Må se til innenrikspolitikken for å forstå Storbritannias atompolitikk
UBÅT-BESØK: Storbritannias statsminister Boris Johnson på besøk til orlogsstasjonen HMNB Clyde i 2019, hvor han fikk omvisning på en av landets fire atomdrevne undervannsbåter av Vanguard-klassen, som har base der og er utstyrt med Trident D5 atommissiler.
Da Storbritannia utførte en svært omfattende gjennomgang av sine militære styrker under koronakrisen i april 2021, skisserte de samtidig en ny sikkerhetsstrategi for det 21. århundret. Trass i at koronakrisen og brexit har virket negativt på Storbritannias økonomi, har Boris Johnsons regjering besluttet å øke landets forråd av atomstridshoder fra 180 til 260. Det betyr at regjeringen ønsker å heve den selvpålagte grensen, slik at beholdningen kan økes med 80 om ønskelig.
I denne kronikken, publisert i Forsvarets forum, ser seniorforsker Paul Beaumont (NUPI) nærmere på denne avgjørelsen.
Beaumont argumenterer for at hvis man skal forstå Storbritannias atomvåpenpolitikk, må man se til den hjemlige heller enn den internasjonale sfære. Mens Storbritannias nye forsvarsholdning kan forstås som respons på et forverret globalt sikkerhetsbilde, er det langt fra klart er det langt fra klart hvilket strategisk mål flere våpen kunne tjene, om en så tror på atomavskrekking.
De som søker et strategisk rasjonale for økningen i Storbritannias atomforråd kan antakelig fortsette å se. I stedet bør Storbritannias nye atompolitikk forstås som en symbolsk handling utført primært for innenrikspolitiske formål og som et forsøk på å håndtere en langvarig identitetskrise.
Paul Beaumont er seniorforsker på NUPI og forfatter av boken Performing Nuclear Weapons: How Britain Made Trident Make Sense, som er i salg fra 24. mai. Boken analyserer historiene Storbritannia selv bygde opp rundt sine atomvåpen, gjennom Thatcher og Blairs regjeringsperioder. Det første bokkapitlet vil vært gratis og åpent tilgjengelig (open access).