Strømmen av flyktninger over Middelhavet: årsaker og konsekvenser

- Det vi ser i dag kommer ikke til å avta med det første, sier seniorforsker ved NUPI, Morten Bøås som jobber med temaer knyttet til fred og konflikt i Afrika.

Antallet som prøver å krysse Middelhavet er høyere enn noen gang. Så mange som 170.000 flyktninger kan ha prøvd å ta seg over Middelhavet fra Libya i løpet av 2014.

Libya er nå det viktigste transittlandet, og transport av flyktninger både gjennom Libya og over Middelhavet har blitt en vekstnæring i et land uten en fungerende stat.

Årsakene til å legge ut på flukt varierer

- Noen drar fra konflikten i Syria og Irak. Andre flykter fra autoritære regimer som Eritrea. Men mange ønsker også å prøve lykken i Europa da livene de lever føles verdiløse. Det er hærskarer av unge menn som aldri vil ha noen sjanse til å bli reelle statsborgere med egen jord eller fast inntekt. En del er derfor villige til å utsette seg for fare for å prøve å forbedre sine livsmuligheter, sier Bøås.   

Konfliktene som produserer flyktninger kommer ikke til å ende med det første og regimer som det i Eritrea har vist stor overlevelseskapasitet. Videre spiller demografi og klima også inn. Midtøsten og Afrika har de mest ungdommelige befolkningene vi har sett i moderne historie, og dette er også områder med økende klimavariabilitet. Tradisjonelle levekår blir mindre nyttige og flere kommer til å kjempe om stadig knappere ressurser.

- Hvis statene det gjelder og det internasjonale samfunnet hadde klart å reagere, ville færre begitt seg ut på vandring. Men når statene fremstår som irrelevante og det internasjonale samfunnets respons både er tilfeldige og underfinansiert, så fremstår muligheten for å ta seg til Europa som attraktiv, sier Bøås.  

- Dette er en viktig årsak til at mange nå begir seg ut på vandring fra ulike land i Sahel og Vest-Afrika mot den libyske kysten hvor risikoen ved å prøve vannveien over Middelhavet nå ikke vurderes som for stor, forklarer seniorforskeren videre.

Bøås vektlegger at jo flere som plukkes opp fra havet, dess flere vil tenke at muligheten for å klare dette er innenfor marginen av hvilken risiko de er villige til å ta.

- Vi må hjelpe mennesker i nød som flyter rundt i Middelhavet på små, dårlige, overlastede båter, men vi må også være klar over at jo flere som plukkes opp, jo mer etterspørsel vil det bli etter slik transport. Spørsmålet er derfor hvilke alternativer vi har?

Bakmenn

- Det diskuteres nå om det vil være mulig å ta ut bakmennene og deres båter før de fylles opp av flyktninger, men dette er vanskelig, sier Bøås.   

Det er ingen helhetlig kriminell organisasjon som står bak dette. Operasjonene er impulsivt organisert av ulike overlappende nettverk som settes sammen for en operasjon og splittes opp igjen etterpå. Videre er dette etterspørselsdrevet og har blitt en vekstnæring i et land uten en stat.

Det betyr at selv om man skulle klare å ta ut en bakmann eller to, så vil bare nye komme til og jo mer vi militariserer, jo farligere blir også situasjonen for flyktningene selv om de ikke er et mål i seg selv for militære operasjoner.

Flyktningeleirer?

En annen løsning som har vært diskutert er å bygge flyktningeleirer på den andre siden av Middelhavet. Problemet er at de da må etableres i Libya og må beskyttes av europeiske militære styrker mot angrep utenfra samtidig som vi vil trenge store politistyrker for å holde flyktningene i leirene.

Slike leirer vil derfor bli rene militære installasjoner som med all sannsynlighet vil bli utsatt for eksterne angrep samtidig som interne opprør må forventes da de neppe vil fremstå som annet enn fangeleirer for dem som blir sittende der.

Gjenoppbygging av den libyske stat?  

- Vi kan forsøke å gjenoppbygge det vi bidro til å ødelegge -den libyske staten. Dette vil være vanskelig, kostbart og med all sannsynlighet ta lang tid, sier Bøås.  

Det fantes ingen libysk stat eller nasjon bakenfor Gaddafi-regimet, og når dette falt så fort som det gjorde, stod området igjen etter våre bombetokter med en rekke militsgrupper som ikke hadde annet til felles enn at de ønsket Gaddafi vekk eller hadde vært nødt til å samarbeide under oppstanden. I årene etter har det gått fra vondt til verre og det er i dag umulig å si noe sikkert om når og på hvilken måte en ny stat kommer til å stige frem fra den institusjonelle ruinhaugen som dagens Libya er.

Alt dette medfører at det ikke finnes noen rask og effektiv løsning på den situasjonen som nå utspiller seg i Middelhavet. Europa og Norge må være forberedt på at dette vil fortsette i mange år fremover. Det innebærer at vi må tenke langsiktig både med tanke på vår politikk overfor avsenderlandene, så vel som europeisk grense- og flyktningpolitikk.

Teksten har utgangspunkt i "Nye meninger"-innlegget Morten Bøås hadde i Dagsavisen: