På bålet

Av alle markeringer er sankthans den mest motsetningsfylte.

I henhold til kristen tro er dette en høytidsdag for å markere fødselsdagen til døperen Johannes. Den samme dagen er også viktig i hedenske tradisjoner for å markere sommersolverv.

På sankthansaften kolliderer orden og høytid, med uorden, galskap, bålbrenning, spill og drukkenskap. 

Det er nettopp denne dagen statsminister David Cameron etter planen har valgt for å avholde sin folkeavstemning om å forlate eller forbli i EU. Alle land må naturligvis få velge sin egen tilknytning til EU, men «timingen» for Camerons valg av tidspunkt er på alle måter elendig og uansvarlig. Det er ekstra ille å ta så stor risiko når resultatet av øvelsen vil bringe få og små konkrete resultater.

Ved å bygge bål og invitere til fest, kan han være i ferd med å sette det Europa vi kjenner i brann.

Europa opplever nå sin verste krise på lang tid. Migrasjon, arbeidsløshet, innstrammingspolitikk, og fornyet uro om euroens fremtid skaker fundamentet for det europeiske samarbeidet. Tendensene til fragmentering er sterke. Internasjonalt ser vi uroen i Syria, Tyrkia og Nord-Afrika, og på Balkan og i Ukraina stiger usikkerheten.

Cameron sier at han ønsker et reformert og sterkt Europa, men hans vekt på unntak bidrar lite for fellesskapet. Det er egentlig oppsiktsvekkende at Storbritannia nå ikke spiller en aktiv og ledende rolle for å løse noen av Europas kriser. I realiteten har forhandlingene med Storbritannia vært, og er, en tidkrevende distraksjon bort fra de store sakene.

For Europa trengs det nå sterkt og modig politisk lederskap. Den suverent viktigste lederen i Europa i det siste tiåret, Angela Merkel, er allerede svekket. Hun står mer alene enn før, og har liten handlekraft, hjemme og ute. Også andre europeiske politiske ledere er svake, og Cameron bidrar til å svekke dem ytterligere.

Om han skal vinne velgere hjemme, må han nemlig få dem til å være ettergivende og fremstå som enda svakere enn de er. Det er også som forventet at stadig flere statsledere møter et stadig sterkere hjemlig press for at også de skal få unntak, slik britene fikk.

På lang sikt uthules tillit og felles europeiske normer. Det er dette som i realiteten står på spill. 

Camerons timing av folkeavstemning fremstår også som uansvarlig i et utenrikspolitisk perspektiv.

Ikke alle Europas naboer ønsker et sterkt og velfungerende Europa. For eksempel ser vi flere tegn på at Russland ønsker å svekke og splitte EU. Indre splittelse i EU vil gjøre det vanskeligere å for eksempel videreføre sanksjonene mot Russland og det vil svekke muligheten til å utvikle Natos nærvær og involvering i østlige Europa. I sterk kontrast står USA som ønsker et sterkt EU og at Storbritannia skal være sterke innad i EU.

Camerons høye spill kan komme til å glede Russland, men frustrere USA, som britene ellers tenker om som sin tetteste partner.

Selv om han har vært under et visst hjemlig press fra eget parti, fra Ukip og media, fremstår timingen som merkelig, også i et indre britisk perspektiv. Hans store og grundige faglige europautredning, den såkalte «Balance of Competence Review», konkluderte med at Storbritannia i det vesentligste hadde en riktig fordeling av myndighet mellom det nasjonale og det europeiske. Cameron har også fått på plass en egen «Europe Act» som setter klare begrensninger på mulighetene for at ny myndighet skal overføres til EU.

Forhandlingene har også vist at hele saken egentlig er en indrepolitisk øvelse, og nesten et spill for galleriet. Først tok det lang tid for Storbritannia å si hva det ønsket å få unntak fra, og det har også vist seg at det endte opp med ganske små saker. Cameron kan håpe at forhandlingsresultatet vil overbevise, men alle som har studert folkeavstemninger vet at det neppe er disse detaljene som kommer til å bestemme utfallet.

Camerons vilje til å ta en stor risiko for Europa og for Storbritannia, kunne naturligvis forsvares dersom avstemmingen kunne gi store gevinster. Det er liten grunn til å tro at så vil skje.

Dersom han vinner og Storbritannia forblir i EU vil det neppe føre til at deres EU-traume forsvinner. Folket vil trolig fortsatt være (mer) splittet, og resultatet vil neppe gi noe mandat for en aktiv og ledende rolle i EU. Storbritannia vil kunne humpe videre som før, halvveis med og halvveis mot.

Dersom det skulle bli flertall for å forlate EU, og det er ikke usannsynlig, vil det heller ikke løse stort. Da vil det måtte forhandles om vilkår for uttredelse og alternative tilknytninger. Disse vil bli langdryge, trolig flere år, bringe usikkerhet og være kostbare. Ingen kan i så fall realistisk forvente at EU vil ønske å gi Storbritannia stort. Kanskje blir det et halvmedlem som Norge. Det er derfor ikke usannsynlig at det vil bli behov for en avstemming når det reelle alternativet til dagens medlemskap foreligger.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv mandag 25. februar 2016.