Kursendring i FN?

Under høstens generalforsamling i FN tok USAs president Obama til orde for økte militære bidrag til FNs fredsoperasjoner. Dette er en kursendring for USA, fra et begrenset fokus på FN til et tydelig ønske om å gjøre FN mer relevant og robust.

Norge har mye å vinne på å støtte dette, men bør være tydelige på at det er grenser for hva FN kan brukes til. Resolusjonen mot ISIL kan lede an til en utvikling hvor man vil bruke FNs fredsoperasjoner til å bekjempe terror, og dette vil hverken FN eller Norge være tjent med.

Utfordrende konfliktlandskap

De pågående krisene i Afrika og Midt-Østen har tiltatt både i styrke og geografisk omfang. Svakt styresett har skapt grobunn for organisert kriminalitet og terrorisme. Narkotika, mennesker og våpen smugles via de samme rutene gjennom Sahara, og bidrar til korrupsjon, forvitring av statsmakten og økende mistillit mellom befolkning og eliter. Voldelig ekstremisme er på fremmarsj, med rot i dyp sosial ulikhet, systematiske overgrep og svake demokratier. Strømmen av flyktninger tiltar i styrke, som følge av konflikter, sosial og økonomisk krise i landene sør og øst for Europa.

FNs intervensjoner pågår i mange land med slike utfordringer. Eksempler er Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo, Mali og Sør-Sudan. Samtidig ser vi at støtten til FN er økende. I tillegg til USAs fornyede fokus på FN, har Kina tilbudt en standby-styrke på 8000 soldater som kan rykke ut på kort varsel. Også en rekke andre land har kunngjort vesentlige militære og sivile bidrag i årene som kommer.

Norge øker også sine bidrag. Vi har sendt etterretningsoffiserer til Mali som avslutter sitt oppdrag i høst, og har lovet å bidra med et transportfly og et polititeam med ekspertise på kriminaletterforskning, etterretning eller organisert kriminalitet. Andre bidrag vurderes.

Realpolitikk vs idealpolitikk

NATO har tronet høyt på den norske sikkerhetspolitiske dagsorden fordi vårt bidrag til, og engasjement i NATO tilhører den realpolitiske sfære. FN har tradisjonelt vært en del av den idealpolitiske sfære. Obama-initiativet er et første steg i å endre dette bildet, og synliggjør at deltakelse i FNs fredsoperasjoner også kan bidra til å styrke vår sikkerhetspolitiske relevans og tyngde hos våre viktigste allierte. Hvorvidt dette vedvarer er i stor grad avhengig av neste års presidentvalg.

Norge har en lang historie som en viktig bidragsyter til FNs fredsbevarende operasjoner – med militære styrker, men også som en pådriver for reform, og vektlegging av støtte til å styrke kvinner og barns rettigheter, et inkluderende og representativt styresett og et fungerende rettsvesen. Dette arbeidet er helt nødvendig for å skape stabile stater, og FN har vist at de er langt bedre enn NATO og andre organisasjoner til å integrere militære bidrag med humanitær og mer statsbyggingsorientert støtte.

Torsdag 26. november gikk årets Militærmaktseminar av stabelen med tittel "Maktbruk i FNs fredsoperasjoner". Se konferansen her:

Forebygging eller bruk av makt

Å ha norske styrker på bakken i Mali er dessuten også av direkte nasjonal interesse. Angrepet på In Amenas i Algerie viste at skillet mellom norske interesser ute og hjemme i økende grad utviskes. Våre statsborgere og bedrifter opererer nå i alle hjørner av verden, og ofte i konfliktherjede stater. Å ta del i arbeidet med å stabilisere og styrke styresett i disse statene kan stoppe flyktningestrømmer, og bidra til at norske sikkerhetspolitiske- og økonomiske interesser ivaretas. Her vil FN være en sentral partner også i fremtiden og det er i vår interesse å bidra til å endre FN til en mer relevant og robust organisasjon, i stand til å løse våre felles utfordringer.

Men FN vil aldri kunne være en effektiv militær aktør i kampen mot terror. Ikke bare vil en slik utvikling undergrave FNs rolle som en upartisk og meglende aktør i konflikter, FN, som er avhengig av frivillige militære bidrag fra medlemsland, har ikke mulighet til å tåle militære tap på samme måte som en koalisjon av stater som har en direkte politisk interesse.

Norge må fortsette å styrke FNs arbeid for å stabilisere stater og forebygge konflikt, og være tydelig på at den militære kampen mot ISIL bør ledes av andre aktører enn FN.

Denne artikkelen ble også publisert som kronikk i DN 25.11.