Russlands to ansikter og norsk makt

(Morgenbladet) For kort tid siden møttes norske og russiske ministre i Kirkenes i forbindelse med jubileet for frigjøringen av Finnmark. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov var tydelig berørt av den lavmælte, men høytidsstemte markeringen på torget der Kongen talte og flere barn enn soldater deltok. Møtene på ministernivå fremsto også som forsonlige, men kommer på et tidspunkt man med all rimelighet må kunne karakterisere som et bunnpunkt for norsk-russiske relasjoner siden den kalde krigens slutt.

• Les også Sverre Lodgaards essay: «En ny internasjonal orden?»

Siden krisen i Ukraina og Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014, har Russland og Nato økt takt og omfang i øvelser og bygget opp militærbaser og infrastruktur på begge sider av den nye øst-vest-grensen i Europa – også i nord. På russisk side er fortellingen at USA har misbrukt sin enerådende posisjon etter 1991 til å «ekspandere» militært – på bekostning av Russlands sikkerhetsinteresser, og politisk – på bekostning av Russlands suverene rett til å definere sitt eget politiske system. Russiske myndigheter fremstiller Russland som et offer med rett til å ta igjen.

På vestlig side er fortellingen at det er Russland som er aggressivt, ekspansjonistisk og selvhevdende. Annekteringen av Krim er et folkerettsbrudd av en helt annen art enn det andre har stått for. Vesten responderer med rettferdig og uskyldig vrede. Norske myndigheter har i stor grad målbåret denne fortellingen siden 2014.

Og i kjølvannet av denne forståelseshorisonten er det blitt tatt en rekke skritt for å gjøre Norge mer til «Nato i nord» – primært ved å øke allierte lands nærvær på norsk jord og i norske farvann. Eksempler er økt alliert trening og deltagelse i øvelser på norsk jord, amerikanske marinesoldater på Værnes og i Indre Troms, oppgradering av Vardø-radaren, bygging av militær infrastruktur for å kunne huse amerikanske militære kapabiliteter og så videre.

Norge har ikke fininnstilt politikken mellom «avskrekking» og «beroligelse» i de tiltakene som er gjort for å styrke forsvaret siden 2014, samme hvor mye det interne politiske spillet og behovet for «konsensus» nødvendiggjør retoriske utspill om at «balansepolitikken» og «de lange linjene» i norsk utenrikspolitikk overholdes.

Poenget er uansett at Norge har muliggjort akkurat det russiske myndigheter hevder de frykter mest, nemlig sørge for at «tredje lands» (USAs) militære infrastruktur og baser rykker nærmere Russlands grenser.

• Les også Karsten Friis' kronikk: «Et ambisiøst fagmilitært råd»

At det har vært så vanskelig å argumentere for at Norge må fininnsikte politikken for å unngå eskalering i nord er talende for den stemningen som har vært rådende i den norske debatten, for ikke å si kulturen, de siste fem årene. Norge er etter sigende «lite» og avhengig av USA; å opprettholde «enhet» og «samhold» i alliansen er i Norges primære interesse – dette er gjengangere i norsk offisiell diskurs de siste årene. Å kalibrere politikken gjennom konkrete tiltak for å berolige Russland er tilsynelatende farlig fordi det ville splitte alliansen og dessuten være å gi «etter for russisk press».

Slik jeg ser det, har det vært farligere å ikke kalibrere politikken. Akkurat som det lenge har vært uklokt å følge Nato i tykt og tynt av frykt for indre splid eller mangel på støtte fra allierte ved neste korsvei. Norge kan velge å kalibrere politikken fordi man mener det er klok politikk, ikke fordi man lar seg diktere av Russland. Norge kan velge å heve røsten internt i Nato, tenke sjæl, som det heter, og tro på at kloke resonnementer kan få gehør. Innflytelse i internasjonale organisasjoner og politikk dreier seg ikke bare om å finne sin plass ut fra sin antatte størrelse, men om å bruke den innsikten man har og skape autoritet gjennom å foreslå god politikk. At Norge er lite og avhengig, bør ikke bli en selvoppfyllende profeti.

Så vidt jeg kan se har Norge ikke brukt det handlingsrommet landet potensielt har hatt i de senere år. Det er ikke blitt noen nytenkning i Nato om relasjonen til Russland for eksempel. Man kunne håpet at Jens Stoltenbergs rolle som generalsekretær i alliansen ville fungere som en formidlingskanal for norske erfaringer og tenkning inn i Nato. I stedet ser det ut som om minste felles multiplum i Nato definerer det norske ordskiftet om sikkerhet. (Du får ikke engang en journalist til å stille Stoltenberg et kritisk spørsmål.)

Dette dreier seg altså ikke om å være medlem i Nato eller ikke, men om hvordan man er medlem, om man tror man kan være med å påvirke og bestemme politikken i den alliansen man er en del av.

Ut fra dette resonnementet må jeg også avvike fra min gode kollega Ole Jacob Sendings råd i Morgenbladet nylig. Jeg tror det er behov for mer analyse av Norges tidligere og fremtidige utenrikspolitiske veivalg og på et mer nyansert nivå enn brede overskrifter om uforanderlige «vennligsinnede» eller «selvhevdende» stater. Jeg tror det er problematisk å søke en ny antatt «trygg havn» med «kapasitet» (for eksempel EU) uten først å analysere kritisk hvilken politikk «kapasitetene» skal brukes til å fremme.

