KRONIKK: Skjønner regjeringen hva som foregår i EU nå?

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 25,03,22.

Vesten er i krig med Russland, og den utspiller seg i Ukraina. Selv om det ikke er en direkte militær konflikt mellom Vesten og Russland, er vi nå så nær vi kan komme. Hva som skjer videre vet ingen, men at vi har fått en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon i Europa er sikkert.

Tirsdag denne uken vedtok EU sitt strategiske kompass som innebærer en konkret og forpliktende handlingsplan med klare tidsfrister. Dokumentet fremhever også et ønske om å styrke samarbeidet med Norge. Da er det viktig at regjeringen faktisk forstår viktigheten av det som skjer i EU og gjør det den kan for at dette samarbeidet skal bli så tett som mulig.

For et lite land som Norge vil det å delta i og styrke multilaterale institusjoner som jobber aktivt med å forsvare de liberaler verdiene som Russland nå utfordrer, være helt sentralt. Det gjelder selvsagt FN og Nato, men også EU. I denne krigen har vi sett hvor viktige alle disse institusjonene er.

Mens FN har kunnet vise en global fordømmelse av Russland, har EU kunnet respondere raskt og vedta både sanksjoner, koordinert våpenassistanse til Ukraina og humanitær hjelp til flyktninger. Natos kjerneoppgave kommer nå til sin rett, ved kollektivt forsvar og avskrekking.

Selv om Nato er viktigst for vårt territorielle forsvar, er det liten tvil om at det er behov for at de europeiske landene styrker sitt forsvar og sin strategiske autonomi. Heldigvis har vi nå en amerikansk president som vil bistå Europa, men det kan vi ikke lenger ta for gitt.

Europa må derfor styrke sin evne til å ta ansvar for egen sikkerhet om det skulle være behov for det. Det krever at medlemslandene øker sine forsvarsbudsjetter, men også at EU som institusjon styrker sin evne til å ta en beslutning om å handle raskt og lede felles operasjoner ved behov.

Dette har flere sentrale EU-land forstått lenge. Russlands illegale invasjon av Ukraina har gjort det enda tydeligere. Det har ført til bred enighet i EU om at dette må man få til – og man må få det til raskt.

Vi ser tegn til historiske endringer i flere europeiske lands sikkerhetspolitiske orienteringer. Tyskland er det viktigste eksempelet med en dramatisk økning i forsvarsbudsjettet. Men vi ser også hos våre nordiske naboer som nå seriøst vurderer Nato-medlemskap eller for Danmark, som vurderer å kvitte seg med sine forsvarsforbehold i EU og se på mulighetene om å delta fullt ut også på dette politikkområdet.

Men hva med Norge?

I en paneldebatt om krigen i Europa på Litteraturhuset i Oslo nylig fikk vi høre fra statssekretær Eivind Vad Petersson fra Utenriksdepartementet at det ikke har skjedd noe særlig i EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk på 15 år, da han skrev masteroppgave om tematikken.

At vår politiske ledelse ikke er bedre informert, er oppsiktsvekkende. Ikke minst gitt den siste tidens hendelser.

Selv om utviklingen i EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid har tatt tid – den ble initiert som en respons på EUs manglende evne til å håndtere krigene på Balkan – har det skjedd mye både på militær og sivil side. EU og enkelte medlemsland har tatt en rekke initiativer for å sikre langsiktig militær styrkeoppbygning og bedre ledelse av operasjoner.

Medlemslandene er også blitt enige om en styrking av ulike tiltak som skal bidra til økt digital sikkerhet og screening av utenlandske investeringer.

Det er særlig de siste fem årene vi har sett store fremskritt, med Europakommisjonen og Frankrike og Emmanuel Macron som viktige pådrivere.

Som alltid har medlemslandene måttet inngå kompromisser. Men siden Russland invaderte Ukraina er det større enighet om viktigheten av å styrke det forsvarspolitiske samarbeidet. I tillegg til helomvendingen i tysk forsvarspolitikk er også Europakommisjonens beslutning om å finansiere våpeneksport til Ukraina historisk.

Man skal heller ikke bagatellisere beslutningen om EUs strategiske kompass, som ble vedtatt av EUs medlemsland tirsdag.

Mens man i Norge har en tendens til å avfeie nye EU-dokumenter som uviktige, bør vi ikke gjøre det denne gangen. Dette er nemlig ikke «nok et EU-dokument som kun skisserer mål og ambisjoner», men det et forpliktende dokument som skal styrke EUs forsvarsevne – og det innen de neste fem årene.

Helt konkret vil EU nå etablere en innsatsstyrke på 5000 soldater, ha jevnlige øvelser, styrke militær mobilitet og innføre mer fleksible beslutningsprosesser. Man vil også trekke på det eksisterende forsvarssamarbeidet som eksisterer mellom enkelte europeiske stater, i eller utenfor Nato, når det er mest hensiktsmessig.

En styrking av nordisk forsvarssamarbeid blir dermed også viktig, men da som en del av et større europeisk forsvarssamarbeid. Stikkordet er fleksibilitet og pragmatisme.

EU vil også mer aktivt bruke felles finansieringsmekanismer for å få iverksatt beslutninger, slik de gjorde da våpenstøtte til Ukraina ble vedtatt, samt styrke etterretningssamarbeid og EUs kapasitet på cybersikkerhet.

Norge blir referert til som et viktig partnerland i EUs strategiske kompass som ble vedtatt tirsdag. Fremover blir det derfor viktig at også regjeringen kjenner sin besøkelsestid og følger opp denne åpningen med konstruktive innspill om hvordan Norge kan bli så tett koblet på de ulike prosessene som mulig.

Det blir aldri det samme som å være fullt med, selvsagt. Men EU ønsker nå et tettere samarbeid med Norge, og det er et godt utgangspunkt.

Gode avtaler har vi fått til før. Men det er bare mulig om man fullt ut anerkjenner at EU er i ferd med å bli en viktig sikkerhetspolitisk aktør, som sammen med Nato, vil være helt sentral for europeisk sikkerhet i årene som kommer.