Kvotering – hva bør vi forvente?

- Det er stor oppmerksomhet rundt det å få mer mangfold i politikken og andre deler av samfunnet, men vi vet fremdeles ganske lite om effektene av for eksempel, kvotering. Debatten bærer ofte preg av hva man håper at kvotering skal oppnå og ofte er nok forventningene for høye, sier seniorforsker Francesca Refsum Jensenius (NUPI).

Den ferske boken hennes «Social Justice Through Inclusion: The Consequences of Electoral Quotas in India» (Oxford University Press) er resultatet av flere års studier av effektene av politisk kvotering til de lovgivende forsamlingene i landet med verdens mest omfattende politiske kvoteringssystem, India. Boken ble lansert på et åpent NUPI-seminar 21. juni.

• se hele seminaret på YouTube:

200 millioner «uberørbare»

I India hører omtrent 16 prosent av befolkningen – mer enn 200 millioner mennesker – til de såkalte Scheduled Castes (SCs), også omtalt som daliter eller «uberørbare». Tradisjonelt har denne grupper stått nederst på rangstigen i landets kastevesen, og vært assosiert med «urent» arbeid, som renhold av toaletter og vedlikehold av kremasjonssteder. En viss andel av statlige og politiske posisjoner India er reservert for denne gruppen. Politisk kvotering for SCs har eksistert i landet i mer enn 65 år.

- India har en rekke typer kvotering både for ulike minoriteter og for kvinner, i politikken, utdanningsinstitusjoner og offentlige jobber. De reserverte setene for SCs i landets delstatsforsamlinger, som er det jeg har fokusert på, er nok det mest omfattende og lengstlevende politiske kvoteringssystemet i verden. Dette gir oss en unik mulighet til å studere effektene av kvotering på lang sikt. Dette er derfor ikke bare en India-studie, men en studie av inkluderingspolitikk, sier Jensenius.

Hun har kombinert statistikk fra perioden 1969 – 2012, dykk i arkiver og omfattende dybdeintervjuer med politikere, offentlige tjenestemenn og velgere fra hele India i forskningen sin. Det har gitt innsikt i de langsiktige konsekvensene av denne formen for inkluderingspolitikk.

• Les også:Electoral Quotas as a Tool for Fighting Exclusion and Discrimination

Ulike tiltak gir ulike resultater

Jensenius’ funn viser at det omfattende systemet for kvotering av SCs til politikken i India ikke har hatt noen beviselig effekt på grupperepresentasjon. Hun fant med andre ord ikke at politikere fra denne gruppen nødvendigvis jobber mer for gruppens interesser enn andre. Men kvoteringssystemet har spilt en betydelig rolle for gruppeintegrering, gjennom å redusere kastebasert diskriminering, særlig for elitene i denne gruppen.

At de positive endringene var mest uttalte på elitenivå, anser ikke Jensenius som negativt.

- Når du har ulikhet som ikke bare er klasserelatert, men knytter seg til medfødte karakteristika som kjønn, handikap, rase eller kaste, spiller det en stor rolle å endre noe på elitenivå, fordi det har så stor signalverdi.

Brutt ned stigma

- Hvilke effekter kvoteringspolitikk får i det lange løp avhenger mye av hvordan tiltakene designes, forklarer Jensenius.

Hun deler forskjellige typer kvoteringspolitikk inn i to kategorier: En hvor politikere primært velges av sin egen gruppe og har et tydelig mandat til å jobbe for gruppeinteresser, og en hvor de velges på same måte som andre politikere – slik som tilfellet stort sett er med kvinnekvotering. Kvoteringssystemet hun har sett på er også et eksempel på sistnevnte.

- Den første typen kvotering fører til grupperepresentasjon, den andre til gruppeintegrering. I India har ikke kvotering for SCs brakt «SC-stemmer» inn i politikken i noen særlig grad, men det har redusert det sosiale stigmaet ved det å være SC, og det har bidratt til å endre stereotypene om hvem som skal og kan være en politisk leder.

- En bjørnetjeneste

Hva så med kvotering i Norge? Jensenius mener kvoteringsdebatten ofte går seg litt fast, også her hjemme.

- Stort sett velger man kvotering og andre typer inkluderingspolitikk som skaper insentiver for gruppeintegrering, ikke grupperepresentasjon. Samtidig er det mange som har forventning om at minoriteter skal jobbe for interessesakene til «deres gruppe», kvinnene for kvinnesaker, og så videre. Det betyr at det er mismatch mellom den type tiltak man velger og de effektene man forventer av det. Jeg hører ofte eksempler på hvordan inkluderingstiltak blir sett på som «mislykkede» fordi de ikke fører til at de ny-inkluderte oppfører seg veldig annerledes enn andre. Men dersom målet er å bryte ned statushierarkier og stereotyper, så kanskje det er veldig bra.  Kvotering som fremmer gruppeintegrering er jo nettopp viktig fordi de hindrer at noen grupper i samfunnet blir systematisk ekskludert fra maktposisjoner.

Jensenius’ studie synliggjør hvor viktig det er å ha klare mål for inkluderingspolitikken en velger i et samfunn, og velge riktig verktøy for å nå målet.

- Boken min gir empirisk grunnlag for å skjønne mer hva slags effekter vi bør kunne forvente av ulike typer kvotering. Forhåpentligvis kan den bidra til debatten om hva som er målet med inkluderingspolitikk og hva slags tiltak man bør velge for å nå det målet. Det er å gjøre inkluderingspolitikk en bjørnetjeneste å tro at det skal endre på for mye.