Slik blir Norge en fornybar-taper

Det grønne skiftet vil utvilsomt ha konsekvenser for maktforhold og spenninger mellom verdens land, og for det statsvitere omtaler som geopolitikk – internasjonale maktforhold og konkurranse som påvirkes av geografi.

Men hvem kommer best og dårligst ut i kjølvannet av fornybarovergangen – i et geopolitisk perspektiv?

Med NUPI-forsker Indra Øverland i spissen, har eksperter fra NUPI, Stiftung Wissenschaft und Politik i Tyskland og Payne Institute i USA rangert 156 land i «The GeGaLo index: Geopolitical gains and losses after energy transition», som ble publisert i tidsskriftet Energy Strategy Reviews denne måneden.

Forskningen om dette har i det store og hele vært preget av anekdotisk empiri, ifølge Øverland, som tidligere har kritisert mye av den eksisterende litteraturen på feltet for å bruke «gamle» erfaringer fra olje og gass-sektoren til å analysere hvordan geopolitikken rundt fornybar energi vil komme til å utspille seg.

Derfor har Øverland, som er forsker I ved NUPI og leder instituttets Senter for energiforskning, og forskerkollegaene nå gått systematisk til verks i GeGaLo-rangeringen.

Fossilt fall = geopolitisk drama

- På den ene siden har vi sett på hvilke land som har store reserver av fossilt brennstoff, samt størrelsen på produksjonen av fossilt brennstoff. Som regel henger de to sammen, men ikke alltid. Iran har for eksempel store ressurser, men ikke fullt så stor produksjon, på grunn av de internasjonale sanksjonene, forklarer Øverland.

Les også: 

• Knuser myter om fornybar energi
• Fornybar energi endrer geopolitikken

Har et land mange fordeler knyttet opp mot fossile energikilder, både nåværende og fremtidige, slår det altså dårlig ut på indeksen, fordi dette vil representere en tapt fordel etter det grønne skiftet.

Med andre ord:

- Det geopolitiske dramaet er koblet til nedgangen i fossilt brennstoff, ikke til fremveksten av fornybar energi. Her kan det oppstå betydelig turbulens. Det kan ramme land som ikke ser sin egen svekkelse før det er for sent, eller land som tradisjonelt har fått mye hjelp utenfra på grunn av energiressursene sine, sier Øverland, og illustrerer:

- Har USA bruk for Saudi-Arabia hvis de ikke trenger olje lenger? I Russland, verdens mest langstrakte land med en kompleks føderal struktur, gjør olje- og gassinntektene det er lettere å holde strukturen sammen. Nigeria er et land med veldig stor befolkning og veldig store etniske og religiøse skiller. Mindre oljepenger kan bety mindre fornøyd befolkning og dermed mer intern krangel.

Særlig utfordrende for Russland og Saudi-Arabia

Noen land er imidlertid bedre rustet enn andre til å klare seg godt både i oljealderen og etter det grønne skiftet.

- Et land som Algerie kan bli svekket når eksporten av fossilt brennstoff faller bort, men samtidig kan denne svekkelsen motvirkes, fordi landet har solide solkraftressurser. Men for land som Russland og Saudi-Arabia, som bruker betydelige inntekter fra olje og gass til å finansiere hærene sine og er innblandet i militære konflikter med naboland, kan overgangen bli særlig utfordrende.

Men har du som stat store muligheter innen utnyttelse og eksport av fornybar energi, vil dette naturligvis gi deg en dytt oppover på indeksen.

- Vi har sett på de fornybare ressursene sol, vind og vann. Hvor god tilgang på disse energikildene har landene, og hvor mye plass har de per innbygger? Areal blir nemlig veldig viktig for å utnytte den fornybare energien, fordi man må ha plass til ting som vindmølleparker og solcellepaneler. Bor du for eksempel i et land som Mauritania, med mye sol, lite folk og stort ørkenareal, har du plass til mange solcellepaneler. Samme logikk gjelder Island. Selv om de ikke har så stort territorium, er de ekstremt liten befolkning, og regner du med havområdene, blir det et stort areal per hode som kan brukes til vindkraft. Island er faktisk det landet som rangeres helt øverst i indeksen.

Fem faktorer avgjør

En annen viktig variabel i regnestykket, er styresett.

- Landene som vil klare seg best har ingen fossil energi de er avhengige av, store fornybare energiressurser, veldig få innbyggere, veldig mye plass, ingen konflikter og et godt styresett, oppsummerer Øverland.

Hva så med Norge? Vi kan jo både skilte med vann, vind, godt styresett og mye plass. Samtidig er vi en oljenasjon.

- Norge kommer ut på 111. plass, og er dermed å regne som en av de moderate taperne. Plasseringen er et resultat av at vi er et land med store fossile ressurser og, store fornybare ressurser, godt styresett og lavt konfliktnivå. Men vi vekter fossile ressurser dobbelt så tungt som fornybare i indeksen. Norge har store fossile reserver, har eksportert så det spruter, og har en liten befolkning å dele gevinsten fra eksporten på. Vi faller altså fra et høyt nivå – veldig høyt, sier Øverland, og legger til at han likevel ikke er veldig bekymret for Norge i fremtiden.

Godt nytt for de fleste, men ikke for oss

Ifølge NUPI-forskeren er det mest positive med et nytt energiregime at vi går en mer demokratisk og fredelig verden i møte.

- De fleste land vil stille likere. Det blir mindre å krangle om. Vi får en mer rettferdig verden. Mange land kommer til å tjene mye på dette. For flertallet av landene i verden er det en fordel at de får styrket sin energisikkerhet ved hjelp av lokal, fornybar energi og dermed også får bedre handelsbalanse og økonomi. Det er godt nytt for de fleste, selv om det er litt utfordrende for oljekrøsuser som oss.