Ny æra for fransk storhet?

Andre og siste runde av parlamentsvalget i Frankrike ga president Emmanuel Macron og hans knapt årsgamle bevegelse En Marche enda sterkere støtte fra folket i hjemlandet. Men hva kan vi forvente at den ferske presidenten oppnår på den internasjonale arenaen, og kan de oppnå den internasjonale innflytelsen som i har vært av særlig stor betydning for franskmennene?

De viktigste sakene

- Å gjenreise den fransk-tyske aksen, som tradisjonelt har vært en drivkraft i den europeiske integrasjonsprosessen, men som har vært svekket de siste årene på grunn av en ubalanse i det fransk-tyske forholdet, er blant En Marhces og Macrons viktigste utenrikspolitiske saker, sier seniorforsker Pernille Rieker ved NUPI.

Hun er aktuell med boken French Foreign Policy in a Changing World. Practising Grandeur, som byr på en grundig undersøkelse av fransk utenrikspolitikk.

- Boken viser gjennom fem case-studier at fransk utenrikspolitikk fremdeles er dominert av ønsket om å spille en rolle internasjonalt - ofte referert til som fransk «eksepsjonalisme» eller «grandeur» (storhet), men at franske utenrikspolitiske praksiser for å oppnå dette har endret seg, forklarer Rieker.

Status heller enn makt

I årene etter første verdenskrig var Frankrike, et land som var vant til å nyte en posisjon som tradisjonell stormakt med store militære og økonomiske ressurser, sterkt svekket. Så kom andre verdenskrig, og det gikk ikke lang tid før store deler av landet falt i okkupasjonsmaktens hender. Store deler av etterkrigstiden har Frankrike vært opptatt av å gjenreise landets internasjonale posisjon - ofte referert til som 'la grandeur de la France'.

Riekers forskning viser derfor at status heller enn makt kan være et mer passende begrep å bruke om landets posisjon etter andre verdenskrig. President Charles de Gaulle brukte også nettopp verdien fransk historie og kultur hadde for hele Europa til å legitimere ambisjonene han hadde for utenrikspolitikken og om å gjenreise fransk storhet og status i etterkrigstiden. Storhetstankene har fortsatt å stå sterkt, og lite tyder på at Macron vil ligge særlig lavt i utenrikspolitikken.

For å lykkes med sin utenrikspolitiske agenda må Macron også lykkes nasjonalt og da særlig med å gjenreise fransk økonomi.

- Nasjonale økonomiske reformer blir derfor viktig for å unngå at populismen vinner frem i neste valg. Det samme blir det å få Tyskland til å spille på lag med Frankrike når det gjelder endringer i eurosonen.

Spiller rollen som beskytter

- Tidligere så vi at Frankrike baserte sin politikk i større grad på materiell makt og klare definerte nasjonale interesser. I dag ser vi at de i større grad spiller på sin symbolske makt - i betydningen av beskyttelse av det liberale verdier. Denne endringen har skjedd gradvis, men vi så det tydelig under Irak-krigen der Frankrike sto fast prinsippene og mot å intervenere i Irak uten et klart FN-mandat, sier Rieker.

Hun forklarer at det særlig er under forhenværende president Hollande at fransk utenrikspolitikk er blitt omdefinert.

-  Så langt tyder mye på at Macron vil gå ytterligere i bresjen for en slik omlegging. Denne endringen må forstås som et tegn på at Frankrike har innsett at det kun er ved hjelp av symbolsk makt de kan opprettholde den status internasjonalt som de har etterstrebet å gjenvinne siden andre verdenskrig. I boken bruker jeg en teori fra sosialpsykologi for å forklare denne endringen, sier Rieker og utdyper:

- Mens Frankrike tradisjonelt har vært opptatt av sosial mobilitet og sosial konkurranse i forholdet til andre stormakter og dermed også blir oppfattet som en vanskelig partner i mange sammenhenger, er sosial kreativitet en bedre beskrivelse av dagens utenrikspolitikk, der man forsøker å fremstille seg som en beskytter av den liberale orden. Brexit og valget av Trump i USA har også gitt Frankrike et større mulighetsrom for å spille denne rollen.

Norsk reorientering?

Macron har sagt tydelig ifra om misnøye med Trump-administrasjonens politikk. Norge har lange tradisjoner for å spille på lag med USA.

- Kan det tenkes at Norge plutselig befinner seg i kryssilden mellom USA og Frankrike i viktige utenrikspolitiske beslutninger?

- I en tid da det liberale prosjektet er truet, kan det være viktig for Norge å spille tettere på lag med de aktørene som deler vårt verdisyn. En reorientering mot Frankrike og Tyskland kan være i Norges interesse, men ikke på bekostning av forholdet til USA. Selv Tyskland og Frankrike ønsker å bevare et godt forhold til USA, sier Rieker.