Libanon er en 100-åring i fritt fall

(Aftenposten) Tirsdag 1. september markerer Libanon sitt 100-årsjubileum. Men en lystig feiring ventes ikke. Det hersker i dag så stor pessimisme at libanesere på sosiale medier allerede før eksplosjonen 4. august, proklamerte hundreåringens død. Norge må bidra ved å holde fokus på krisene i landet.

Kampen for Libanons nøytralitet

Libanon ble grunnlagt av Frankrike i 1920 i kjølvannet av Den første verdenskrig, som et nasjonalt hjemland for kristne i Midtøsten. Landet har på den ene siden et enormt potensial. Det består av 18 ulike religiøse grupper og ble under borgerkrigen på 1980-tallet fremstilt av pave Johannes Paul som «mer enn et land. Det er et «budskap for frihet og et eksempel på pluralisme».

Men drømmen om Libanons potensial ligger dessverre langt fra de politiske realitetene. Landet har lidd seg gjennom eksistensielle kriser siden dannelsen i 1920, og mellom 1975 og 1990 utbrøt en storkrig.

Det antas at landet i dag består av ca. en tredjedel kristne, en tredjedel sunnimuslimer og en tredjedel sjiamuslimer. De politisk-religiøse konfliktlinjene i Libanon går nå mellom sunni- og sjiamuslimer, som støttes av henholdsvis Saudi-Arabia og Iran.

Libanons kristne president er alliert med sjiabevegelsen Hizbollah («Guds parti»). Dette partiet sitter i nasjonalforsamlingen, men kontrollerer også en væpnet motstandsbevegelse med langt større arsenal enn den libanesiske hæren. Nytt av året er at i tillegg til de politisk-religiøse skillelinjene mellom eliter, finnes det nå også en ny skillelinje mellom folket og elitene.

Endeløs rekke av kriser

Siden oktober 2019 har libanesere samlet seg på tvers av religion og klasse og tatt til gatene mot forverrede levekår og korrupsjon. En representant for demonstrantene erklærte nylig: «Det politiske maktapparatet mistet all legitimitet etter 17. oktober og ble begravet under asken den 4. august.» Det var da den tragiske eksplosjonen i Beirut drepte mer enn 190 mennesker og gjorde en kvart million mennesker hjemløse.

Rekken av kriser, politiske og økonomiske, i Libanon er tilsynelatende endeløs. Dersom landet skal gjenopplives, trengs koordinert krisehjelp av en handlekraftig regjering. Den finansielle og økonomiske krisen har rammet alle lag av befolkningen i landet som tidligere ble omtalt som «Midtøstens Sveits». Ungdom står i kø for å forlate Libanon, i den grad at minst ett europeisk land har holdt konsulatet sitt i Beirut stengt for å unngå massemigrasjon.

Den eneste virkelige grunnen til optimisme ligger i solidariteten mellom vanlige libaneserne som trår til der staten svikter. Sivilsamfunnets fokus siden eksplosjonen den 4. august har vært å hjelpe de hundretusener av sivile som ble rammet av katastrofen.

Sivilsamfunnet mot elitene

Demonstrantenes politiske krav er at en nøytral kriseregjering med utvidet, lovgivende myndighet oppnevnes for en periode på 18 måneder. Det hevdes at en slik teknokratregjering vil være bedre i stand til å forhandle med Det internasjonale pengefondet, innføre nødvendige reformer og begynne en reell kamp mot korrupsjon.

Imens fortsetter politikerne sine vante prosesser, tilsynelatende uberørt både av tragedien i Beirut og av demonstrantenes krav. Det er som orkesteret på Titanic som spilte til dans mens båten sank. Et meget lite fåtall av politikere har vist seg på bakken i Beirut etter katastrofen i solidaritet med de rammede. Nylig møtte landets parlament for å utnevne en ny statsminister etter at regjeringen ble presset til å gå av i kjølvannet av eksplosjonen. Men Mustapha Adib, Libanons nåværende ambassadør til Tyskland, er valgt fordi han ikke skapte misnøye hos noen av landets konkurrerende maktblokker. Han var sekretariatssjef under tidligere statsminister Najib Mikati, som nylig ble etterforsket for korrupsjon.

Avgrunnen mellom befolkningen og de politiske elitene blir stadig større. Demonstrantene fnyser av politikerne og deres frakobling fra virkeligheten. Likevel er det overraskende lite politisk mobilisering i gatene nå. Sivilsamfunnsorganisasjonene jobber for å få til en felles plattform, men landets økonomi har ikke tid til å vente.

Det internasjonale samfunnets rolle

Mandag 31. august kom Frankrikes president Emmanuel Macron til Beirut for å følge opp reformene han oppfordret til da han sist besøkte landet 6. august.

Macron oppfordret da til en revisjon (audit) av sentralbanken, reform av det statlige elektrisitetsselskapet og av banksystemet, kamp mot korrupsjon, og et uavhengig rettsvesen. Reformene er også påkrevd av Det internasjonale pengefondet (IMF), som betingelse for en krisepakke som vil kunne komme i tillegg til 11 milliarder dollar i lån og tilskudd lovet under en konferanse organisert i Paris i 2018.

Libanon trenger at europeiske land, inkludert Norge, holder press på regjeringen for å gjennomføre reformer. Samtidig er det libaneserne selv som må holde skjebnen i egne hender. Om ikke så viser historien at andre land vil bruke Libanon som arena for sine interesser. Det Norge kan gjøre for å hindre Libanons kollaps, er å beholde fokus på landet og støtte opp om lokale initiativer med bred folkelig støtte.