Seniorforsker Natalia Moen-Larsen, som også har vært ansatt på NUPI mens hun har skrevet doktorgradsavhandlingen sin, har nettopp levert avhandlingen “Brothers and Barbarians: The social construction of «refugees» in Russian newspapers, 2014–2015” ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO.

Der undersøkte hun hvordan flyktninger fra Ukraina ble beskrevet i russiske aviser i perioden mellom juni og september 2014.

Må «reddes fra nazistene»

– Jeg valgte denne perioden, fordi det var rett etter at store mengder flyktninger fra Ukraina begynte å ankomme Russland. I avhandlingen argumenterer jeg for at krigen i Donbass i 2014 kom som et sjokk på mange russere, og forestillinger om Ukraina måtte radikalt forandres. Sommeren 2014 var det russiske samfunnet, media og politikere, i gang med å fortolke ett nytt flyktningebilde – flyktningen fra Ukraina, forteller Moen-Larsen.

– Det er en slående forskjell til dagens beskrivelse av krigen og ofrene. 

– Når flyktninger ble omtalt som ofre for krig i 2014 legitimerte dette deres tilstedeværelse i Russland. I 2022 omtaler myndighetsvennlige aviser og debattanter flyktningene som ofre for ukrainske nazister og dette legitimerer Russlands «spesialoperasjon» i Ukraina, understreker hun.

Mye har endret seg siden 2014. Nå har Russland gått åpent inn med militære styrker, invadert deler av Ukraina og det er fullskalakrig mellom de to nabolandene. I 2014 var krigen begrenset til Donbass-området, og da definerte mange dette som en borgerkrig, selv om den også ble fremprovosert av Kreml.

Massiv propaganda

– Mediefortellingene har også endret seg, legger Moen-Larsen til. 

Blant annet nevner hun at det kom nye lover i mars, som gjør det ulovlig å bruke ordet «krig», når man omtaler krigen i Ukraina. I stedet er avisene nødt til å bruke betegnelsen «spesialoperasjon». Den myndighetskritiske avisen Novaja gazeta i Russland ble trykket for siste gang i mars i år.

– Dermed har det blitt mye vanskeligere å finne kritiske røster nå. I tillegg er statspropagandaen nærmest overdøvende. Når dette er sagt, er det fremdeles mulig å finne kritiske røster, dersom man bruker YouTube aktivt for eksempel, forklarer Moen-Larsen.

– Når vi snakker konkret om gruppene av fortellinger som jeg fant i materialet fra 2014, kan jeg nevne følgende endringer fra da til nå. Fortellinger om krigen har blitt endret til fortellinger om en «spesialoperasjon». Det skrives fremdeles i stor grad om mottak av flyktninger fra Ukraina i Russland. Men i disse fortellingene evakueres flyktningene til Russland. Svært få tekster i de myndighetsvennlige avisene skriver om flyktninger fra Ukraina som drar til Europa. I tillegg har historiene om høyreradikale og nazister i Ukraina blitt langt flere enn det jeg observerte i materialet fra 2014.

Tre narrativer

Moen-Larsen fant tre overordnede typer fortellinger den gangen:

1. Fortellinger om krig
2. Fortellinger om mottak av og hjelp til flyktninger
3. Fortellinger om Russland i internasjonale relasjoner

De førstnevnte fortellingene handler om krigen sett fra flyktningenes perspektiv, om bombing, skudd, ødeleggelse og død. I disse fortellingene fremstilles flyktningene som ofre for krig. Budskapet er at flyktningene har en legitim grunn til å flykte til Russland.

I fortellinger om mottak og hjelp står humanitære aktører i fokus. Dette er for eksempel frivillige, organisasjoner eller det russiske samfunnet generelt. Det fortelles om all hjelpen ukrainske flyktninger får i Russland. Flyktningene selv ble fremstilt som passive mottakere av denne hjelpen. 

– Disse fortellingene hadde en underliggende moral, som sa at det å hjelpe flyktninger fra Ukraina er det moralsk riktige å gjøre, sier Moen-Larsen.

Fienden i Vesten

Den siste kategorien fortellinger dreier seg om internasjonale relasjoner. Her konstrueres en symbolsk motstander; et motsetningsforhold mellom Russland og Vesten.

Ifølge russiske myndigheter og myndighetsvennlige stemmer, støttet Vesten volden utført av ukrainske styrker i Donbas i 2014, som førte til at tusenvis av ukrainske borgere måtte flykte til Russland. I denne fortellingen omtales Ukraina enten som et offer for Vestens manipulasjon eller som infiltrert av høyrevridde radikaler og nazister.

I disse fortellingene har Russland som mål å bringe fred til Ukraina og redde flyktninger derfra.

De tre riksdekkende russiske avisene forskeren har analysert er myndighetsvennlige Izvestija, myndighetenes avis Rossijkaja gazeta og myndighetskritiske Novaja gazeta. 

– Alle tre avisene inneholdt en overvekt av fortellinger om hjelp til og mottak av flyktninger i 2014. Men det var forskjell på avisene i hvordan fortellinger om krig og internasjonale relasjoner ble beskrevet.

Russland har i hundrevis av år definert sin identitet vis-a-vis Vesten og det finnes mye forskning på dette. Over lang tid har Russlands relasjon med Vesten hatt perioder med godt samarbeid som ble avløst av perioder med uenighet. Russland er både en del av Europa, men også på utsiden.

– Nå lever vi i en tid der Russlands krav om å bli anerkjent som en stormakt ikke aksepteres av Vesten. I denne konteksten er det russiske mediebildet stadig mer preget av konspirasjonsteorier. Slike konspirasjonsteorier styrker forestillingen om grunnleggende forskjeller mellom Russland og Vesten og om Russlands nasjonale storhet, som Vesten angivelig forsøker å undergrave, avslutter Moen-Larsen.