Vestens idealiserte selvbilde ligger begravd i Gaza
Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 02.03.24.
Da Aaron Bushnell søndag satte fyr på seg selv utenfor den israelske ambassaden i Washington, D.C., gikk han inn i en tradisjon som vi vanligvis assosierer med ekstrem protest mot ikke-vestlige regimer: i Tibet, Tunisia, Tsjekkoslovakia. I det helt ekstreme ligger det et radikalt brudd med ideen om hva som er normalt: Det er et hjerteskjærende skrik som bryter gjennom lydmuren, vår tviholdelse på hverdag. Protesten forsøker å tvinge selv den passive tilskuer til reaksjon. Dessverre vil nok de fleste bare avvise skriket som en meningsløs og grotesk absurditet.
30.000 palestinere er drept, og Gaza har blitt ubeboelig. Menneskerettighetsorganisasjoner og humanitære organisasjoner – samt en rekke stater verden over – har i snart fem måneder vært svært tydelige i sin kritikk av Israel. Ropet fra stadig flere også i Vesten er at vi aldri ville godtatt at det gikk så langt som dette om det gjaldt mennesker som så ut som oss, og lå begravd langt nærmere oss. Vi ville aldri akseptert at man skulle tviholde ved normaliteten: Ikke bevege seg over i det mer ekstraordinære når det virkelig trengs.
I mange land foregår det nå intense debatter om hvorvidt ens myndigheter gjør nok for palestinere. Rundt 800 embetspersoner har signert et transatlantisk opprop som krever at deres myndigheter gjør langt mer. Den norske regjeringens posisjon er at de allerede gjør mye for palestinere, og at boikott og sanksjoner blant annet vil undergrave Norges fredsmekling og dermed palestineres interesser. Men i møte med det uvirkelige, 12.000 drepte barn, er det vanskelig for mange å forstå at ikke all normalitet nå bare kastes til side.
Analytikere diskuterer hvorvidt «den regelbaserte verdensorden» har feilet. Men det er ikke FN som har feilet: Det er Vesten. USA – Norges viktigste allierte – har nok en gang blod på hendene. Stater som Tyskland, Storbritannia og Nederland har vist en hårreisende arroganse overfor de verdiene de forfekter globalt. Parallelt overser de dermed usedvanlig sterke nødrop fra både FN og et internasjonalt sivilsamfunn – et sivilsamfunn de ellers gjerne setter foran seg i kritikk av ikke-vestlige staters politikk. De undergraver ikke bare viktige verdier, men institusjoner. Først og fremst bidrar de – med både militæreksport og politisk støtte – til en vanvittig lidelse.
Flere politikere og analytikere fremhever at Ukraina er langt viktigere for vestlige interesser enn Gaza. Det er selvfølgelig sant på flere vis – akkurat som poenget om at det er forskjeller mellom Gaza og Ukraina. Men hvordan vestlige stater forholder seg til Gaza, er også knyttet til Ukrainas fremtid og mange av de samme mer langsiktige, strategiske interessene. For å få med land som ikke er like direkte berørt av Russlands brutale krigføring i Ukraina, er man helt avhengig av å kunne vise til at det er noe felles som står på spill.
Å forlange at det gjøres mer for Gaza – å forlange at dette ikke kan være normalt, at helt ekstraordinære tiltak må til fra verdenssamfunnet – handler dermed ikke bare om dyp forferdelse over lidelsen, om sterke følelser. Det handler også om langsiktig strategi: Hvordan best sikre en verden der autoritær statsmakt ikke får utfolde seg fritt og tøylesløst.
Det går en rød tråd fra Bagdad til Mariupol, fra Mariupol til Gaza: En rød tråd der autoritær statsmakt får sette internasjonale spilleregler til side; der arrogante ledere får slippe bomber over uskyldig sivilbefolkning; der uskyldige menn, kvinner, og barn blir gravlagt, av og til fysisk, alltid som fjern og dyster statistikk.
Med Gaza er den røde tråden nok en gang blitt knyttet direkte til vestlig politikk. Praksisen i det idealiserte vestlige selvbildet har vært å insistere på at man representerer det moralsk gode – uavhengig av avvik i praksis. Vestlige stater har lenge vært blinde for hvordan egen dobbeltmoral har undergravd de verdiene man ønsker å fremme. Noen ganger fremstår blindheten villet. Andre ganger tror jeg man oppriktig ikke har maktet å se.
I den blindheten ligger det uansett en enorm arroganse. En arroganse der andres stemmer ikke helt teller, der mektige vestlige stater kan insistere på at de har den suverene rett til å definere ikke bare hva, men hvem, som representerer det gode. Den moraliserende diskursen stenger motstemmer ute: Å kritisere det gode – de gode – er å stille seg på feil side. Paradokset er at de dermed også hever seg over prinsippfastheten til et bredt – og internasjonalt stadig mer truet – sivilsamfunn.
Nå vokser motstemmene: De protesterer i kor, på tvers av nord–sør-aksen. Sør-Afrika demonstrerte foran Den internasjonale domstolen at det moralske tyngdepunktet kan påkalles langt unna USAs og EUs korridorer: At det finnes andre som kan ta kollektivt moralsk lederskap. Samtidig går heller ikke Sør-Afrika fri for anklager om dobbeltmoral – blant annet i relasjonen til Russland.
Ingenting ved det som utspiller seg i og om Gaza, er normalt. Verden vil aldri bli den samme: Vi feilet nok en gang da det gjaldt som mest. Samtidig er det enda tusenvis av liv som kan reddes. Med sin ekstreme handling minner Bushnell oss om at vi alle burde gjøre langt mer.