Når Russland går til krig

Hvordan blir krig ansett som legitim og nødvendig politikk?

Det er hovedspørsmålet bak seniorforsker Julie Wilhelmsens ferske bok, Russia's Securitization of Chechnya: How war became acceptable. Her har Wilhelmsen studert russiske fremstillinger av Tsjetsjenia– et lite territorium med færre en én million innbyggere på Russlands sørflanke.

På 1990-tallet gikk Russland til krig i Tsjetsjenia to ganger. Bakgrunnen var at Tsjetsjenia ville løsrive seg fra landet i kjølvannet av Sovjetunionens fall.

Torsdag 27. oktober lanserte Wilhelmsen den nye boken på NUPI. Hele lanseringsseminaret kan du se på NUPIs YouTube-kanal:

Fra partner til terrortrussel

I boken undersøker Wilhelmsen det russiske bildet av de to Tsjetsjenia-krigene på 1990-tallet. Den første, fra 1994 – 1996, var upopulær blant det russiske folket. Den andre, som startet i 1999, var derimot svært populær.

Hva kan en slik endring i innstilling i løpet av noen få år skyldes?

- Dette skjer gjennom en bred sosial prosess som trekker opp grensene mellom «oss» og «dem» på nytt. Når de andre blir ansett som ekstremt forskjellige fra og farlige for oss, fremstår vold mot denne gruppen legitimt og akseptabelt. En slik grensedragning skjer i språket, i hvordan vi representer oss selv og snakker oss om selv – og hvordan vi snakker om den andre gruppen, sa Wilhelmsen i presentasjonen sin.

Hun forklarte at det skjedde en dramatisk endring i offisiell russisk diskurs om Tsjetsjenia i løpet av 1990-tallet – fra et bilde av Tsjetsjenia som en partner, til internasjonal terrortrussel.

Media avgjørende

Wilhelmsens doktorgradsavhandling er basis for boken. Her har seniorforskeren undersøkt uttalelser og tekster av Duma-representanter, journalister og eksperter for å se hvordan Tsjetsjenia og folket der ble omtalt og fremstilt.

- Media var en avgjørende faktor i å gjøre den første Tsjetsjenia-krigen til et illegitimt foretagende og den andre til et legitimt foretagende. Og selv under den andre krigen var ikke den strenge kontrollen med russiske medier kommet på plass, sa Wilhelmsen på seminaret.

Usynlige lidelser

- I den andre Tsjetsjenia-krigen ser vi en mediediskurs som indirekte tjener til å portrettere alle tsjetsjenere som terrorister, ikke minst fordi sivilbefolkningen der ikke blir gitt et menneskelig ansikt denne gangen. Du ser knapt et bilde av den lidende befolkningen. Deres menneskelighet og lidelse var usynlige for russerne, sa Wilhelmsen.

- Jeg undersøkte også medlemmer av Dumaen og Det russiske føderasjonsrådet sine uttalelser, og fant at de gikk enda lenger enn Russlands politiske ledelse i å peke ut Tsjetsjenia som en terrortrussel og oppfordre til kraftige tiltak for å knuse terroristene i Tsjetsjenia, sa Wilhelmsen.

Også ekspertene bidro til å forsterke dette bildet i Russland.

- Dessverre fant jeg et veldig politisert ekspertfelleskap som i sine bidrag til debatten langt på vei var villige til å underbygge det veldig skremmende bildet av Tsjetsjenia som terrorismens vugge.

Dramatiske konsekvenser

Wilhelmsen advarte mot å undervurdere betydningen den forskningsmetoden hun har brukt i dette arbeidet. Ved å bruke diskursanalyse – hvor forskeren studerer hvordan mennesker, institusjoner og situasjoner fremstilles gjennom språket i vid forstand, både gjennom tekst, tale og bilder – kan en avdekke hvor viktig nettopp diskursen er for hvilke beslutninger som tas i et samfunn.

- Jeg synes det mest interessante er de dramatiske konsekvensene som slik kollektiv kategorisering av «den andre» gruppen kan ha – både for gruppens territorium, og for individene i den.

Interessert i Russland? Torsdag 10. november arrangerer NUPI sin årlige Russlandskonferanse på Litteraturhuset. Les mer og meld deg på her.