Viser muskler

2014 ble året da kinesisk utenrikspolitikk gjennomgikk den kraftigste endringen siden Deng Xiaoping introduserte sin «reform- og åpningspolitikk» for 35 år siden. Mindre enn tre år etter at Xi Jinping kom til makten er Kinas internasjonale interesser nå så vidtrekkende at de merkes langt utenfor Stillehavs-Asia, faktisk så godt som over hele verden. Men enda viktigere er det at denne utviklingen har skapt økende tiltro verden rundt til Kinas evner. Dette har vi sett flere eksempler på i løpet av året som har gått.

Under en tale til det australske parlamentet i Canberra i november kommenterte president Xi at Kina er i ferd med å innta rollen som en av «de store gutta», og at det derfor er naturlig at andre spør seg hvilken retning landet vil gå i og hva det vil gjøre framover, og kanskje også bekymrer seg for om Kina kommer til å herse med dem, stå i veien for dem eller ta plassen deres. Xi understreket at Kina ønsker å vokse i samarbeid med verdenssamfunnet, og at landets egen historie er et bevis på at krigerske stater alltid kollapser, uansett hvor store de er. Selv om Beijing fortsatt krangler med noen av nabolandene om territorialkrav til havs (i sommer skapte plasseringen av en oljerigg i farvann som både Kina og Vietnam gjør krav på, sterk bekymring hos Kinas naboer), har Kina i løpet av året anlagt en mer forsonende diplomatisk tone. Det ble også gjort forsøk på å forbedre det anspente forholdet mellom Kina og Japan, noe som kulminerte i et særdeles anstrengt håndtrykk mellom Xi og Japans statsminister Shinzo Abe.

Kina holder også øye med potensiell amerikansk sikkerhetspolitikk i Asia i kjølvannet av at USA annonserte en «vending mot Asia»-strategi i 2011. Selv om Washington har insistert på at Asia og Stillehavet fortsatt vil være i primærfokus, har globale hendelser andre steder ofte vært en distraksjon, slik som Russia-Ukraina-konflitkten, fremmarsjen til IS i Irak og Syria, og andre voldelige trefninger i Midt-Østen.

Det kinesiske forsvarsbudsjettet har fortsatt å vokse, og i 2014 beløp det seg til totalt 131,6 milliarder dollar – en økning på over tolv prosent. Beijing har allikevel forsøkt å formulere en utenrikspolitikk som vektlegger samarbeid og utvikling i lys av Kinas økende makt internasjonalt. President Xi skisserte nylig, under en tale til en utenrikspolitisk konferanse i kommunistpartiet, hvordan han ser for seg Kinas nye globale prioriteringer. Noen av konseptene trekker historiske paralleller, som de fem prinsippene for fredelig sameksistens, en maoistisk idé som vektlegger suverenitet i internasjonal politikk, samt ønsket om en multipolar verden framfor en verden dominert av én stormakt. Xi luftet også flere nye ideer, som behovet for en «ny modell for stormaktrelasjoner» og utviklingen av myk kinesisk makt. Dette er utspill som skiller seg sterkt fra Deng Xiaopings tankegang, som oppfordret Kina til «å skjule sine ferdigheter og avvente», men også fra politikken ført av Xis forgjenger, Hu Jintao: Han mente at Kina burde utvikle seg til et «middels velstående samfunn».

2014 kan også vise seg å ha vært året da Kina ble verdens største økonomi, i hvert fall målt i kjøpekraftsparitetTrass dette er det viktig å huske at BNP per innbygger fortsatt er lavt sammenliknet med vestlig nivå, og at Beijing fortsatt forsøker å ta hånd om kritiske problemer som fattigdom, inntektsulikhet og korrupsjon, og søker å utvikle en velferdsstat. Landet fortsetter arbeidet med å bruke den enorme markedsmakten sin til å etablere nye handelsavtaler og organisasjoner. I over to tiår har Beijing forholdt seg til vestligledede finansinstitusjoner og deres regler og retningslinjer. Nå har Kina imidlertid blitt mer komfortabel med å inngå bi- og multilaterale handelsavtaler som både styrker den kinesiske økonomien og som potensielt kan komme til å utfordre de organisasjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig på initiativ fra USA og Europa, og som til nå har dominert det globale finanssystemet. Et eksempel på dette er frihandelsavtaler: Kinas frihandelsavtaler med Island og Sveits trådde i kraft i 2014, og landet har signert en liknende avtale med Australia. En frihandelsavtale med Sør-Korea er også under utarbeidelse (Beijing begynte å forhandle med Norge om en frihandelsavtale i 2008, men denne prosessen stoppet opp etter fredsprisbråket to år senere). Det kan være lett å glemme at Kina ved årtusenskiftet var skeptisk til hele konseptet med frihandelsavtaler, særlig avtaler med avanserte økonomier, rett og slett fordi landets egen økonomi ikke var klar for slike forpliktelser. Beijing er nå blant de mest entusiastiske støttespillerne for liberalisert handel, bade i Asia og globalt.

