Opprørets time

«COIN» som kan defineres som «opprørsbekjempelse» har falt i unåde innenfor de politiske og militære institusjonene både i USA og andre steder. Grunnen er mangelen på fremgang og suksess i Afghanistan og Irak, skriver Karsten Friis, seniorrådgiver og leder for forskningsgruppen «sikkerhet og forsvar» ved NUPI i en artikkel som nylig ble publisert på thediplomat.com

- Uavhengig av om COINs endring i status skyldes feilaktig implementering eller svakheter i doktrinen, er COIN ikke lenger ansett som «hot» i de strategisk viktige miljøene, skriver Friis. 

Samtidig presiserer han at dette kan endres:  

- Man bør være forsiktig med å kaste barnet ut med badevannet. For det er elementer av COIN som er verdt å bevare. 

- Ved å endre vår forståelse av COIN og bruke innsikten vi har fra litteraturen innenfor temaene sikkerhet og fredsbygging, kan vi heller utvikle COIN-konseptet. Målet vil da være å  sørge for militærmakten bidrar til en lokal politisk løsning på konflikten. Vi har valgt å kalle dette «stakeholder-centric COIN», skriver han videre. 

Opprør

Artikkelen er basert på et bokkapittel skrevet sammen med Erik Reichborn-Kjennerud og Harald Håvoll. De skriver blant annet: 

Et opprør er først og fremst definert som en kamp om politisk makt i et gitt område. Det er en metode som anvendes av en ikke-statlig aktør for å utfordre den eksisterende politiske myndigheten. Opprørsbekjempelse, på den annen side, er definert som «militære, paramilitære, politiske, økonomiske, psykologiske og samfunnsmessige handlinger foretatt av en regjering for å bekjempe opprøret», som det fremgår av den amerikanske COIN-doktrinen.  

Begrepet «legitimitet» er helt klart et nøkkelbegrep i COIN og defineres som «det primære målet for enhver operasjon». En «legitim regjering» omtales som «en styrer med samtykke fra befolkningen». En legitim regjering skal gi trygghet og sørge for grunnleggende tjenester. Dette har inspirert begrepet «population-centric COIN». 

Teoretiske svakheter

COIN har blitt kritisert både for å ha teoretiske svakheter og for  manglende seire i Afghanistan og Irak. Mange kritikerne har ønsket en mer tradisjonell militær tilnærming, og hevder at fokuset bør være på opprørerne, ikke årsakene til opprøret. Dette har blitt kalt «the enemy-centric approach». Men slik Friis ser det, er denne tilnærmingen ufullstendig. Ved å søke en rent militær løsning ignorerer man lokalpolitikken og dens betydning for en fremtidig fred.

Politiske mål

Det Friis og medforfatterne imidlertid har tro på er «stakeholder centric COIN» som fremgangsmåte. 

- I patriarkalske samfunn er det ikke befolkningen som bestemmer. Det er for eksempel klanlederne eller de religiøse lederne. Og det er da disse man må satse på for å få fred. Det er disse som er nøkkelen til politisk løsning.  

Tilhengerne av «Population centric COIN» tror man får fred ved at myndighetene gir tjenester som helse, skole, veier og jobber. Men vi tror ikke det ser så enkelt, skriver Friis.

-Etablering av orden er sentral for en strategisk seier og må ses som en del av krigen i seg selv. All bruk av makt må brukes for å oppnå politiske mål snarere enn taktiske militære mål, konkluderer Friis og medforfatterne. 

I sin helhet har Friis’ artikkel tittelen: «Revising COIN – The Stakeholder Centric Approach» og er publisert i Scott Gates and Kaushik Roy (eds.): War and State-Building in Afghanistan: Historical and Modern Perspectives: www.bloomsbury.com 

En working-paper versjon finner du her: brage.bibsys.no