Vendepunkt for fredsbevaring?

- Kløften mellom hva FNs fredsoperasjoner forventes å oppnå og hva de faktisk kan få til blir stadig større, sier seniorforsker John Karlsrud.

Sammen med NUPI-kollega Cedric de Coning og Chiyuki Aoi (Universitetet i Tokyo) har han vært redaktør for en ny bok som tar for seg utfordringene som fredsbevaring i FN-regi står overfor i dag. Boken lanseres på et NUPI-seminar 15. mars.

Boken, som har fått tittelen UN Peacekeeping Doctrine in a New Era: Adapting to Stabilisation, Protection and New Threats, gir en omfattende evaluering av teori og praksis i fredsbevaring i dagens virkelighet, og retter disse to inn mot hverandre.

Stabiliseringsproblemet

- FNs uavhengige høynivåpanel for fredsoperasjoner har påpekt at Sikkerhetsrådet har brukt begrepet ‘stabilisering’ i flere fredsoperasjoner, og har bedt om at dette begrepet klargjøres. Vi mener Sikkerhetsrådet og FNs sekretariat bør svare på disse funnene, forklarer Cedric de Coning.

I tillegg går forskerne ett steg videre i anbefalingene sine.

- Vi argumenterer for at FN ikke bør utføre stabiliseringsoperasjoner, fordi de ikke samsvarer med kjerneprinsippene for fredsbevaring, nemlig samtykke, upartiskhet og minimal bruk av makt, sier Karlsrud.

- Bekymret

Til tross for bred aksept for prinsippene bak fredsbevaring og FNs nåværende fredsbevaringsdoktrine, har Sikkerhetsrådet plassert ut fire stabiliseringsoppdrag – i Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo, på Haiti og i Mali.

- Vi er bekymret for at FNs sikkerhetsråd vil fortsette med denne praksisen, og dersom det blir tilfellet, mener vi at FN bør vurdere å utvikle en separat doktrine for stabilisering i regi av FN, slik at slike operasjoner i fremtiden kan utføres med bakgrunn i policy og med verktøy som er skreddersydd for dette formålet, sier de Coning.

Ifølge forskerne er det mer rom for misforståelser, uenighet og mangel på synergi jo større kløften mellom den samstemte doktrinen og den faktiske praksisen er.

- For eksempel har fire av FNs fredsoperasjoner nå stabilisering i navnet og mandatet sitt, men det finnes ingen FN-doktrine eller policy som forklarer hva stabilisering betyr i FN-kontekst, forklarer Karlsrud.

Setter liv i fare

De fleste av FNs fredsbevarende styrker er utplassert i oppdrag hvor hovedoppgaven deres er å beskytte sivile i en pågående konflikt.

- Men de har ikke doktrinen, antallet eller verktøyene til å beskytte alle sivile hele tiden. Selv om de redder mange liv og beskytter hundretusenvis av mennesker, vil de aldri klare å beskytte alle – og de som de mislykkes i å beskytte vil alltid ha større nyhetsverdi enn de som styrkene faktisk klarer å beskytte, sier de Coning.

Som svar på dette, har FNs sikkerhetsråd gitt fredsoperasjonene mer robuste mandater.

- Disse har sakte, men sikkert, endret karakteren til FNs fredsbevaring fundamentalt. I boken vår analyserer vi dem voksende kløften mellom disse fremvoksende praksisene og FNs eksisterende fredsbevaringsdoktrine, og vi betrakter hvordan denne kløften undergraver operasjonenes effektivitet, og setter liv i fare.

Større risiko

- Vi argumenterer for at å drive med stabilisering i praksis, men med bakgrunn i fredsbevaringsdoktrinen og -tankesettet, fører til flere misforståelser blant styrkene, samt mellom vertslandet operasjonen foregår i og FN - som begge har ulike forventninger til hva oppdraget bør og ikke bør gjøre, sier de Coning.

Til syvende og sist bryter dette ned oppdragets evne til å oppfylle mandatet sitt, som i sin tur fører til uoppfylte forventninger gjør at FN og fredsbevaring som institusjon mister anseelse. Det gir større risiko, forklarer Karlsrud:

- Enda mer alvorlig er det at dette bidrar til at sivile blir utsatt for enda større risiko, og fører til flere dødsfall enn normalt blant de fredsbevarende styrkene. For eksempel har 72 fredsbevarere mistet livet i Mali til nå. Det er det høyeste antall døde i et FN-oppdrag på 20 år.