatt av at Norge skal finne selvstendige løsninger. Blant dem som ønsker internasjonalt samarbeid er det også forskjeller, noen legger mest vekt på et tett samarbeid med EU og Norden, mens andre legger mer vekt på USA. Ved Norsk utenrikspolitisk institutt har vi, som ved sist valg, gjennomført en spørreundersøkelse av et representativt utvalg nordmenn om utenrikspolitikk i forkant av stortingsvalget (gjennomført juni 2017). Undersøkelsen gir noen interessante pekepinner: Mange velgere oppgir at utenrikspolitikk er viktig. Hver tredje velger sier han/hun vil legge vekt på utenrikspolitikk når partivalget gjøres. Langt fra alle partier som oppfattes som like troverdige i utenrikspolitikken. Arbeiderpartiet og Høyre har høyest troverdighet, mens Miljøpartiet De Grønne og SV har lavest. Ap og H har derfor trolig mest å vinne på at utenrikspolitikk er en valgkampsak. Innad i de ulike regjeringsalternativene er det også mistroiskhet. For eksempel, det er få av Aps velgere som mener at Sp har høy troverdighet i utenrikspolitikken. Stortingsvalget vil denne gang skje i en periode med et ganske høyt internasjonalt spenningsnivå. Undersøkelsen viser at én av fire nordmenn oppfatter at den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge er høy. Men ikke alle er like bekymret. Det er for eksempel en nokså stor andel av Frps og Sps velgere som mener at trusselen mot Norge er høy, mens det er langt færre i KrF, SV og Venstre. Selve opplevelsen av trusselnivået er altså et politisk omstridt tema. (Forts...)
Geopolitikk og fornybar energi - hva betyr et grønt skifte for geopolitikken?
(Dagens Næringsliv): Storpolitikk har i lang tid vært knyttet til den strategiske betydningen av olje og gass. Kontroll med ressursene har gitt makt, avhengighet har gitt avmakt. Historien er full av militære kampanjer som har hatt som mål å få kontroll med petroleumsressurser, eller håndtere avhengigheten. Vil et stort innslag av fornybar energi endre storpolitikken? Dersom verden blir grønn, vil konflikter og globale spenninger bli borte, eller vil nye oppstå? Det finnes noe forskning omkring de sikkerhetspolitiske effektene av at vi ikke klarer å stoppe klimaendringene. De peker i retning av konflikt om knappe ressurser, som vann og mat, med nød og migrasjon som konsekvenser. Dersom havnivået stiger i den takt ekspertene tror, vil også verdens mange kystbyer stå overfor enorme utfordringer. Den finansielle risikoen er også formidabel. Vi vet også at å bremse klimaendringen vil stille store krav til internasjonale institusjoner og internasjonalt lederskap. Utfordringen er å fremme radikal endring fort, men samtidig gjøre det riktig og uten for mange negative bieffekter. Det kreves klare mål, regulering, samt en god dose tillit på tvers av landegrensene. Vi vil også måtte mobilisere offentlige og private ressurser for store og langsiktige internasjonale satsinger på infrastruktur, forskning og teknologiutvikling. Selv om Trump har varslet at USA vil gå ut av Parisavtalen, skjer det mye annet positivt på dette feltet. Kanskje lykkes den globale klimakampen. Det er mye mindre forskning på hva den geopolitiske situasjonen vil være dersom vi faktisk lykkes med å få til et raskt og radikalt skifte. Kolleger ved NUPI ser derfor i samarbeid med universitetene Columbia og Harvard nærmere på denne tematikken i en ny rapport. Der drøfter de den litteraturen som foreligger, og ser på noen mulige konsekvenser av en overgang til fornybar energi. La meg trekke frem noen av observasjonene... forts...
