Temanummer om «diplomatiminister Brende»

Internasjonal politikk (IP) vier sitt nyeste nummer til Børge Brendes periode som utenriksminister.

Fellestrekk i de ulike artiklene er at Brende i større grad var en diplomatiminister enn en utenriksminister og at Brende var mer innstilt på «business as usual» og «mikromanagement» enn å ta grep i en situasjon som kalte på nye tiltak.

- Viktig å se tilbake

- Norsk utenrikspolitikk preges av konsensus, men denne konsensusen må bygges. Brende synes å ha trodd at utenrikspolisk enighet genereres spontant, og la derfor lite innsats i å pleie norske medier, Stortinget og sitt eget departement, sier seniorforsker Halvard Leira, som sammen med kollega Nina Græger har skrevet innledningen til fokusspalten i den ferske IP-utgaven.

Børge Brende var utenriksminister mellom 2013 og 2017. På Brendes vakt skjedde det mange store endringer i verden som en norsk utenriksminister var nødt til å ta stilling til.

Vi kan kort nevne annekteringen av Krim, Kina, Syria, Trump, og Brexit. I tillegg opplevde vi mange steder i verden en motreaksjon mot globalisering og økt mistillit til det etablerte.

- Det er derfor viktig for videre utforming av norsk utenrikspolitikk at noen tar seg tid til å ta et skritt tilbake for å undersøke hvordan vi faktisk forholdt oss til disse endringene og hvilke konsekvenser dette har fått, sier redaktør for IP, Niels Nagelhus Schia.

Så mest utover

I innledningen til fokusspalten oppsummerer Leira og Græger Brendes tid på utenriksministerpost som følger:

«Med forbehold om politikkens iboende treghet er det rimelig å spørre: Hva sitter vi igjen med etter fire år med Brende? Uten å foregripe resten av fokusspalten for mye, er det tentative svaret ‘ganske lite’,» skriver forskerne.

Til sammenlikning med for eksempel Jonas Gahr Støre, skriver forskerne at Brende har fremstått som en snevrere, mer reaktiv «diplomatiminister» med fokus på konkrete personlige og politiske reaksjoner.

«Med diplomatiminister mener vi en minister som primært har utadrettet fokus, og som er mer opptatt av relasjonsbygging og tilstedeværelse ute, enn politisk forankring hjemme,» skriver seniorforskerne.

Europapolitikk og veivalg

Kristin Haugeviks og Nina Grægers artikkel «Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa: Arven etter Brende i europapolitikken» viser at europapolitikken stort sett handlet om utviklingen i Europa, og i mindre grad om innholdet i Norges europapolitikk i Brendes periode.

Minda Holm tar i sin artikkel «Å hoppe etter refleks: Brendes Veivalg» for seg stortingsmeldingen Veivalg for utenriks- og sikkerhetspolitikken og sammenligner denne med Jonas Gahr Støres Refleksprosjektet, som handlet om å invitere til offentlig debatt om norsk utenrikspolitikk.

«Reaktivt avventende»

Jon Harald Sande Lie tar i artikkelen «Utviklingspolitikk uten utviklingsminister» for seg hvordan Brende i tillegg til utenrikspolitikk fikk ansvar for utviklingspolitikken, og hvilke dilemmaer det skapte.

Benjamin de Carvalho og Morten S. Andersen vurderer i sin artikkel «Engasjementspolitikk på autopilot: Fredsbygging, fredsbevaring og fredsmegling under Børge Brende» hvordan FN-arbeidet og bistanden har utviklet seg med en omreisende minister. 

Iver B. Neumanns artikkel «Utenriksminister Børge Brende (2013-2017): Reaktivt avventende» oppsummerer de andre bidragene i temanummeret. Han gir en helhetsvurdering av Brendes periode som utenriksminister inndelt i A, B og C-momenter og konkluderer med at Brendes innsats som utenriksminister var fraværende og svak.

Det er viktig at forskere engasjerer seg i samfunnsdebatten, inkludert de debattene som handler om politisk ledelse og politiske spørsmål.

- Ved å trekke på faglitteraturen og gjennom å sammenligne ulike politiske ledere bidrar fokusspalten konstruktivt til debatten om norsk utenrikspolitikk, sier redaktør Niels Nagelhus Schia om forskerbidragene.

Deler av denne teksten er hentet fra Cappelen Damms blogg Fagsnakk, skrevet av Magnus Heie.