• Les også Ole Jacob Sendings essay: «Utenrikspolitikk handler om valg, ikke analyse»

Innen det feltet jeg studerer kan det bli fatalt dersom man ikke analyserer nøye hvordan egen politikk har bidratt til å forme utviklingen og samspillet mellom aktørene på den internasjonale arena til nå. Så vidt jeg kan se har Vesten på visse felt og over tid bidratt til en utvikling i retning av økende spenning mellom statene. Forvitringen av avtaleregimet rundt kjernevåpen, senest med skrinleggingen av INF-avtalen nå i år, er ikke Russlands verk alene. I stedet for å gjenta amerikanske argumenter eller avstå fra å delta i samtalen kunne Norge bidra til å stagge eskalering, med gode analyser og selvstendig tenkning.

Dette synes det også som om regjeringen har begynt å innse. Norge har i høst bestemt seg for ikke å gå videre med planene om et norsk bidrag til det europeiske rakettskjoldet. Ifølge eksperter på kjernevåpen er et slikt rakettskjold potensielt svært destabiliserende. Rakettskjoldet har vært et av Russlands sterkeste ankepunkt mot USA siden midten av 00-tallet og fungert som argument for egen opprustning fordi det nøytraliserer russiske kjernevåpenkapabiliteter, det eneste feltet hvor Russland og USA er «like sterke». Det siste året har også tonen overfor Russland blitt en annen: fast, men ikke utelukkende fordømmende. Møtene på bilateralt nivå har økt betraktelig.

En av de klareste utfordringene fra Lavrov under markeringen i Kirkenes var at Norge kunne bli en leder i bestrebelsene for å skape en ny europeisk sikkerhetsstruktur. Skal man avvise den ideen med henvisning til at det er en russisk idé? Eller skal man bygge på norske erfaringer med fredsmegling og bileggelse av konflikt ute i verden og bidra til å utrede muligheten for å etablere en «udelelig sikkerhet» i Europa, altså at ingen kan øke sin sikkerhet på bekostning av andres, slik man siktet mot i Parischarteret fra 1990?

Man bør i alle fall diskutere dette veivalget, for det er et veivalg. Den nordiske balanse fra den kalde krigens dager er svekket, med et Sverige som knytter seg stadig nærmere til Nato. Polen og Baltikum er blitt forposter for Nato og alliansens engasjement overfor Ukraina og Georgia er blitt større – det er altså ingen lavspenningssone mellom Russland og Europa lenger. Dette kan en se på kartet og er en realitet uavhengig av om Russland overdriver trusselen og slik de fremstiller det, «slår tilbake» med militær oppbygning og posisjonering langs egen grense mot vest og tidvis også utenfor eget territorium. 

• Les også kronikken til Ulf Sverdrup og Ole Jacob Sending: «Klimaendringene stiller nye krav til sikkerhet og forsvar»

Utviklingen i Russland går i feil retning. Det foregår en skummel militarisering av samfunnet og uavhengige politiske aktører og sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for menneskerettigheter, kan knapt overleve. En av årsakene er haukenes og sikkerhetstjenestenes enorme makt. Å fjerne det ytre rasjonalet for deres dominans vil kunne bidra til et internt tøvær. Slik jeg ser situasjonen vil ikke haukene i Russland miste makten så lenge påstanden om vestlig «omringning av Russland» er lett å underbygge med henvisning til hva Nato gjør langs Russlands grenser. Derfor er det sannsynligvis maktpåliggende å diskutere hvordan en inkluderende europeisk sikkerhetsstruktur kunne se ut.

Dette kan ikke Norge gjøre alene, men det kan gå i samtale med Finland, til dels Tyskland og kanskje Frankrike. Finland, som i dag holder presidentskapet i EU, har argumentert for at europeiske stater selv må foreta seg noe for å sikre stabiliteten og garantere sikkerheten i Europa ved å engasjere Russland direkte. Dette initiativet kunne Norge støtte opp om. «Likesinnede», et ord som stadig går igjen i norske offisielle uttalelser, kan ikke lenger være en betegnelse på visse stater eller politiske enheter uavhengig av hva slags politikk disse enhetene fremmer. Å søke samarbeid med «likesinnede» må innebære at Norge støtter opp om kloke initiativer uavhengig av hvem som tar dem. Ved å forfølge slike samarbeid vil Norge potensielt kunne bruke sin posisjon på vippen i Europa til å skape politikk som fremmer fred og sikkerhet, på ulike felt.

Så vil jeg gjerne tilbake til Norge og Russland og utfordre ideen om Norges manglende makt. Russland har to ansikter (hvis ikke flere). Det ene vises når Russland snakker til Norge som nabo og partner. Det var dette ansiktet som snakket da Lavrov på dagen for markeringen i Kirkenes skrev og snakket om «oppriktig takknemlighet», «ansvarlige naboer» og det norsk-russiske bilaterale forholdets «unike karakter». Det andre ansiktet vises når Russland snakker til Norge som USAs forlengede militære arm og da atomubåtene i skjul seilte ut fra Nordflåten gjennom Norskehavet dagen etter at markeringen i Finnmark var over, i det som var den største øvelsen av denne typen siden den kalde krigen.

Russland forsøker for tiden også å spille to roller i verdenspolitikken:

• Stormakten som «hermer» USAs militære maktbruk for å sikre egne interesser på bekostning av andres (jmf. Krim).
• Fredsskaperen som presser stridende parter til å bilegge konflikt og snakker høyt om å realisere Vestens brutte løfter om å skape fred og demokrati i verden (jmf. Syria).

Det er klart det er fristende å si at dette bare er spill for galleriet, men det viser i alle fall at Russland fremdeles speiler seg i det vi liker å tenke på som vestlige idealer. Norge som aktør har antagelig noe makt til å mane frem det ene og ikke det andre Russland. Det er i alle fall verdt et forsøk.