Investeringer og sikkerhet - Utenlandske oppkjøp og investeringer er også sikkerhetspolitikk. Hvordan skal Norge balansere mellom ulike hensyn
Utenlandske investeringer er i utgangspunktet et gode. Studier har vist at utenlandske oppkjøp og investeringer bidrar til økt produktivitet, kunnskapsoverføring og kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter. For Norge er det viktig å være en attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer. Attraktiviteten kan blant annet økes ved å ha få reguleringer, lave terskler og enkle prosedyrer. Tilsvarende ønsker vi at det er åpenhet, likebehandling, sikkerhet og forutberegnelighet for de mange norske utgående investeringene til andre land. Men, ikke alle utenlandske investeringer er like ønskelige. Noen kan svekke nasjonal sikkerhet. Det er for eksempel viktig å sikre kontroll med kritisk infrastruktur, det vil si, de anlegg og systemer, fysiske eller virtuelle, som er nødvendige for å opprettholde samfunnets behov og funksjoner. Investeringer og oppkjøp kan også på andre områder innebære en sikkerhetsrisiko. Dersom et oppkjøp skaper uheldige avhengigheter kan det påvirke nasjonal sikkerhet. Utenlandske oppkjøp kan også gi andre tilgang til teknologi eller kunnskap som kan virke negativt på nasjonal sikkerhet. Noen oppkjøp eller investeringer kan også muliggjøre overvåkning eller sabotasje, eller gi muligheter til å påføre samfunnet annen skade. For alle land gjelder det derfor å finne en god balanse mellom å sikre gode vilkår for økonomisk utvikling, samtidig som man skal ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Den internasjonale utviklingen har lenge gått i retning av liberalisering og lettere tilgang for utenlandske investeringer. Norge har lenge fulgt denne trenden. Tidligere hadde vi regler om eierskifte som diskriminerte mellom norske og utenlandske statsborgere, men disse bortfalt med inngåelsen av EØS-avtalen. Ervervsloven, som kom i 1995, skulle kontrollere eierskifte, men den ble fjernet i 2002. Danmark og Sverige har heller ikke noe omfattende regelverk, eller «screenings prosedyrer», som sikrer myndighetskontroll rundt investeringer ut fra sikkerhetsmessige hensyn, mens land som Australia og USA har adskillig mer velutviklede systemer. Med økte geopolitiske spenninger synes pendelen å være i ferd med å snu, også i Europa. I Storbritannia har Theresa May i sitt valgmanifest varslet at hun ønsker å styrke kontrollen rundt utenlandske oppkjøp, det samme har også den franske presidenten Emmanuel Macron varslet. I Norge er det også en debatt. (forts...))
Norsk lærdom til brexit-bruk. Norske erfaringer kan bidra til å blinke ut både hindringer og mulige løsninger for brexit-prosessen
Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)
60 år med EU - hva nå?
enere denne måneden samles EUs ledere for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, og markere det som var starten på den europeiske integrasjonsprosessen. Motivasjonen den gang var klar: Samarbeid skulle styrke økonomiene og velferden i Europa, som den gang slet med å konkurrere med USA og Sovjetunionen. Samtidig skulle grunnlaget for varig fred legges. Relaterte saker Oppskriften var enkel. Man skulle øke økonomisk integrasjon og etablere sosiale fond som skulle gjøre omstillinger lettere. Det viktigste, og mest innovative, var likevel at man etablerte felles institusjoner som skulle gjøre samarbeidet mer effektivt og mer troverdig. Ingen kunne den gang forutse hva som skulle bli resultatet av Romatraktaten. Formuleringen i traktatens forord om å lage en «stadig tettere union» ble neppe tatt like seriøst av alle. Dersom man søker i gamle norske aviser, finner man knapt omtale av den historiske begivenheten. Vi kan like det eller ikke, men alle bør være enig i at det europeiske samarbeidet endret Europa radikalt. Det som startet som et samarbeid mellom seks land er blitt til et alleuropeisk samarbeid med 28 medlemsland. Samarbeid om toll og handel med varer, som var utgangspunktet i 1957, er siden utvidet. I dag er samarbeidet dypere og dekker de aller fleste politikkområder, både innen- og utenrikspolitisk. Over tid har også samarbeidet utkonkurrert eller erstattet annet europeisk samarbeid. EU er på mange måter blitt «the only game in town». For små land har det vært en særlig stor gevinst ved at stormaktsspillet i Europa i stor grad ... forts
Trump som trussel - USAs nye president er et betydelig usikkerhetsmoment i internasjonal politikk. Hvordan skal Norge håndtere det?