På regionalt og globalt nivå kommer Kinas økonomiske selvsikkerhet til syne på flere plan. I 2014 var både Xi Jinping og Kinas statsminister Li Kegiang særlig aktive i diplomati i tilknytning til toppmøter i Europa, Afrika, Latin-Amerika, Oseania og Sør-Asia, ofte med det mål for øye å signere nye økonomi- og handelsavtaler. I nord har Kina blitt en aktiv deltaker etter landet fikk observatørstatus i Arktisk Råd i 2013. Kina styrker dermed de finansielle båndene til flere av de arktiske økonomiene, inkludert Russland, og ønsker å spille en større rolle i den økonomiske utviklingen i regionen. Denne typen stat-til-stat-diplomati er ikke fremmed for Kina, men nytt er at landet har blitt mer interessert i å utvikle regionale og internasjonale organisasjoner i tillegg til å styrke eksisterende. For eksempel er Beijing en viktig politisk aktør i sikkerhetsorganisasjoner i Eurasia, slik som Shanghaigruppen (SCO) og Konferansen om samkvem og tillitsskapende tiltak i Asia (CICA). Beijing leder også an i BRIKS, en gruppe store, framvoksende markeder som også inkluderer Brasil, Russland, India og Sør-Afrika. Denne gruppen har annonsert etableringen av en ny låneinstitusjon som et alternativ til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Kinesiske planer om en asiatisk investeringsbank som spesialiserer seg på infrastruktur, Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), skjøt også fart i år, og flere land i Stillehavs-Asia og Eurasia har meldt sin interesse. På toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation) i Beijing i november fokuserte president Xi på gjenopprettelsen av et stillehavsasiatisk frihandelsområde – FTAAP – som kan få i gang igjen det sterkt forsinkede arbeidet med å etablere et frihandelsområde som omfatter alle landene langs Stillehavskysten, og som dermed potensielt kan bli verdens største frihandelsområde. FTAAP kan også være et alternativ til det amerikanskledede samarbeidsprosjektet TTP (Trans-Pacific Partnership), som langt på vei gikk i stå i år. Det var på samme APEC-toppmøte at Xi luftet ideen om en «stillehavsasiatisk drøm» for regionen, som motstykke til den «kinesiske drømmen» presidenten lanserte kort tid etter at han kom til makten. Som et resultat av Kinas voksende økonomiske makt globalt sett vurderer mange økonomier, som Frankrike, Tyskland og Storbritannia, hvordan de bedre kan engasjere Beijing og kanskje til og med utvikle deres egen «vending mot Asia»-politikk.

Xi-regjeringen har utviklet et rammeverk for en “Et belte og en vei»-politikk i Eurasia og Det indiske hav. Dette «beltet» vil bestå av en serie transitruter som forbinder Kina med europeiske markeder via Sentral-Asia, Russland og Kaukasus. «Veien» er ikke akkurat for en vei å regne, men heller forsterket bruk av Det indiske hav for kinesisk handel med Afrika, Sør-Asia og Sør-Europa. Disse ambisiøse planene er fortsatt premature, men introduksjonen av dem er viktig av flere frunner. For det første vitner utviklingen av nye handelsruter om at eksport fortsatt er en viktig prioritet for Beijing på kort sikt, selv om Beijing har et ønske om å omarbeide sin økonomiske politikk for å redusere Kinas avhengighet av eksport til fordel for å stimulere den nasjonale økonomien i lys av den globale konjunturnedgangen. For det andre vil disse rutene, dersom Kina lykkes med dem, forsterke handel mellom Europa og Kina og fremme økonomisk utvikling i landene som ligger imellom. Noen kommentatorer har til og med sammenliknet disse initiativene med den USA-sponsede Marshallplanen, selv om Beijing har stilt seg kritiske til sammenlikningen. For det tredje er disse planene foreløpig det mest synlige beviset på at Kina, etter flere årtier der vestlige organisasjoner og normer har dominert, nå er mye mer komfortable med sin stormaktsstatus og er mer åpne for å foreslå og utvikle alternative organisasjoner til de som er utviklet av vesten.

Beijing står allikevel foran store politiske og økonomiske utfordringer på hjemmebane, blant annet svakere vekst, en politisk risikabel antikorrupsjonskampanjeog etterdønningene etter demonstrasjonene i Hong Kong. Internasjonalt må Beijing også kjempe med diplomatiske konflikter om status i Øst- og Sørkinahavet, samt valg i USA og Taiwan neste år som kan påvirke Kinas sikkerhetspolitiske tankegang. Kort sagt er Kina på vei inn i en ny utenrikspolitisk fase, en fase karakterisert ved aktivisme og større selvsikkerhet, noe som vil gi store ringvirkninger langt utenfor landets grenser.