Norge trenger en Kina-strategi
NORMALISERING: I 2016 normaliserte Norge og Kina forholdet sitt, som hadde vært kaldt siden 2010 etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiabo ble tildelt Nobels Fredspris. Her møter Norges statsminister Erna Solberg Kinas president Xi Jinping i fjor.
NORMALISERING: I 2016 normaliserte Norge og Kina forholdet sitt, som hadde vært kaldt siden 2010 etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiabo ble tildelt Nobels Fredspris. Her møter Norges statsminister Erna Solberg Kinas president Xi Jinping i fjor.
(Dagens Næringsliv): Norges forhold til Kina er normalisert. Det går en stri strøm av norske delegasjoner til Kina, og Norge tar imot stadig flere kinesiske. For noen uker siden var den norske stortingspresidenten i møter med Kinas president Xi Jinping, mens det senere i år kommer et norsk statsbesøk til Kina.
Vi bør nå ha en refleksjon om Norges strategi og politikk over for Kina. Diskusjonen har lenge vært dominert av spørsmål om menneskerettigheter. Det er viktig, men det bør ikke forhindre at man anlegger et bredere perspektiv og favner et større spekter av tema.
Gjennom en slik refleksjon kan man kartlegge Norges interesser, analysere mulighetsrommet, definere den politiske retningen, og ikke minst se på hvilke kanaler som er mest hensiktsmessig.
Norge har mange ulike interesser i Kina. Landet representerer et stort og voksende marked med stort økonomisk potensial, for handel, investeringer og turisme. Det er også rike muligheter for samarbeid innenfor forskning, teknologiutvikling og kulturell utveksling. Fordi Kina er en stadig viktigere aktør i internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer, er det også rike muligheter for samarbeid innen tema som global styring, utvikling, miljø og klima.
- Nysgjerrig på NUPIs Kina-forskning? Ta en titt på NUPIs forskningssenter om Europa-Asia, og få med deg seminaret vårt om hvordan Kina unnslapp fattigsomfella 15. februar.
Normaliseringen handler ikke bare om at Norge får muligheter, den handler også om at Kina og kinesiske aktører skal få muligheter i Norge.
Norge må også ta stilling til store kinesiske utenrikspolitiske prosjekter som det såkalte «belt and road initiative» (BRI). I januar i år la også Kina frem planene for å utvikle en «polar sirkel », en slags ny pilar i BRI, og dermed knyttes kinesiske visjoner seg direkte til våre nærområder og til hovedsatsingene i den norske utenrikspolitikken.
En god analyse av mulighetsrommet fordrer derfor innsikt i hvordan Kina utvikler seg og hvilke visjoner, interesser og mål kineserne har. I takt med normaliseringen øker derfor behovet her hjemme for å raskt ruste opp kunnskap og forskningsmiljøer i Norge.
Mange styrker samarbeidet med kinesiske miljøer, men vi må også styrke forskningen om Kina og om hvordan norske interesser best kan sikres i en verden der Kina spiller en stadig mer sentral rolle.
Les også:
Kina representerer muligheter, men det er naivt å tro at det ikke blir krevende. Kina er stort, mektig, sammensatt, og i stor forandring. Det er også et annerledes politisk system, med andre verdier og målsetninger. Det er ikke noe særnorsk ved dette, Kina er krevende å håndtere for de fleste.
Det pågår en debatt i mange land om det vi kan kalle «the China choice».
Hugh White, en sentral australsk utenrikspolitisk ekspert, setter det på spissen og hevder at mange land nå står foran et valg mellom det som kan gjøre samfunnet trygt og det som kan gjøre det rikt. Han hevder han at dersom Australia skal fortsette sin tette økonomiske integrasjon med Kina, må Australia også regne med at Kina vil kreve at det ikke er noen innblanding i indre anliggender og at de må forvente mer økonomisk press. Han mener også det vil bli stadig vanskeligere å kontrollere investeringer i kritisk infrastruktur.
Norge, med sin størrelse, geografi og økonomi er i en ganske annen situasjon, men vi har samtidig trolig mye å lære av andres erfaringer. Her hjemme må vi også forvente en mer intens diskusjon om hva som er den riktige balansen mellom å integrere, avskjerme og engasjere. Næringslivet, myndighetene og organisasjoner vil kunne ha ulike og motstridende vurderinger og perspektiver.
Hvilke kanaler skal Norge benytte i samarbeidet med Kina?
Bilateralt samarbeid vil åpenbart være viktig. På noen områder vil det også være naturlig at Norge samarbeider med europeiske land og EU. For eksempel, dersom EU går videre med forslaget om regler knyttet til screening av investeringer, kan kanskje også et slikt regelverk komme til Norge via EØS-avtalen.
- Fersk rapport om kinesiske investeringer
- KRONIKK: Alle for Xi og Xi for partiet
- Bjørnen og triangelet
- NY BOK: Når Norden møter den kinesiske draken
Kinas president og ledelse har gjentatte ganger gitt uttrykk for at de gjerne ser et tettere samarbeid mellom Kina og alle de nordiske landene innenfor en felles ramme. Kina har i dag slikt samarbeid med mange av de østeuropeiske landene, men det er omstridt, og erfaringene er blandet. Mine kolleger ved NUPI har nylig utgitt boken «China and Nordic diplomacy» (Routledge). Her ser vi blant annet mulighetene og begrensningene ved et slikt kinesisk-nordisk format.
Norden som en selvstendig utenrikspolitisk aktør har ingen tradisjon, men vi har allerede sett vellykkede, fellesnordiske møter med både USA og Storbritannia. Det er lett å se at et samarbeid med Kina innenfor en nordisk ramme kan ha noen fordeler, men det bør primært være et supplement og ikke erstatte de bilaterale forholdene.
Uansett bør det utformes slik at det ikke undergraver europeiske posisjoner, og trolig det mest hensiktsmessig om det gjøres utenfor de nordiske institusjonene.
Denne kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv 4. februar 2018.