Kronikk: Staten, barnevernet og utenrikspolitikken
(Morgenbladet) Ansvaret for å ivareta barn som oppholder seg på statens territorium over lengre tid er i utgangspunktet en sak mellom staten og dens innbyggere. Det gjelder også i norske barnevernssaker, hvor én eller flere parter har tilknytning til en annen stat. Maryam Sugaipova skrev nylig et essay i Morgenbladet, om hvordan omsorgsovertagelser kan ha negativ innvirkning på diasporagruppers tillit til staten.
Konflikt rundt barnevernsavgjørelser kan også bevege seg over i den utenrikspolitiske sfæren. En mekanisme er når interessegrupper lykkes med å koble saker på tvers av landegrenser, med staten Norge som motpart. Enda sterkere blir den utenrikspolitiske dimensjonen når andre stater engasjerer seg i enkeltsaker på vegne av borgere med barn bosatt i Norge. Da blir barnevernssaker en del av det som tradisjonelt har vært et av utenrikspolitikkens hovedanliggender, nemlig den bilaterale relasjonen mellom stater.
Det mange medier omtalte som en storm mot norsk barnevern toppet seg våren 2016, med koordinerte demonstrasjoner i en rekke land, med tyngdepunkt i Øst- og Sentral-Europa. Felles paroler som «Norge stjeler barn!» og «Stopp Barnevernet!» bidro til mye omtale både i norsk og internasjonal presse. Samme år slapp britiske BBC den første av to kritiske dokumentarer om norsk barnevern. Et hovedspørsmål i filmen var om det norske barnevernet «for raskt skiller barn fra familiene sine, og på for dårlig grunnlag, spesielt om foreldrene er innvandrere».
Politisk ledelse i land som Tsjekkia og Polen har i senere år fremmet krass kritikk av norske barnevernsavgjørelser på vegne av egne statsborgere. Sakene har innvirket negativt på det diplomatiske forholdet til begge stater. Regjeringens Polen-strategi fra 2016 slår for eksempel fast at barnevernssaker har skapt «omdømmeutfordringer og bilaterale håndteringsproblemer» i Norges forhold til Polen.
Barnevernsavgjørelser kan altså bli utenrikspolitikk i snever forstand, gjennom at de blir et bilateralt anliggende mellom Norge og en annen stat; men de kan også bli en del av utenrikspolitikken i bredere forstand, gjennom at kritikken utfordrer Norges selvbilde og omdømme som et foregangsland for en moralsk riktig barne- og familiepolitikk.
En slik bredere effekt kan oppstå når respekterte internasjonale institusjoner kritiserer norske barnevernspraksiser mer generelt. I senere tid har kritiske merknader fra Europarådet og FNs barnekomité, sammen med den ovennevnte økningen i antall saker mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), gitt kritikken sterkere ben å stå på. Siden 2015 har EMD tatt inn 36 saker som berører norsk barnevern. «Norge er satt under lupen», fastslo regjeringsadvokat Fredrik Sejersted sist sommer. Ni av sakene er foreløpig ferdigbehandlet, syv har endt med fellende dom mot Norge – inkludert de to dommene forrige uke.
Når kritikken mot barnevernet fra utlandet kommer fra interessegrupper eller berørte enkeltstater, har vanlige håndteringsstrategier fra UD og norske diplomaters side vært å avvise sakseierskapet, tilbakevise premisset for kritikken eller – mer offensivt – forsvare den norske barnevernsmodellen.
Avvisningen av sakseierskapet kan skje ved å peke på at barnevernspolitikk ikke hører hjemme i den utenrikspolitiske sfæren. Da Tsjekkias president i 2015 varslet at Norges ambassadør til Tsjekkia ikke lenger var velkommen til å feire en nasjonal høytidsdag på slottet i Praha, svarte UD at man ikke så noen «grunn til at avgjørelser som gjelder barnevernssaker skal gå ut over vårt bilaterale forhold til Tsjekkia». Avvisningen kan også skje ved å vise til at den norske staten ikke er rett adressat for kritikken fordi ansvaret for barnevernstjenester i Norge er delt mellom flere styringsnivåer. I Norge er det de kommunale barnevernstjenestene som utreder og utøver hjelpetiltak, mens Fylkesnemnda fatter vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet.
