Thailand og grottedramaet: Hvilken historie ble vi egentlig fortalt?

(Aftenposten): 23. juni forsvant 12 fotballspillere og den assisterende treneren for fotballaget «Villsvinene» i Tham Luang-hulen i nordlige Thailand. Det som fulgte, var en spektakulær redningsaksjon med involverte fra flere kontinenter.

En omfattende mediedekning hvor vi som publikum fikk følge med i hele prosessen. I ettertid er det imidlertid blitt stilt spørsmål om hvorvidt dekningen av redningsoperasjonen gikk på bekostning av andre historier som utspilte seg i verden.

Hvilken historie er det egentlig vi er blitt fortalt?

Et drama av «hollywoodske» proporsjoner

Tham Luang-aksjonen var et drama av «hollywoodske» proporsjoner. Først ble det rapportert om spor ved inngangen til grottekomplekset. Publikums nysgjerrighet var vekket: Var guttene inne i hulen? Var de i god behold?

Idet spesialtrente dykkere fant guttene i live, økte tidspresset. Kunne alle reddes ut før monsunregn, sult og oksygenmangel satte et tragisk punktum for dramaet?

Situasjonens prekære karakter ble tydelig for alle da en redningsdykker mistet livet i undervannshulen. Den erfarne dykkeren og tidligere soldaten, Saman Gunan, omkom grunnet oksygenmangel under et dykk. Tapet av menneskeliv understreket at aksjonen var noe man ofret livet for å gjennomføre.

I tillegg til en historie med spenningsmomenter og et tydelig mål, utspilte det hele seg innen en håndterlig ramme: Det var tidlig klart hvor mange barn som var fanget, og at Tham Luang-hulen var scenen for dramaet.

Til sammenligning er flere tusen barn det siste året blitt separert fra foreldrene sine ved USAs sørlige grense, men det store antallet barn, det eksplisitt politiske ved den amerikanske konteksten, samt situasjonens uoversiktlige og tidvis håpløse natur, har ikke åpnet for tilsvarende mediebegivenhet.

Mens bilder fra grensen mellom USA og Mexico også er blitt fortalt som en historie om barns lidelse, bød Tham Luang på både lidelse og en tydelig løsning.

De abstrakte og ansiktsløse masser

Det var ikke slik at dette dramaet var det eneste pågående i regionen.

5. juli kantret en turistbåt ved Phuket i det sørlige Thailand. 47 personer omkom, majoriteten av disse kinesiske statsborgere.

Ulykken utspilte seg i samme land og på samme tid som grottedramaet, men bød ikke på heltefigurer eller håp. Tragedien var et faktum på det tidspunktet mediene kunne rapportere om den.

I nabolandene Myanmar og Bangladesh rapporteres det om store ødeleggelser og tap av menneskeliv idet monsunregnet feier inn over Sørøst-Asia.

Særlig utsatt er den forfulgte Rohingya-gruppen. Som med situasjonen ved grensen mellom USA og Mexico, er også dette en mye mer politisk betent situasjon.

Omfang og hendelsesforløp gjør prosessene mer kompliserte å følge med på, og derfor vanskeligere å engasjere seg.

At lidelsen er så omfattende at den sprer seg over flere land, og rammer folkegrupper så store at de på avstand fremstår som ansiktsløse masser, markerer at det er en svært alvorlig situasjon. Det blir mye mer abstrakt og uhåndterlig enn et fotballag fanget i en grotte.

Tham Luang-aksjonen viste lidelse, men i en håndterlig kontekst – hvor håp alltid forble en del av regnestykket.

Thailands nasjonale image fikk et løft

Redningsaksjonen ga rom for å løfte frem sentrale elementer i Thailands nasjonale image.

Landets militære styrker er en vesentlig del i dets styre. Thailand har siden et militærkupp i 2014, som var landets tolvte siden 1932, i praksis vært et militærdiktatur. I tillegg holdes statsreligionen, buddhisme, svært høyt.

Bilder av fryktløse redningsdykkere har nøret opp under positive fremstillinger av både militærets kapasitet og religionens rolle som en positiv, sosial faktor. Det samme har rapporter om Villsvinene-trenerens, Ekkapol «Ake» Chanthawong, fortid som munk i et buddhistisk tempel.

Kongefamilien nyter også en særegen status i Thailand. Mens kong Maha Vajiralongkorn tidligere er blitt kritisert for et dekadent playboyliv og manglende oppslutning blant folket, har han i løpet av dette dramaet fått stå frem som en mer velvillig og synlig monark.

Gjennom presentasjoner av et kompetent militær og helsevesen, engasjerte og omsorgsfulle lokalsamfunn, samt inkluderingen av redningspersonell fra en rekke ulike land, har den thailandske stat fått mulighet til å demonstrere sin autoritet, uten at fortellingene er blitt eksplisitt politiske.

Kunne blitt politisert

Det var nemlig ikke slik at redningsaksjonen ikke hadde potensial for å politiseres.

Burmesiske migranter har historisk sett ikke nytt godt av noen høy status i thailandske medier, og er gjerne blitt omtalt i sammenheng med kriminalitet og risiko. Det har vært få tegn til dette i omtalene av 14 år gamle Adul Sam-on.

Gutten kom nemlig opprinnelig fra den konfliktpregede Wa-staten i nabolandet Myanmar. Adul Sam-ons posisjon som statsløs har dog fått lite oppmerksomhet. Potensielt kontroversielle, politiske diskusjoner har måttet vike for gjetord om guttens mot og prestasjoner i skole og på fotballbanen.

Lignende tilfeller finnes også nærmere hjemme. Det er ikke lenge siden videoklipp av den heroiske, og udokumenterte, migranten Mamoudou Gassama gikk fra marginalisert til helt, etter å ha reddet et barn fra en balkong i Paris.

I stedet for å åpne opp for diskusjoner om større gruppers marginalisering, enten statsløse i Thailand, eller papirløse i Frankrike, ufarliggjøres slike historier ved hjelp av individualiseringen av enkeltindividers prestasjoner.

Redningsaksjonen i Thailand engasjerte et bredt publikum og har tilsynelatende vært en apolitisk affære. Ofrene var barn, og thailandske autoriteter har samarbeidet med internasjonale ildsjeler og lokalsamfunn – alt for å redde Villsvinene.

Fotballaget kom helskinnet ut av Tham Luang-hulen, og dette er fantastiske nyheter. Samtidig kan det være sunt å sette av noen minutter til refleksjon over hvordan historien er blitt fortalt og hvem som har vært med på å forme den.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 23. juli 2018.