Økonomisk maktmisbruk må høyere på agendaen

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 14.11.24. 

I en stadig farligere verden har militæret fått selskap i skyttergravene. Moderne maktbruk handler ikke bare om våpen og soldater, men i økende grad om sanksjoner, beskyttelse av kritiske teknologier og strategiske investeringer.

Der slutten av den kalde krigen skapte en æra hvor økonomisk politikk og sikkerhetspolitikk ble adskilt, handler stormaktsrivalisering i dag stadig mer om økonomi og teknologi.

For Norges del øker behovet for å se nasjonal sikkerhet og økonomisk politikk som to sider av samme mynt. For det pågående arbeidet om en nasjonal sikkerhetsstrategi må man inkludere en prinsipiell og helhetlig tilnærming til økonomisk sikkerhet for at strategien skal tåle tidens tann.

Valget av Donald Trump, og hans uttalte ambisjoner om å sette USA først gjennom økte tollbarrierer, er siste kapittel i en stadig mer tydelig historie om en verdensøkonomi i endring. Siden hans første presidentperiode har man fra amerikansk side gått langt i retning av å knytte nasjonal sikkerhet og økonomisk politikk tettere sammen.

Strategiske ambisjoner blir ikke bare understøttet av det amerikanske militæret, men gjennom massiv industripolitikk og omfattende subsidier, strengere håndheving av eksisterende regelverk og økonomisk maktbruk. Etter høstens valg er det lite som tyder på en reversering av denne politikken. Vi kan snarere regne med enda mer nasjonalt orientert politikk og økonomisk maktbruk.

At endringen i amerikansk politikk i stor grad skyldes Kinas kombinasjon av økonomisk vekst og dreining i mer autoritær retning, er ingen hemmelighet. Samtidig setter det stadig mer anspente forholdet mellom Beijing og Washington Europa i en vanskelig skvis.

Fra EUs side handler diskusjonene mer om Europas rolle i verden og evne til selvstendighet. Felles for både Washington, Beijing og Brussel er et tydeligere ønske om å delvis tegne opp det økonomiske handelskartet på nytt, begrunnet i frykt for at økonomiske avhengigheter i dag er fremtidige maktverktøy i morgen. I hovedsteder verden over snakker man mer om økonomisk sikkerhet, og behovet for å se økonomisk politikk og nasjonal sikkerhet sammen.

Økonomisk sikkerhet, både risikoen for maktbruk og de mange tiltakene verdensledere nå setter i gang for å minske sine avhengigheter, er svært krevende for Norge å navigere i. På den ene siden har vi selv erfaring med risikoen for at handel kan bli et maktpolitisk instrument. På den andre siden kan det bli svært dyrt for Norge når verdens ledende økonomier, og våre viktigste handelspartnere, beveger seg mot en mindre åpen, global økonomi for å hegne om egne interesser.

Både risikoen ved åpenhet, og risikoen for mindre åpenhet, skaper vanskelige avveininger mellom nasjonal sikkerhet og økonomiske kostnader.

Her hjemme kommer den raskt endrede, geoøkonomiske konteksten midt i en lengre omlegging av arbeidet med nasjonal sikkerhet. Både totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen peker i sine utredninger på viktigheten av økonomi for nasjonal sikkerhet, mens Investeringskontrollutvalget anbefaler flere grep for å styrke kontrollen med utenlandsk eierskap. Selv om alle tre på ulikt vis belyser at økonomi og sikkerhet henger sammen i en farligere verden, mangler debatten i Norge den helhetlige tilnærmingen som vi ser i land som har kommet lenger i arbeidet, slik som Japan.

I sommerens saga om hvorvidt statseide, kinesiske investeringer i Kirkenes havn var velkomne eller ikke, var lokale myndigheter oppgitt over motstridende og uklare råd fra regjeringens side. Å forvente at lokalpolitikere alene skal kunne veie sterkt ønskede investeringer i lokalsamfunnet opp mot risikoen for nasjonal sikkerhet, er urealistisk. Men det er ikke bare ordførere som ønsker mer styring.

Fra næringslivets side etterspørres bedre dialog, tydeligere rammer, og at man unngår ad-hoc avgjørelser basert på enkeltsaker. Disse rammene kan ikke bare handle om næringslivets bidrag til landets forsvar og beredskap, men må ta for seg mer generelle og prinsipielle spørsmål om når og hvordan økonomisk samhandling blir en utfordring for nasjonal sikkerhet.

At både lokale myndigheter og næringslivet er forvirret over hvordan de skal navigere landskapet, er ikke overraskende. Å la næringslivet vente unødvendig lenge på veiledning, er derimot altfor dårlig.

Som i Kirkenes Havn-eksempelet er det kinesisk økonomisk aktivitet som skaper mest hodebry, men et ensidig fokus på et enkeltland kan også skape blindsoner for andre utfordringer Norge står overfor. Blant annet den raske utviklingen i EU, som lanserte sin økonomiske sikkerhetsstrategi i fjor, og som markerer seg stadig sterkere på spørsmål i grenselandet mellom økonomi og sikkerhet.

For Norge, med en fot utenfor det europeiske fellesskapet, er det stadig mer uklart når og i hvilken grad vi kan delta på felleseuropeiske prosjekter. Det er også et åpent spørsmål om hvilke av Trumps valgløfter som blir politikk, og hvor langt USA vil dras i en mer proteksjonistisk retning. Balansegangen mellom USA og EU blir stadig mer krevende fremover, og særlig når det gjelder spørsmål om økonomisk sikkerhet.

Å finne veien videre krever både at økonomisk sikkerhet blir løftet opp på agendaen og gjort til en politisk prioritering, og at det blir løftet på en måte som er tilpasset norske utfordringer. Norge står i en unik posisjon som et lite land med et stort avtrykk i de stadig strategisk viktigere nordområdene, en posisjon som en av Europas viktigste energileverandører og et halvveis-inne forhold til europeiske samarbeidsprosjekter.

Å håndtere de store, geopolitiske omveltningene krever selvstendig tenkning og en tilnærming som hverken peker ut enkeltland eller bidrar til en jungel av delvis overlappende strategier. Dette er vanskelige og krevende problemstillinger å løse, men de blir stadig viktigere. I arbeidet med en nasjonal sikkerhetsstrategi er det ikke bare hastverk, men et skrikende behov for å gjøre økonomisk sikkerhet til en essensiell del av arbeidet.