Trump som trussel - USAs nye president er et betydelig usikkerhetsmoment i internasjonal politikk. Hvordan skal Norge håndtere det? Ingen vet hvilken utenrikspolitikk president Donald Trump vil føre, men det finnes i alle fall to hovedperspektiver: Det første perspektivet er at Trump vil være en formidabel «disrupter». Allianser og historiske forhold synes å bety lite. Trump har vært kritisk til en verdibasert utenrikspolitikk og internasjonale institusjoner, og har vist liten respekt for internasjonale spilleregler. USAs snevre egeninteresser settes foran alt annet. Trump ønsker for eksempel forsoning med Russland, men har samtidig lagt seg ut med muslimer, kvinner, eliter, pressen og sin egen etterretningstjeneste. I utenrikspolitikken har han vært konfronterende med Kina, kritisk til EU, sådd tvil om Nato, ser på mulighetene for å stoppe finansieringen av FN, og han er uklar på klimaspørsmål. Mange tror også at Trump vil kunne endre utenrikspolitikkens form og fremgangsmåte. Snarere enn diplomatiske konsultasjoner med partnere, vil han foretrekke drama, overraskelser, tvetydigheter, støtte og avskrekking, og han vil tvitre kontroversielle synspunkter på nattetid. Det andre perspektivet gir mindre grunn til uro. Vi vet at historiebøkene er fulle av politikere med store reformambisjoner, men i møtet med realitetene vil ofte store bølger ende som små krusninger når politikken skal settes ut i livet. Innad i USA finnes det institusjoner og mekanismer som vil kunne utvanne og avslipte Trumps politikk. I høringen i kongressen kom det i tillegg frem at flere i hans kommende team har andre og mindre utradisjonelle syn på utenrikspolitikk enn Trump selv. ... forts
Norden og Storbritannia – et nytt avsnitt
I denne temautgaven av Internasjonal Politikk ser vi nærmere på hva Storbritannias EU-uttreden vil kunne bety for Norden og de enkelte nordiske land. Litt over et år er gått siden folkeavstemningen i Storbritannia, hvor et flertall av de stemmegivende gikk inn for å melde Storbritannia ut av EU. «Brexit» markerer etter alt å dømme et veiskille i europeisk politisk historie, og vil prege europeisk politikk i mange år fremover. Utfallet av forhandlingene er usikkert, de langsiktige konsekvensene av Storbritannias uttreden likeså. Men det som er sikkert er at brexit allerede har skapt uro og usikkerhet i Europa, og at det vil endre både Storbritannias rolle i Europa og dynamikken innad i EU. Brexit vil også med all sannsynlighet være av stor betydning for de nordiske landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – som hører til i det nordvestlige hjørnet av Europa og historisk sett har hatt tette bånd til Storbritannia. Uavhengig av sin formelle tilknytning til EU, vil de alle måtte redefinere sine forhold ikke bare til Storbritannia, men også til Europa og EU post-brexit.
Surviving Brexit: twelve lessons from Norway
One year after the referendum, after losing its majority in the general election, the UK government is revising what Foreign Secretary Boris Johnson famously labelled the ‘Cake-and-Eat-It’ approach to Brexit. In this context, it might be worth asking if there is anything the UK can learn from Norway’s quarter of a century experience as a ‘quasimember’ of the European Union.
Transatlantic Troubles and the EU’s Pivot Toward Asia
The G20 Summit in Hamburg demonstrated that the geopolitical landscape is rapidly changing. The U.S. is no longer the only leader—it has to share the scene with China, Europe, and Russia, among others. In light of the changing landscape, the EU and China have begun to redefine their relationship. For years, Europe has sought to find the best way to adjust to the rise of China and growth in Asia. A key factor in the EU’s ties to China was always its relationship with the United States. However, President Donald Trump has brought new uncertainties to the transatlantic alliance. How will this affect the European “Pivot to Asia?”
Hva mener velgerne om norsk utenrikspolitikk?
Heller ikke ved dette Stortingsvalget er utenrikspolitikk blant de viktigste valgkampsakene. NUPI har utført en undersøkelse om utenrikspolitikkens betydning for partivalg.