Kronikk: Uforutsigbar hauk

(Dagens Næringsliv) Det har versert en vesentlig mengde bekymringer og spekulasjoner om nøyaktig hvordan en sikkerhetspolitikk bygget på Trumps valgkampmotto «Making America Great Again» vil se ut. Spekulasjonene har spesielt dreid seg om Asia- og stillehavsregionen.

Trumps tidlige valgkampretorikk har vært nonchalant og avvisende med hensyn til de amerikanske allianseforpliktelsene i Asia. Retorikken har inkludert forslag om at Japan og Sør-Korea burde betale de fulle kostnadene for amerikansk militær tilstedeværelse, eller risikere å bli stående alene. Uttalelsene har ikke bare gått kraftig imot Obama-administrasjonens politikk om en rebalansering overfor Asia («Rebalance to Asia»), men også tiår med amerikansk sikkerhetspolitisk kontinuitet i regionen.

Det hersker stor usikkerhet rundt Trumps forsvarspolitikk i Asia og Stillehavet. Men til tross for at det er forsvinnende lite informasjon å navigere ut ifra på området, er det likevel mulig å ane noen grove konturer. Disse kan trekkes ut fra senere taler og politiske dokumenter som danner et klart brudd med president Trumps tidligere valgkampbemerkninger.

Heller enn å representere total avvisning av Obama-administrasjonens politikk, virker Trumps politiske visjon å bunne i en sentrum/høyre-kritikk av de forsvars- og sikkerhetspolitiske komponentene i rebalanseringen.

Det viktigste dokumentet som omhandler Trumps sikkerhetspolitiske visjon i Asia bærer den treffende tittelen «Donald Trump's Peace Through Strength Vision for the Asia Pacific.» Skrivet, produsert av Trumps rådgivere Alex Gray og Peter Navarro, er en kritisk respons til Obamas Asia-politikk. Dokumentet støtter den originale ideen bak politikken, nemlig et sterkt signal til amerikanske allierte og utfordrere om et fortsatt robust og kontinuerlig amerikansk engasjement i regionen. Kritikken handler om måten det er gjennomført på.

Kjerneargumentet i kritikken retter seg mot troverdigheten av rebalanseringen. I dokumentet hevdes det at Obama-administrasjonen har mislykkes i å sende et avskrekkende signal til USAs strategiske utfordrere (Kina) og motstandere (Nord-Korea), samt å berolige USAs asiatiske allierte. Kritikerne mener at Obamas rebalansering bare er store ord som ikke gjenspeiler seg i faktisk politikk.

Kritikken er todelt. For det første anklager Trumps rådgivere Obama for å ikke stille opp med de nødvendige militære ressursene som trengs for å signalisere alvoret i rebalanseringen. Den avskriver, blant annet, stasjoneringen av 2500 marinesoldater i Australia som lite annet enn en symbolsk handling. Obamas stab har gjort et dobbelt feilgrep karakterisert som «talking loudly but carrying a small stick.» Trump lover å rette opp i dette problemet ved å gjennomføre en massiv Reagan-aktig opprustning av hver av de amerikanske forsvarsgrenene.

For det andre, rettes kritikken mot det Trumps stab vurderer å være de politiske konsekvensene av disse feilskjærene. De mener at Obama har unnlatt å opprettholde sine forpliktelser og ikke latt ord følges av handling, noe som har svekket USAs prestisje og kredibilitet i Asia. Dokumentet gjenspeiler også kritikken om at Obama mislyktes i å straffe det syriske regimet for bruken av kjemiske våpen og dermed krysse den beryktede «røde linjen». Ifølge kritikerne, skapte dette en oppfattelse i regionen om at den amerikanske presidenten ikke var villig til å sette makt bak ordene. I sterk kontrast har den nye administrasjonen vist en større appetitt for risiko.

Dette speiles i at Trumps stab lot han ta imot telefonsamtalen fra Taiwan, samt utenriksminister Rex Tillersons nylige uttalelser om å blokkere Kinas adgang til de omstridte kunstige øyene i Sør-Kinahavet.

Man beveger seg på utrygg grunn hvis man forsøker å forutse innholdet i president Trumps sikkerhetspolitikk. Uttalelser er en ting, politisk handling noe helt annet. Likevel, hvis man dømmer ut ifra den informasjonen vi har fra Trump og hans stab, så virker det sannsynlig at Trump vil oppføre seg mer som en tradisjonell «forsvars-hauk» enn tidligere antatt. Dette betyr altså ikke ett skarpt brudd med den rådende politikken i regionen.

Men til forskjell fra Obama, har Trump vist større toleranse for å injisere konfrontasjon, usikkerhet og risiko i forholdet mellom USA og Kina. Et forhold som er i sentrum for den globale økonomien og den militære sikkerhetssituasjonen.

Selv om man ikke burde spå fremtiden, er det trygt å si at Trump har skiftet tone fra en uforutsigbar isolasjonist til en uforutsigbar hauk.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 30. januar 2017.