PODCAST: Vennskapene som beveger verden
Gomlende på hver sin pølse i brød så de ut som to bestevenner på basketkamp, USAs daværende president Barack Obama og Storbritannias daværende statsminister David Cameron, der de satt på en tribune i Ohio tilbake i 2012. Og kanskje var det nettopp det de ville vise frem: At Storbritannia og USA hadde et helt spesielt vennskap?
I boken Special Relationships in World Politics: Inter-state Friendship and Diplomacy after the Second World War (Routledge) har seniorforsker Kristin Haugevik sett nærmere på betydningen av slike spesielle vennskap.
I denne episoden av NUPI-podden forteller hun mer om hvordan vennskapsbåndene mellom stater påvirker internasjonal politikk:
Både symbolske gester og hard realpolitikk
- Når statsledere står på den internasjonale scene sammen, snakker de jo alle om at de har gode forhold – stort sett. Men det jeg mener med disse spesielle forholdene, går litt utover det, forklarer Haugevik.
Hun utdyper:
- På den ene siden handler det om det vi kan kalle symbolske signaler og praksiser, som bildet av Obama og Cameron på kamp sammen. På den andre siden handler det også om det som skjer bak scenen: De hyppige møtene; avtaler man gjør; etterretningsinformasjon man deler. Summen av alle disse tingene, gjør at man kan snakke om spesielle vennskap over tid.
Ikke like effektivt å holde hender
NUPI-forskeren har særlig undersøkt vennskapet mellom henholdsvis USA og Storbritannia og Storbritannia og Norge. Mens forholdet mellom USA og Storbritannia stadig er i medias søkelys – og for eksempel var en viktig del av begrunnelsen da Storbritannia støttet den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 – har Storbritannia og Norges forhold vært mer fraværende fra dagsorden.
Med Donald Trump i sjefsstolen for USA, og med brexit nært forestående i Storbritannia, er det mye usikkerhet knyttet til amerikansk og britisk utenrikspolitikk, og til forholdet mellom dem.
- Les også: Vennskap former lands utenrikspolitikk
Haugevik vil ikke utelukke at vi en dag kan få se Trump og Theresa May sitte side om side og spise pølse, men peker samtidig på at ikke alle bilder på «det spesielle forholdet» er like heldige som bildet fra basketballkampen i 2012.
- Da May og Trump holdt hender ved sitt første møte i Washington D.C., ble det gjenstand for mye latterliggjøring i pressen. Det fikk nok ikke samme effekten av å vise et intimt tillitsforhold som bildet av Obama og Cameron.
- Les også: Eit evig statusjag
Enkeltledere spiller mindre rolle
Haugevik mener likevel det er for tidlig å om forholdet mellom de to landene har blitt kjøligere med de to relativt ferske statslederne.
- Noe av det boken min viser, er nettopp at disse individuelle lederne kan ha mye betydning akkurat i øyeblikket, men over tid spiller det litt mindre rolle hvilken politisk farge regjeringen har eller hvilke personer som sitter ved makten, fordi det er et stort apparat bak lederne som vedlikeholder relasjonene, enten det dreier seg om møter i Sikkerhetsrådet, i EU eller i NATO, eller den enkelte diplomat i hovedstedene rundt om i verden.