En annen diplomatisk håndteringsstrategi går ut på å tilbakevise premisset for den internasjonale kritikken. UD og diplomater ved ambassadene har i de senere år iverksatt informasjonskampanjer for å forklare hvordan det norske systemet – lovverk og operasjonalisering – fungerer. I tillegg ønsker man å korrigere det man mener er uriktige påstander og myter om norsk barnevern. Et eksempel er å opplyse om at familier fra øst- og sentraleuropeiske land statistisk sett ikke blir fratatt barna sine oftere enn andre.
En siste håndteringsstrategi dreier om et mer offensivt forsvar av den norske modellen, ved å fremheve Norge som foregangsland i barne- og familiepolitikken og poengtere at hensynet til «barnets beste» veier tyngst i norske barnevernssaker. Norske myndigheter har for eksempel understreket at alle foreldre og foresatte, uavhengig av bakgrunn, plikter å forholde seg til det norske regelverket. Slike uttalelser åpner dermed for at kritikken også kan være et utslag av at systemet virker som det skal.
Utfordringen i debatten er at prinsippet om «barnets beste» ikke er et særnorsk, men et internasjonalt rettighetsprinsipp, nedfelt i FNs barnekonvensjon. Det er derimot det barnesentrerte grunnlaget for tolkningene av barnets beste som skiller Norge fra tilsvarende tolkninger i en del andre land. Norge har vært opptatt av å fronte nulltoleranse mot oppdragervold og er, sammen med de andre nordiske landene, ledende i å sette barns rettigheter først.
Barnesentreringen i de norske tolkningene av barnets beste utløser et spørsmål om vektingen av hensynet til barnet opp mot hensynet til familien. En komitérapport fra Europarådet i april 2018 pekte for eksempel på behovet for å balansere bedre mellom barnets rett til beskyttelse mot alle typer mishandling og omsorgssvikt på den ene siden, og på den andre siden barnets rett til ikke å bli adskilt fra foreldre og foresatte mot sin vilje. På samme måte stilte også en rapport fra FNs barnekomité i juni 2018 spørsmål ved om det norske barnevernets valg om å ta barn ut av familien alltid var i barnets beste interesse.
Den utenrikspolitiske utfordringen er dermed kanskje ikke å håndtere kritikk mot det norske systemet som sådan, men mot de kulturelle premissene systemet er bygget på, og de barnevernsfaglige vurderingene som følger av dette. Det er særlig når det er snakk om omsorgsovertagelser at disse premissene blir tydelige og, sett fra utsiden, potensielt mer kontroversielle. Når ivaretagelsen av prinsippet om barnets beste filtreres gjennom et barnesentrert perspektiv, kan nemlig andre stater og internasjonale institusjoner oppleve at familien – og barnets bånd til familien før, under og etter en omsorgsovertagelse – ikke vektlegges nok.
Norge er stolt av å toppe rankinger over beste land for barn å vokse opp i, og å være forelder i. Dette er en del av det norske, internasjonale selvbildet og dermed en del av utenrikspolitikken. Når institusjoner Norge er medlem av og respekterer, kritiserer norske barnevernspraksiser, utfordres også dette selvbildet. Derfor blir den internasjonale kritikken av norsk barnevern et utenrikspolitisk anliggende som krever diplomatisk oppmerksomhet og håndtering.
Kronikken ble først publisert i Morgenbladet 19. mars. Den bygger på Kristin Haugevik og Cecilie Basberg Neumanns artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 01/2020.