Mørke skyer over Mali
(Klassekampen): Lørdag 23. mars ble minst 134 personer av Fulani-folket, inkludert kvinner og barn drept i Ogossaou, en landsby midt i Mali nær grensen til Burkina Faso.
Omfanget og brutaliteten var så høyt at hendelsen også ble rapportert i norske medier, men den representerer bare det foreløpige bunnpunktet i en pågående voldsspiral mellom ulike etniske grupper.
Spørsmålet som reiser seg er hvordan Norge og det internasjonale samfunn, som er tungt engasjert i Mali, kan bidra til å demme opp for denne utviklingen?
Flere væpnede jihadistgrupper
Det internasjonale samfunnet har vært til stede militært i konfliktrammede Mali i seks år nå, men ikke klart å ta nødvendige steg mot en varig løsning.
Les også:
Ja, militære styrker fra Frankrike og FN har klart å opprettholde en viss orden – det er ingen overhengende fare for at landets regjering skal falle. Men etter seks år med tungt internasjonalt nærvær er man lenger unna en løsning nå enn i 2013.
- Hvor hender det? om Mali: Internasjonale fredsoperasjonar: mange kokker, mykje søl?
De væpnede jihadistgruppene er ikke svekket, det har heller blitt flere av dem, og konflikten er i dag nærmere hovedstaden Bamako enn den var i 2013.
Islamistiske opprørsgrupper omgruppert
En utfordring er at brorparten av det internasjonale engasjementet har fokusert på områdene nord i landet og på å implementere en fredsavtale mellom mer sekulære opprørsgrupper. I ly av dette omgrupperte de islamistiske opprørerne til de sentrale delene av landet.
- Hør NUPI-podden med Morten Bøås: Afrikas opprørere - hvem er de?
Her klarte grupper som Katiba Macina, som ledes av den lokale Fulani-predikanten Hamadoun Koufa og er del av en større al-Qa’ida-tilknyttet gruppe, å skaffe seg et grep om deler av befolkningen.
Rettighetskamp i svak stat
I Sentral-Mali haropprørsgruppene angrepet statlige institusjoner, men også utnyttet at staten her oppleves som korrupt og dysfunksjonell, og etablert egne styringssystemer – som lokale domstoler.
- Les også: Mali: Vestens nye Afghanistan?
En annen strategi islamistene har benyttet med stort hell er å ta side i ulike lokale konflikter over rett til land, vann og beitemark. De har forsøkt – og til en viss grad lyktes med – å rekruttere fra Fulani-folket, en semi-nomadisk grupper som livnærer seg ved å holde kveg, mens militsen som blir beskyldt for massakren 23. mars kommer fra Dogon-folket, som er fastboende jordbrukere. Dette er to grupper som, gitt ulik næringsstruktur og ulike interesser knyttet til land og vann, lett kan komme i konflikt med hverandre.
- Les Morten Bøås' policy brief: Rival priorities in the Sahel – finding the balance between security and development
Det er først og fremst dette som skjer i denne delen av Mali: Dette er ikke en religiøs konflikt, men en kamp om rettigheter som finner sted i periferien av en svært svak stat hvor statsmakt enten er fraværende eller ansett som korrupt og dysfunksjonell.
Forsøker å rekruttere fra Fulani-folket
Islamistenes fokus på landsbygda i det sentrale Mali og forsøk på å rekruttere fra Fulani-folket, førte til at andre grupper med andre interesser, som Dogon og Bambara, dannet sine egne etniske militser for å forsvare det de anså som sine rettigheter. Gruppen som er beskyldt for massakren 23. mars, Da Na Amassagou, er en av disse. Ledelsen i gruppen benekter at de var involvert, men har samtidig i lengre tid hevdet at de har vært nødt til å ta til våpen, da den maliske staten ikke har evnet å beskytte dem om deres levekår. Derfor har de, sier de, angrepet fulanier som de mener står i ledtog med islamistene. Mye tyder på at den maliske staten har støttet denne gruppen med våpen, utstyr og penger.
Resultatet er en voldsspiral som har kommet ut av kontroll. 2018 var det mest voldelige året i Mali siden konflikten startet i 2012.
- Få med deg dette NUPI-seminaret om fra desember: Fragility, conflict and climate change in Mali and Sahel:
Grunn til uro
Massakren sist lørdag gir grunn til uro av flere årsaker. For det første var omfanget mye større enn tidligere, og militsen gikk ikke bare etter antatte jihadister, men angrep hele landsbyen. Et slikt overgrep representerer noe nytt i Mali og kan føre til en situasjon hvor sivilbefolkningen står uten beskyttelse fra overgrep og gjengjeldelsesaksjoner.
For det andre fremhever det muligheten for at konflikten antar en stadig sterkere etnisk dynamikk. Relasjoner og tillit mellom ulike etniske grupper har brutt sammen, og alle mistenker hverandre. I Sentral-Mali, der alle Malis etniske grupper møtes, kan konsekvensene være svært alvorlige og fort bidra til å destabilisere nabolandene Burkina Faso og Niger hvor de samme gruppene bor.
FN ikke greid å beskytte sivilbefolkningen
Til tross for at FN ved fredsbevarende operasjonen MINUSMA siden 2016 har hatt et mandat til å operere i Sentral-Mali, har de ikke kunnet beskytte sivilbefolkningen. På kort sikt bør MINUSMA etablere en styrke som kan respondere raskt i Sentral-Mali. MINUSMA og deres partnere, blant andre Norge som trapper opp sitt engasjement i Sahel, bør støtte en helhetlig politisk, økonomisk og militær strategi for å forebygge en forverring.
Kraftig påminnelse
Etablering av en politisk strategi som engasjerer alle folkegrupper i Sentral-Mali vil bli viktig. Dette kan bety å legge til rette for at jihadistene er inkludert. Det vil også være avgjørende å gjenopprette tillit mellom samfunn og stat. Dette betyr å gi sårbare grupper sikkerhetsgarantier og beskyttelse mot angrep og å sikre at rettsvesenet fungerer og at overgripere stilles til ansvar. Strategien må også inkludere langsiktige tiltak slik at befolkningen sikres tilgang til grunnleggende tjenester som utdanning, helse og rettferdig behandling i rettsvesenet.
Forebygging av konflikt må få større fokus. Internasjonale tiltak har ofte ikke klart å svare på konfliktdynamikker i rask endring. Massakren i Mali 23. mars er en kraftig påminnelse om dette.
Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen 4. april 2019.