Trump som trussel

Faksimile fra Dagens Næringsliv 23 januar 2017.

Ingen vet hvilken utenrikspolitikk president Donald Trump vil føre, men det finnes i alle fall to hovedperspektiver:

Det første perspektivet er at Trump vil være en formidabel «disrupter». Allianser og historiske forhold synes å bety lite. Trump har vært kritisk til en verdibasert utenrikspolitikk og internasjonale institusjoner, og har vist liten respekt for internasjonale spilleregler. USAs snevre egeninteresser settes foran alt annet.

Trump ønsker for eksempel forsoning med Russland, men har samtidig lagt seg ut med muslimer, kvinner, eliter, pressen og sin egen etterretningstjeneste. I utenrikspolitikken har han vært konfronterende med Kina, kritisk til EU, sådd tvil om Nato, ser på mulighetene for å stoppe finansieringen av FN, og han er uklar på klimaspørsmål.

Mange tror også at Trump vil kunne endre utenrikspolitikkens form og fremgangsmåte. Snarere enn diplomatiske konsultasjoner med partnere, vil han foretrekke drama, overraskelser, tvetydigheter, støtte og avskrekking, og han vil tvitre kontroversielle synspunkter på nattetid.

Det andre perspektivet gir mindre grunn til uro. Vi vet at historiebøkene er fulle av politikere med store reformambisjoner, men i møtet med realitetene vil ofte store bølger ende som små krusninger når politikken skal settes ut i livet.

Innad i USA finnes det institusjoner og mekanismer som vil kunne utvanne og avslipte Trumps politikk. I høringen i kongressen kom det i tillegg frem at flere i hans kommende team har andre og mindre utradisjonelle syn på utenrikspolitikk enn Trump selv.

Flere håper og tror også at Trump over tid vil innse at USAs grunnleggende interesser best ivaretas gjennom samarbeid med allierte. Ja, kanskje kan til og med hans provoserende og polariserende stil, kombinert med sammenblanding med egne forretningsinteresser, føre til at han snubler i gjennomføringen av egen politikk.

Disse perspektivene skiller seg radikalt fra hverandre. Hvordan Norge blir berørt og hva vi bør gjøre vil følgelig også variere med hvilket perspektiv vi legger til grunn.

Bare fremtiden vil kunne si noe om hva som er den mest korrekte lesningen av Trump. Men allerede om noen uker vil vi få de første indikasjonene.

Respekten for USA er stor, men verden vil ikke passivt vente på Trump. Andre vil utnytte muligheter og sette i gang tiltak for å forhindre mulige negative virkninger. Kina ser på muligheten for å innta en global og regional lederrolle, kanskje raskere enn de hadde tenkt. I EU ser man på mulighetene for å styrke Europas rolle i utenriks- og forsvarspolitikk, mens Russland avventer og håper på anerkjennelse og forsoning.

Gitt usikkerheten, hva skal så Norge gjøre? La meg komme med noen forslag:

• Vær tålmodige. Vi vet fortsatt ikke hvilken politikk Trump vil føre. Vi vet heller ikke hvordan han vil reagere på dem som eventuelt kritiserer ham og hans politikk.
• Vær resultatorientert. Appeller til historiske bånd og tette allianser spiller trolig liten rolle, bytteforholdet og resultatene synes å telle mer. Helt konkret betyr det Norge, og andre Nato-land i Europa, snarest mulig må øke sine forsvarsbudsjetter opp til 2 prosent, slik de har lovet. Det vil bli en krevende øvelse, og både velgere og parlament må forberedes. Økte tilskudd for å tekke USA vil bli ekstra krevende i en tid der en må forvente at antiamerikanske holdninger blir sterkere.
• Ta Trump på alvor, men ikke bokstavelig. Salena Zito i The Atlantic ga dette som råd for å tolke Trump. Hun mente å se at hans motstandere tok ham bokstavelig, men ikke på alvor - mens tilhengerne tok ham på alvor, men ikke bokstavelig.
• Balanser forholdet til USA med et tettere samarbeid med Europa og europeiske partnere. Det er nødvendig, men ikke lett, siden Europa er nå i en kritisk fase. Integrasjon kan være i ferd med å erstattes av disintegrasjon. Kritiske valg i Frankrike og Tyskland kan dramatisk endre Europa. Norge bør derfor gi sine bidrag til europeisk samling.
• Endelig, Norge og andre europeiske land må sette grenser. Trump har likhetstrekk og sympati med den europeiske, populistiske ytre høyreside. Han kan ha ambisjoner om å svekke sittende europeiske ledere, undergrave europeisk samarbeid og styrke populistiske krefter.

Stephen Bannon, Trumps nære rådgiver og Chief of Staff ved Det hvite hus, var inntil nylig CEO for Breitbart, plattformen for «alt right» bevegelsen. Breitbart er nå etablert i Europa og arbeider for å undergrave tilliten til etablerte partier, europeisk samhold og samarbeid.

En slags «Gerasimov doktrine» fra en alliert i vest er uakseptabelt, og vil kanskje være den største trusselen for europeisk og norsk sikkerhet.

Denne kronikken er en faksimile fra Dagens Næringsliv 23 januar 2017. Les originalen her.