KRONIKK: Statlig eierskap tar lite hensyn til internasjonal uro

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 6. juni 2023.

Den norske stat er en svært stor eier. Selskapene der staten har eierandeler hadde en omsetning på 1700 milliarder i 2021, og de sysselsatte mer enn 330.000. Staten er eneeier i mange selskap, men er også en toneangivende eier der staten eier med andre. Selskap der staten har eierskap er også blant de aller største og fremste i Norge, som Equinor, DNB, Norsk Hydro, Telenor, Kongsberg-gruppen, Statkraft med mer.

Statens eierskapspolitikk er derfor svært viktig. De siste årene har også eierskapspolitikken blitt stadig utvidet og utviklet. Ambisjonene er økt, blant annet til å omfatte bedriftenes samfunnsansvar, menneskerettigheter, arbeidsliv og korrupsjon. I den siste eierskapsmeldingen (Meld St. 6 (2022-2023)) vektlegges spesielt hensynet til bærekraft og klimarisiko. 

Samtidig, eierskapet utøves nå i en internasjonal overgangstid, med økt risiko, mer usikkerhet og økt volatilitet. Makt forflyttes, og Europa er i krig. Økonomi, teknologi og energi er i økende grad blitt en del av sikkerhetspolitikken, mens sikringen av kritiske samfunnsfunksjoner er blitt viktigere.

Men, så langt har slike geopolitiske endringer vært nærmest fraværende i statens eierskapspolitikk. Det er merkelig, spesielt fordi geopolitiske endringer har stor betydning for markedsutsikter og verdikjedesårbarheter, forsterker digitale trusler, endrer det regulatoriske landskapet og kan skape omdømmerisiko. Mange av selskapene staten eier, helt eller delvis, har også de siste årene til fulle fått erfare betydningen av slike risikofaktorer.

I tillegg, det er god grunn til å tro at geopolitisk risiko er særlig viktig for statens eierskapspolitikk og for de virksomheter der staten eier, helt eller delvis. Flere forhold trekker i en slik retning:

Størrelsen på eierskapet: Bredden, omfanget og størrelsen på eierskapet gir både makt og et stort ansvar. Staten burde også stå i en særlig god posisjon for å sette standarder og utvikle mønsterpraksis, og de er i en særlig posisjon med tilgang til informasjon og data.

Virksomhetenes funksjon: Selskaper der staten er eier har gjerne særlig samfunnskritiske funksjoner innen energi, helse, finans, medier eller kultur. I en tid med økte geopolitiske spenninger får slike samfunnskritiske funksjoner økt betydning. Det blir viktigere å ivareta funksjonene, samtidig kan aktører være opptatt av å ramme akkurat disse funksjonene.

Eierskapet som selvstendig risikofaktor: Flere land innfører restriksjoner eller begrensninger på utenlandske investeringer og eierskap. Aktsomheten er særlig stor i forhold til statlig eide foretak. Restriksjoner kan påvirke markedsadgang for norske selskaper, for eksempel i forhold til energi, infrastruktur og kommunikasjon.

Eierskapspolitikken er forankret i en idé om at statens eierrolle lett kan skilles fra statens øvrige roller. I en tid med økt oppmerksomhet rundt eierskap kan det bli mer utfordrende å formidle at det er et skille mellom selskapene, og andre sider ved norsk politikk, inkludert norsk utenrikspolitikk. 

Eiers risikopreferanse og -toleranse: På grunn av politiske prosesser, som krever legitimitet og tillit, har staten en annen evne til å bære risiko enn en gjennomsnittlig eier. Vi kan ikke utelukke at en ny, geopolitisk situasjon, eller en plutselig krise, kan endre eiers preferanser, og dermed forventninger til hvordan et selskap skal drive, tolke og oppfylle sitt samfunnsoppdrag, samt hva som er normene for god og ansvarlig drift. 

Eierskapsmodellen: Dagens eierskapsmodell er også basert på ideen om at staten skal være mest mulig lik en privat, profesjonell, markedsbasert eier, med en viss avstand til den daglige driften og tydelige avgrensninger og begrensninger for involvering. Dette har vært en god modell.

Men, endringer i internasjonale forhold, nye ideer om godt styresett og teknologiske utviklinger har påvirkning på normer for godt styresett. I et lengre historisk perspektiv har pendelen svingt mellom graden av fristilling og graden av kontroll og politisk styring. Kanskje står vi nå i en ny periode foran en ny balansering rundt den grunnleggende styrings- og eiermodellen. Vi ser for eksempel at forholdet mellom selskap og stat, politikk og marked, er annerledes i Kina enn i liberale demokratier. Økt vekt på sikkerhet, kombinert med teknologiske endringer har også utløst en nytenkning i liberale demokratier, herunder om eierskap, stat og marked, om industripolitikk, statsstøtte og hva staten kan og bør eie. 

Det er derfor gode grunner til at statens eierskapspolitikk bør legge enda mer vekt på geopolitiske forhold. Det er å forvente at eier, men også styrer og ledelse, i enda større grad må klargjøre sine forventninger, tydeliggjøre sin risikotoleranse, kjenne sine sårbarheter og innlemme skiftende, internasjonale politiske forhold i virksomhetenes strategiske utvikling, herunder vurdere de nye mulighetene som skapes. Vi lever i en tid med krisemangfold. God og ansvarlig risikostyring vil kreve tilgang på informasjon, bred kompetanse og evne til å se sammenhenger utover smale sektorgrenser.